Ine Marie Wilmann -Jeg var en nobody. Jeg fikk rollen bare ett år etter at jeg gikk ut fra Teaterhøgskolen i 2011. Det var helt klart en drømmerolle - en sjanse man bare får èn gang i livet, sier Ine Marie Wilmann.
 

ET FJERNT IKON  

Tekst: Ida Cathrine Holme Nielsen   | Foto: José Haro | Publisert: 20.12.18

Den ubestridte skøytelegenden og Hollywoodstjernen Sonja Henie gjennoppstår i Ine Wilmanns skikkelse på lerretet første juledag.

Norsk filmhistorie bugner ikke akkurat av filmfortellinger om sterke kvinneskikkelser, derfor blir Anne Sewitskys mangefasetterte portrett av nasjonalikonet epokegjørende. Endelig kommer storfilmen om en av Norgeshistoriens aller største berømtheter.

-Det kommer nok til å være mange som har meninger omkring denne tolkningen av Sonja, sier hovedrolleinnehaver Ine Marie Wilmann.

Rollen som Sonja Henie har unektelig vært svært ettertraktet i skuespillermiljøet. Man kan lett se for seg noe i retning av den forjettede jakten på Scarlett O’Hara (som virkelighetens Sonja Henie ikke fikk prøvespille for, som en av de eneste i Hollywood), når en av Norges aller største berømtheter skulle manifesteres på lerretet. Etter omfattende prøvefilming av etablerte skuespillere såvel som kunstløpere og dansere, falt valget på den da relativt nyutdannede Ine Wilmann.

-Jeg var en nobody. Jeg fikk rollen bare ett år etter at jeg gikk ut fra Teaterhøgskolen i 2011. Det var helt klart en drømmerolle - en sjanse man bare får èn gang i livet.

Men veien mot rollen var nærmest profetisk. Kort tid før Wilmann ble involvert i prosjektet var hun med i et videokunstverk om Henie av Birgitte Sigmundsstad, som skulle vises på Henie Onstad kunstsenter i forbindelse med Sonjas 100-årsmarkering i 2012. Kunstneren selv uttalte, at hvis noen på et tidspunkt skulle spille Sonja Henie på film, så skulle det være nettopp Ine. Det gikk troll i ord, og bare uker senere befant hun seg på prøvefilming til Anne Sewitskys storfilm om verdensstjernen. Filmen har vært forholdsvis lenge underveis, hvilket har resultert i en prosess som både har vært produktiv og begrensende for hovedrollen selv:

- Jeg har prøvd å beskytte meg selv litt for ikke å bli helt oppslukt og allvitende i tilfelle av at det ikke ble noe av prosjektet. Skuffelsen ville simpelthen bli for stor! Det har jo vært mange utsettelser underveis, men da det ble klart at det faktisk ble film gikk jeg all in på research og skøytetrening.

- For det må jo unektelig ligge et stort arbeid i form av fysisk såvel som psykisk forberedelse forut for å skape en troverdig skikkelse av en så stor atlet på lerretet. Hvordan forberedte du deg til rollen?

- Jeg hadde fra starten av et ganske hårete mål om at jeg skulle bli skikkelig god på skøyter! Den fysiske forandringen var viktig. Det nytter ikke å komme stiv som en stokk med cellulitter, det blir ikke troverdig. Da innspillingen fikk klarsignal kjørte jeg på med skøytetrening og ballett ble også helt essensielt. Jeg hadde ca to økter med personlig trener, tre til fire skøyteøkter og tre ballettøkter i uka. Og så ble jeg jo, i all beskjedenhet, ganske så god på skøyter! Jeg leste alt jeg kom over av biografier, så alle filmene og alt av bilder, filmklipp og lignende. Jeg fikk også sporet opp personer som kjente Sonja personlig, deriblant en skøytepartner som nå lever i beste velgående i Las Vegas. Han sendte meg gamle programmer og fanbilder fra tiden med Sonja, men han var ganske beskyttende, og det satt åpenbart langt inne å innrømme at favorittbanneordene hennes var motherfucker og son of a bitch. Jeg tenkte bare yes!

 

En moderne periodefilm

Sonja Henie hadde en helt særegen skøytestil, og det er fantastisk at man har valgt å gå for den tidstypiske skøytestilen i filmen og ikke oppgradere med OL-standard anno 2018, som er atletisk på en helt annen måte. Man kan ikke unngå å tenke at dette er et bevisst kunstnerisk valg for å gjøre filmen mer autentisk som periodefilm og tidsvitne. Til gjengjeld er moderniseringer for å gjøre historiske filmskildringer mer spiselige for et moderne publikum ikke et helt fremmed fenomen.

