Marius Holst - Det var ikke akkurat eventyret i jungelen eller Agatha Christie-gåten jeg var interessert i. Det som trakk meg til prosjektet var heller at til syvende og sist så er det en slags vennskapshistorie inni der, forteller Marius Holst.
 
Santelmann og Hennie - Disse store valgene om hva et menneske grunnleggende står for, det vil man som skuespiller holde fast i. Alt som handler om hvem disse folka er som mennesker, det er hundre prosent ivaretatt, sier Aksel Hennie.

En fengslende historie 

Tekst: Torgeir Blok | Publisert: 26.10.18

Etter flere års hemmelighold kan regissør Marius Holst samt hovedrolleinnehavere Tobias Santelmann og Aksel Hennie endelig fortelle hvordan det har vært å lage film om Moland og French.

Marius: Jeg hadde vært interessert i saken lenge, men følte at det var et materiale jeg ikke visste om jeg ville gå inn i. Men så fikk jeg høre på 25 timer med opptak hvor Moland og French fortalte sin historie. Og når du begynner å grave i noe du ikke forstår, så må du også grave i deg selv for å finne noe du kan kjenne deg igjen i. Og det at det var så mye motstand i dette, gjorde det også utrolig fascinerende.  

– Historien om disse to karene kunne fortelles på uendelig mange måter, og blitt alt fra en actionfylt blockbuster til et murrende drama. Hva slags film var det du ønsket å lage? 

Marius: Et sted i brytningspunktet mellom der. Men det var ikke akkurat eventyret i jungelen eller Agatha Christie-gåten jeg var interessert i. Det som trakk meg til prosjektet var heller at til syvende og sist så er det en slags vennskapshistorie inni der. 

Aksel: Joshua og Tjostolv hadde et unikt vennskap og det kan virke som at de to hadde vært bestekamerater og veldig nære bestandig. Men de kjente hverandre bare i to år før alt dette skjedde, og mye av de første to åra var Moland i Afrika på egenhånd. Så de var mer fra hverandre enn med hverandre, egentlig. Det er de siste 4 årene før Moland dør når de er fengslet i Kongo, som står for det meste av tiden deres sammen som venner. 

 

Nærhet til virkeligheten 

– Dere har måttet ta valg i forhold til hvordan dere ville skildre karakterene. Har det vært et mål å legge dere så nær opp mot virkeligheten som mulig? 

Tobias: Ja, det er egentlig umulig å la være, når virkeligheten ligger der. Det er dit man vil, selv om man skjønner man skal lage en spillefilm. 

Marius: Først måtte jeg gjøre research og finne ut «Hva Kongo er». Jeg måtte reise ruta deres for å sette meg inn i deres situasjon, kjenne litt på hva det var for noe og finne ut om dette var noe jeg kunne omsette til film. 

Aksel: Samarbeidet og dialogen mellom oss tre har gått mye på hvem som har hvilket ansvar. Marius skal fortelle historien, mens jeg skal portrettere en høyst levende fyr, og jeg ønsker å være så nær hans kjerne jeg kan komme. Om jeg kan bruke French sine ord, så gjør jeg gjerne det, og så er det opp til Marius å vekte det, for å få det til å henge sammen med den historien han ville fortelle. For meg er det viktig å ha ryggen fri sånn at jeg ikke sier noe French ikke ville ha sagt. Når man gjenskaper et reelt liv, så har man en respekt, ikke bare for det ene mennesket, men også de rundt som har blitt påvirket av dem. Disse to karene ville være leiesoldater, og det er ikke bare de som har blitt rammet av denne historien. 

 

Forståelse 

– French og Moland er kanskje litt vanskelige å like. Har dere tatt valg for å gjøre dem mer sympatiske, eller har det vært et mål å gjøre dem mindre likandes? 

