Filmfakta

Med: Sally Hawkins, Millie Bobby Brown, Vera Farmiga
Regi: Michael Dougherty
Genre: Eventyr / Horror / Action / Fantasy / Sci-Fi
Produksjonsår: 2018
Nasjonalitet: USA
Lengde: 2 t. 11 min.
Distribusjon: SF Norge
Premiere: 31.05.2019

For mye av det monstrøse

Tekst: Aleksander Huser | Publisert: 30.05.19

Den nye Godzilla-filmen er overbefolket av både monstre og mennesker, og blir etter hvert en nokså utmattende filmopplevelse.

Det skulle bare mangle at det klassiske, japanske filmmonsteret Godzilla ble omfavnet av Hollywood-produsenters higen etter storslåtte og effekttunge franchise-serier, men det har tatt overraskende lang tid før Gareth Edwards’ Godzilla fra 2014 fikk en oppfølger.

Inkludert i det såkalte «MonsterVerse»-universet er imidlertid også to år gamle Kong: Skull Island, og neste år skal disse filmenes respektive gigantmonstre dundre sammen i Godzilla Vs. Kong. Og det skotter heller ikke på gedigne fantasiskapninger i nærkamp i den premiereklare Godzilla: King of the Monsters – denne gang regissert av Michael Dougherty, hittil mest kjent som manusforfatter på Superman Returns og to X-Men-filmer.

 

Overdrevent bredt karaktergalleri

Også i filmen har fem år gått siden de monstrøse herjingene verden bevitnet i Godzilla. I løpet av denne tiden har man forsøkt å stable på beina et apparat for å hanskes med den nye monstertrusselen, i form av det «krypto-zoologiske byrået» Monarch. Og det kan unektelig komme godt med når både Godzilla og flere overdimensjonerte, mytologiske beist våkner til live igjen, og visse menneskelige krefter har lagt mer eller mindre ondsinnede planer for dette.

Filmen har et unødvendig bredt karaktergalleri, bestående av både gamle kjenninger (deriblant Ken Watanabe, Sally Hawkins og David Strathairn) og nye fjes. Sentralt i handlingen er det separerte forskerparet Emma og Kyle Russell (Vera Farmiga og Kyle Chandler), som begge er preget av å ha mistet sin sønn under ødeleggelsene fem år tidligere, samt deres tenåringsdatter (Millie Bobby Brown). Ikke helt ulikt hvordan norske Skjelvet også dreier seg rundt en familie i oppløsning som følge av katastrofene de allerede har gjennomlevd.

 

Menneskene på sidelinja

Problemet er imidlertid at det strengt tatt ikke er så mye menneskene kan gjøre i møte med disse monumentale masseødeleggelsesmonstrene – riktignok med unntak av en «MacGuffin»-dings skapt av nevnte Emma Russell. I alt for mange scener reduseres det stjernebefengte rollegalleriet til å fordele replikker seg imellom i diverse høyteknologiske kontrollrom, hvor formålet er å forklare publikum hva de egentlige hovedpersonene driver med.

For det handler jo først og fremst om Godzilla, Mothra, Rodan og Kong Ghidora, som monstrene heter. Filmskaperne har åpenbart notert seg at folk oppsøker denne typen filmer for å se svære, digitale vesener slåss med hverandre mens de utraderer sine omgivelser, men har ikke sett verdien av å faktisk bygge opp til slike klimaks. (Desto mer ære til Gareth Edwards’ film for å gjøre nettopp dette!) Isteden pøses det på med maksimal monsteraction nærmest fra første bilde. Generelt er disse sekvensene vellagde – noe annet er vel heller ikke å forvente – men tidvis for mørke og i overkant forvirrende, slik at de ikke alltid er så intense og pustberøvende som de burde være.

Den største utfordringen med slike monsterfilmer synes å være å skape følelsesmessig engasjement med de menneskelige rollefigurene midt i alt rabalderet. Eventuelt også med monstrene, slik King Kong fra 1933 fortsatt er et lysende eksempel på. Her lykkes ikke Godzilla: King of the Monsters, som er en nokså støyende, overbefolket og til dels utmattende filmopplevelse.

 
 

Annonse