-Man kan jo le litt av Sonja-stilen, men hun var helt eksepsjonell på veldig mange områder. Jeg har jo trent kunstløp med Sonja for øyet, og har innøvd hennes dansestil. Mye av det som Anne ville ha med, handler ikke nødvendigvis om briljant kunstløp, men om show-faktoren og fortellingen i seg selv. Vi har valgt å være tro mot stilen og tiden i stor grad, men det skal samtidig oppleves spektakulært for et 2018-publikum på lerretet. Noen scener er eksakte kopier av sekvenser, mens andre er fortolkninger. Man trenger for eksempel ikke nødvendigvis å bruke gammeldags musikk - jeg vil gjerne understreke at det er en moderne film.

 

-Man må jo også anta at du akkurat som Natalie Portman i Black Swan hadde en såkalt double?

-Selv med mine ekstremt hårete mål ble det helt nødvendig. Jeg hadde en double som er tidligere europamester. Jeg har grått underveis og vært ganske fortvilet, for man blir jo ikke verdensmester på bare et par år. Det er ikke mulig! Men nettopp på grunn av Sonjas spesifikke dansestil, som jeg hadde øvd på, ble det naturlig at jeg gjorde mye i dansesekvenser selv. Vi hadde også et fantastisk synkronskøyteteam med i filmen, Team Surprise, og første gang jeg så dem ble jeg ekstremt beveget. Det ser så vakkert ut, men det er beinhardt og kraftfullt. Det var fantastisk, det er utrolig kult å se med moderne øyne, jeg tenkte bare hvorfor lager ikke vi ikke egentlig synkronsekvenser i alle filmer?

-Kanskje det blir Busby Berkeley-synkronfeber nå?

-Synkronsekvenser kommer til å få en ny vår, ler Wilmann.

 

Et fjernt ikon i den kollektive bevissthet

Historien om Sonja Henie er også en historie om filmhistorien og studiosystemet i Hollywoods Gullader. Virkelighetens Sonja Henie forlangte en stjernekontrakt fra 20th Century’s studiosjef Darryl F. Zanuck og hadde et forhold med filmprinsen Tyrone Power. Det er dog ikke mange som er i live i dag som er vokst opp med Sonja Henies filmer, isshow eller skøyteprestasjoner i 1930- og 40-årene. Sonja figurerer i dag som et litt fjernt ikon i den kollektive bevissthet, og man har kanskje glemt at hun ikke egentlig var noen udelt helteskikkelse i norsk forstand. Hun ble objekt for mange kontroverser i sin tid og ble kanskje ansett for å være desidert unorsk, men allikevel var hun en verdensstjerne av et kaliber vi nærmest ikke har sett noen pendant til i Norge i dag.

-Var det dette ‘unorske’ som bidro til suksessen?

- Det var nok ikke tilfeldig at det var i USA hun slo gjennom som filmstjerne. Det var en ganske voldsom kontrast mellom norske kunstnere i cordfløyel og fotformsko og Sonja i snerten hvit pels og limousine. Da Norge var i krig var Sonja på høyden av sin karriere. Kontroversene er med i filmen, men vi går ikke i dybden med den problematikken. Motivet er tilstede i filmen, men i den grad som det sannsynligvis også har vært i virkeligheten, at hun avfeier forbindelsen til blant annet Hitler som en kontakt på lik linje med andre kontakter. Sonja var opptatt av å være inne med de som var inne. Jeg tror ikke det handlet ikke om politikk for henne, det handlet mer om opportunisme.

 

Skaper sin egen mytologi

En biografisk film skildrer et ekte menneske, et levd liv. Derfor blir det nærliggende å tenke at det burde foreligge et slags sannhetsansvar hos en skuespiller som skal formidle (og i Sonjas tilfelle re-formidle) dette mennesket til en offentlighet og samtidig forene dette bildet med fiksjon. Denne søken etter karakterens kjerne, har også Wilmann kjent på underveis.