Marius: Jeg tenkte tidlig at denne filmen ikke skulle være en forsvarstale for Moland eller French. Men den skulle heller ikke være et karakterdrap. Jeg ville prøve å forstå menneskeligheten bak hva som skjer med to folk som ender i en slik situasjon. Og se på de som to personer med all bagasjen de har tatt med seg. Det er en del av karakterarbeidet, at man prøver å legge fra seg fordommer, både som skuespiller og regissør. Du blir tvunget til å lete etter noe gjenkjennelig som du kan koble deg til. Man må bli litt glad i karakterene, uten å miste synet av hvem de er og hva de har gjort. Men det er jo heller ikke bare interessant å følge mennesker du synes det er lett å sympatisere med. Det er også interessant å følge folk som er fascinerende selv om du ikke nødvendigvis hadde invitert dem på middag. Vi har vært veldig oppmerksomme på å prøve å finne en balanse. Men jeg kom til et punkt i mitt researcharbeid at det snudde litt, og jeg kjente noe mer enn det jeg gjorde da jeg gikk inn i prosjektet. Og det er litt det filmen undersøker.  

Aksel: Det ville for eksempel vært veldig bra for denne filmen, rent dramaturgisk, om French angret sine handlinger. Det ville vært forsonende og sympatisk hvis han ønsket tilgivelse. Men da må jeg finne ut om det er tilfelle, for hvis han faktisk ikke angret, så er det en grense jeg aldri kunne tråkket over. Disse store valgene om hva et menneske grunnleggende står for, det vil man som skuespiller holde fast i. Alt som handler om hvem disse folka er som mennesker, det er 100 % ivaretatt. Det er ikke fiksjonalisert i det hele tatt. 

 

Det tabloide bildet 

– Hvordan forbereder man seg til å spille slike roller? 

Aksel: Jeg hadde veldig behov for å frigi meg fra hva som var filmens dramaturgi og historie, og konsentrerte meg for å få en forståelse for hvem French er. Mye av min research har gått på å prøve å se bak det tabloide bildet som har blitt skapt av media. Jeg er generelt tilgivende når det kommer til folks egenskaper og handlinger, og jeg opplever at det er en grunnleggende egenskap en skuespiller må ha. Jeg dømmer ikke folk lett. Og jeg har ikke noe problem med å portrettere et menneske jeg tildeles misliker, om det hadde vært tilfelle. Jeg har hverken behov for å forsvare Joshua sine handlinger eller tankegods. Jeg har vært interessert i å finne ut av hvem han egentlig var og hva han sto for, og jeg ønsker å forklare og vise frem det mennesket. Jeg har aldri gjort så mye research noen gang. Fra de nære relasjonene i Frenchs liv, til politikk og maktforskyvninger i Sentral-Afrika. Både for å fylle karakterene med den kunnskapen de har, men også for å forstå hvordan de opptrer og reagerer. Hvis du møter et menneske og sier hei, så har du ett eneste møte å hekte det mennesket på. Setter du deg ned og snakker med han eller hun en hel kveld, så har du et rikere bilde. Men hvis du bestemmer deg for å gifte deg med dette mennesket, så har du en database og et erfaringsgrunnlag som gjør at det er veldig få ting du ikke vet om denne personen. Og som skuespillere så prøver vi å hoppe over de første stegene, og gifte oss med karakterene så fort som mulig, sånn at vi raskt får vite de innerste tankene og hvordan de opererer. 

Tobias: Aksel ble involvert før meg, og det tok litt tid før det ble bestemt at jeg skulle spille Tjostolv. Det var fordi Marius måtte bli sikker, samtidig som jeg var veldig usikker på om jeg kunne finne Tjostolv i meg. Men når jeg begynte å gjøre research, så følte jeg at jeg ble kjent med Tjostolv. Han hadde for eksempel mye mer humor i seg enn det jeg trodde. Og selv om jeg først ble presentert med prosjektet etter at han døde, så føles det likevel som vi har møttes.  

Marius: Ja, jeg var litt skeptisk til om Tobias skulle spille Moland i begynnelsen. Jeg har jobbet på psykiatrisk sykehus og er kjent med hvilke mørke sider som kan finnes i mennesker. Og når man skal skape en karakter som går mye i det mørke, så leter man kanskje etter noen som har det litt i seg. Men min oppgave som regissør er også å tvile meg frem til avgjørelser, for det er mye som kanskje er helt ok, men hvis man løfter et par steiner til så kan det bli enda bedre. Og jeg husker vi hadde en samtale hvor Tobias sa til meg at: «Jeg vet at du er usikker på om jeg kan gjøre denne rollen. Og det har du rett i, fordi jeg er en sånn og sånn type person.» Også beskrev han seg selv og satte fingeren på mye av min skepsis. Og da tenkte jeg at hvis han har såpass stor selvinnsikt, så er han kanskje riktig fyr likevel. 

Tobias: Det der var jeg veldig usikker på om jeg skulle si til deg! 

Marius: Ja, det var da det snudde for meg. Aksel har jo anklaget meg for å ikke ville jobbe med ham i snart 15 år. 

Aksel: Det tok ikke så lang tid for Tobias. 

Marius ler og sier: Det var nok fordi du aldri sa den setningen om at «Jeg vet hvorfor du ikke tror jeg er rett til denne rollen.» 

 

Sjåføren som ble skutt 

– Hvordan forholder dere dere til skyldspørsmålet? 

Marius: Et eller annet sted inni denne filmen tror jeg du kan se noe som du kan gjenkjenne som sannheten. Men det er noe du kan fortsette å diskutere når du går ut av kinoen. Det er nettopp det film kan gjøre som ikke alle medier kan, nemlig at man kan legge opp noe så publikum kan gjøre opp en egen mening. 

Aksel: Men hvis vi snakker om utførelsen av selve drapshandlingen, og hvem som avfyrte skuddet, så finnes svaret i filmen.  

– Det aller første mange hørte om denne historien, var de enorme erstatningssummene som ble krevet av Kongo. Det ble latterliggjort i media, og fremstod som en parodi av seg selv. Har det vært noe rom for humor under innspillingen? 

Marius: Det er en ganske hard film, selv om det er noen øyeblikk av mørk humor også. Men det har vært viktig å ikke latterliggjøre kongoleserne fordi de har en annen måte å gjøre ting på. Man prøver å nyansere det. Men det er også en kulturkollisjon som oppstår, og det er øyeblikk i den første rettsaken hvor ting er litt rart. 

Aksel: For oss har det vært viktig at dette ikke er en film om to hvite menn som er ofre. Kongo har en lang, hårreisende tradisjon med leiesoldater som kommer fra Europa og tar seg til rette, og den tradisjonen var Joshua og Tjostolv en del av. Det kan man ikke ta lett på. 

 

Hollywood og Norge 

– Aksel, du kommer rett fra Hollywood og flere store sci-fi filmer. Hva er forskjellen på å spille i slike gedigne amerikansk produksjoner, og gå over til en betydelig mindre norsk filminnspilling? 

Aksel: Hvordan man jobber er veldig likt, men businessen er veldig annerledes. I Norge er det historiene som driver alt, mens i de store produksjonene i Hollywood så er det penger som styrer. Jeg kjenner en norsk produsent som var i et møte i LA, hvor han fortalte om «Norsk filmindustri» til en amerikansk produsent, og amerikaneren stoppet ham og påpekte at Norsk film er jo statsstøttet, så da kan det ikke kalles en «industri», men snarere «et miljø». Og det hadde han helt rett i.  

– Så hva foretrekker du? 

Aksel: Jeg bor her i Norge og jeg vil alltid foretrekke å være så nær historien som mulig, så sannheten er at jeg foretrekker den norske modellen. Men det er alltid unntak til reglene, og når man får lov til å lage science fiction som Ridley Scott adapterer fra en glimrende bok, så er det noe helt annet. 

 

Veien videre 

– Med såpass stor bredde i prosjektene dere velger, er det noe dere ikke vil jobbe med? Eller kan vi for eksempel vente å se dere i en lavbudsjetts zombiefilm til neste år? 

Tobias: Hvis det er god historie og hyggelige folk, så absolutt. Budsjettet har veldig sjelden noe å si for hva jeg velger å gjøre. 

Marius: Jeg var stor fan av Dawn of the Dead og hadde til og med Night of the Living Dead på super 8, så det kan godt hende. 

Aksel: Jeg startet aldri med yrket mitt for pengenes skyld. Hadde pengene vært drivkraften hadde jeg heller begynt med noe annet hvor man har større sjanse til å tjene mye. Jeg ville fortelle historier. Og er historien bra, manuset godt, er det bra folk med, og det er tematikk du brenner for, så har sjangeren veldig lite å si. 

Marius: Jeg har forresten en idé til en Norsk western. 

Tobias: Javel? I så fall må jeg si at jeg skjønner hvorfor du ikke tenker på meg i den norske westernfilmen din. «Det er sannsynligvis fordi jeg er ganske omgjengelig og ikke en typisk alfa male.» Det kommer til å være mitt faste innsalg fremover. 

 
 

Annonse