- Det var en kjempeutfordring. Jeg prøvde å finne frem til en slags kjerne utifra alt jeg tolket meg til, men man får mye motstridende informasjon. Jeg snakket med Pål Sverre Hagen om det, som har portrettert både Thor Heyerdahl og nå Roald Amundsen på film, at det finnes alltid flere sider og ofte vidt forskjellige oppfatninger av et og samme menneske. Noen vil omtale henne som verdens mest generøse, snilleste menneske og andre vil si at hun var grusom og tyrannisk. Denne filmen tar kun for seg en del av livet til Sonja og det er jo ikke en dokumentar, det er en fiksjonalisert filmfortelling basert på et virkelig menneske. Som skuespiller, men også som filmskaper, har man jo et slags ansvar for å samle all den informasjonen og alle de inntrykkene man kan. Så blir man nødt til å skape sin egen mytologi. Vi aner jo ikke hva som var sannheten! Jeg gjennomgikk en merkbar fysisk forandring og gjorde utrolig grundig research, men jeg måtte innse at jeg til syvende og sist ikke hadde full kontroll over hvordan karakteren kom til å bli fremstilt. Det er jo noen andre som lager og klipper filmen og forteller historien i siste ende. Det kunne godt hende at filmen endte opp med å fremstille en Sonja som jeg ikke nødvendigvis var udelt enig i, men som jeg må stå for. Fortellingen konstrueres i et ytterligere rom hvor jeg må slippe kontrollen etter alt forarbeidet med Sonja. 

-Det har med andre ord vært en enorm tillitserklæring til Anne som regissør?

-Ja, helt klart. Med den første filmen vi jobbet på sammen sa jeg bare: «Jeg aner ingenting, jeg legger meg i armene dine», men denne gangen var det straks litt mer utfordrende. Jeg hadde oppbygget et eierskap til Sonja som var vanskelig å gi slipp på, men jeg har en enorm tillit til Anne. Anne som filmskaper har sin egen logikk, som man ikke alltid forstår i øyeblikket, men som bidrar til å gjøre henne til en fantastisk kunstner. Det er bare å join the ride og hengi seg til visjonen.

- Med et visst nivå av skrekkblandet fryd?

- Ja! Det er jo Anne som er sjefen, men hun innlemmer en i prosessen. Tilliten går begge veier. Samtidig er hun virkelig ikke en regissør som syr puter under armene på skuespillerne. Jeg fikk så prestasjonsangst da vi gikk i gang, så jeg gråt den første innspillingsdagen, og da kom Anne inn på sminkerommet med to øl og sa at nå skal vi jo bare lage film, men først skal vi drikke øl og roe oss ned. Hun er veldig hjertelig tilstede, men hun er også den som spør hva som er problemet når man sliter med en scene, hvor jeg skal spille full, femten år eldre, alkoholisert, rasende med en imaginær telefonstemme som motspill. «Det er bare veldig vanskelig», sier jeg. Og da sier Anne: «Men sånn er det! Vi gjør det igjen». Man får ikke nødvendigvis trøst og medlidenhet, hun krever rettmessig utifra sin kunstneriske visjon og overblikk og så må man hengi seg til det.

 

Et sjeldent kvinneportrett 

Filmen fremstår ikke som et mausoleum over Henies liv, men en moderne filmfortelling manet frem av Anne Sewitskys særegne registil. Sonja Henie var et utpreget moderne menneske. I dag dyrker vi individet og fremelsker sterke kvinneskikkelser i en grad som har bidratt til å gi Sonja Henie ny aktualitet.

-Det er viktig at vi skildrer et levende menneske og ikke stivner i en tidskoloritt. Hun var jo en foregangskvinne og jeg mener at hun er et stort forbilde selv i vår tid, og absolutt et menneske vi kan relatere oss til. Verken problemstillingene eller personligheten hennes føles datert. Og det er spennende når hun levde for et århundre siden. Hvis Sonja Henie hadde vært en mann, hadde det vært laget en film om henne for lenge siden. Jeg håper jo av mange grunner at det kommer horder av folk. At det blir en film som også kan vekke folks interesse for alle de utrolig interessante historiske kvinneskikkelsene. Det har vært en sann glede å spille en karakter som er drevet av noe annet enn relasjonelle problemer. En karakter som ikke nødvendigvis er utpreget omsorgsfull og sympatisk slik det ofte forventes av kvinnelige karakterer på film. Jeg håper jo at vi ønsker å se disse historiene om mangefasetterte, interessante mennesker - og Sonja er jo i aller høyeste grad et utrolig interessant menneske. Jeg tror forøvrig også det kommer til å bli veldig mange som begynner med skøyter. 

-Har du fortsatt med å stå på skøyter?

-Ja, og jeg går og gleder meg til det blir sesong. Jeg måtte sende et bilde av meg selv på skøyter til Anne etter innspillingen med teksten: «Dette hadde du ikke trodd da jeg satt og gråt i ishallen i Romania!».

 
 

Annonse