Camilla Strøm Henriksen - Jeg har brukt egne erfaringer fra barndommen som utgangspunkt. Mye av dynamikken mellom karakterene i filmen er hentet fra min oppvekst, forteller Camilla Strøm Henriksen.
 

- Barn skal ikke måtte ta voksenrollen, sier regissøren av «Føniks» 

Publisert: 04.10.18

Det har tatt Camilla Strøm Henriksen tolv år å realisere filmen hvor hun både har skrevet manus og regissert.

Føniks er en veldig personlig film. Det handler om barn som må  ta voksenrollen fordi foreldrene svikter. 

- Jeg har brukt egne erfaringer fra barndommen som utgangspunkt. Mye av dynamikken mellom karakterene i filmen er hentet fra min oppvekst. Jeg var et barn som veldig tidlig måtte ta voksenrollen i familien. Jeg hadde en mor som var ustabil – antagelig var sykere enn vi forsto, og en fraværende far, som jeg drømte om og idealiserte. Det har preget meg veldig. Grunnen til at tematikken har interessert meg så lenge, er at det er noe jeg har villet finne ut av – hva det er som skjer i en familie når et barn tar voksenrollen for tidlig; når behovene du har som barn ikke blir møtt – og det tunge ansvaret man har som barn, når man må være foreldre for sine foreldre. Foreldrene i Føniks svikter barna sine – ikke fordi de ikke elsker dem, men fordi de aldri har blitt voksne. Det hele er veldig komplekst. Jeg synes dette er en viktig historie å få frem. Jeg har ikke sett så mye av denne tematikken fortalt fra barnas perspektiv. Å være i en slik situasjon for et barn gir en veldig ensomhetsfølelse. 

 

Camilla Strøm Henriksen startet karrieren som skuespiller  og har blant annet spilt i filmer som En håndfull tid, hvor hun fikk Amanda for beste kvinnelige skuespiller, Telegrafisten og Secondløitnanten, i tillegg til flere tv-serier. 

 

Bak kamera 

- Hvorfor valgte du å flytte karrieren til bak kamera? 

- Jeg følte etter hvert at skuespillerrollen var litt for snever for meg. Jeg kjente at det var noe mer jeg ville uttrykke, men var ikke klar over at det var skrive og regissere jeg ville. Jeg lagde en kortfilm før jeg begynte på filmskole, som jeg betalte for selv. Den opplevelsen føltes så riktig. Da jeg begynte på London Film School og fikk lage kortfilmer falt tingene på plass. Jeg skjønte at det var  dette jeg ville gjøre – regissere og skrive. Da mistet jeg lysten til å stå foran kamera. Når det er sagt, tror jeg helt klart at min egen skuespillererfaring er nyttig i arbeidet om filmskaper. 

- Du har jo to av Skandinavias beste skuespillere i hovedrollene. Hvordan greide du det som debutant? 

- For begge var manuset avgjørende. Maria Bonnevie var en jeg tenkte på til morsrollen ganske tidlig, . Hun har et veldig bredt spenn som skuespiller – med en ganske farlig utstråling på den ene siden, og skjørhet på den andre siden. Det spennet følte jeg var veldig riktig for moren. Hun sa ja til rollen på et veldig tidlig stadium – flere år før filmen ble produsert. 

- Det er vanskelig å få finansiert filmer, særlig filmer som ikke kan puttes i en bås, som f.eks. at det er basert på en bok,  eller er en tydelig sjanger. Hvis det i tillegg er debuterende regissør, så er det utfordrende å få noen til å satse på filmen. Det er nok grunnen til at det tok lang til å få på plass finansieringen, så jeg er utrolig glad for at produsent Gudny Hummelvoll trodde på prosjektet. Å vite at vi hadde med Maria Bonnevie tror jeg var viktig. Til farsrollen hadde jeg flere svenske og danske skuespillere som var aktuelle, men etter å ha sett Den alvarsamma leken av Pernilla August var jeg helt sikker at det var Sverrir Gudnasson som måtte ha den rollen. For ham var det viktig at det var en film som kom fra hjertet, at  den ville mer enn å underholde, og han verdsatte at karakteren ikke var ensidig. 

 

Avhengig av sterke barneroller 

- Noe av styrken til filmen er barnas innsats. Hvordan jobbet du med dem? 

- Jeg har ikke så mye erfaring med barn, jeg har ikke barn selv, men visste jeg hadde skrevet et manus hvor jeg var helt avhengig av barna. Vet man at man har castet riktig, så er mer enn halve jobben gjort. Da jeg fant Ylva og Casper så følte jeg meg veldig trygg. Jeg jobbet med at de fire i hovedrollen skulle få relasjoner til hverandre på forhånd, bli godt kjent og tørre å være nær hverandre. De gjorde at de fikk forhold til hverandre som de oppfattet som reelle og det tror jeg hjalp barna veldig mye. For Casper, som er et barn, ville jeg ikke at han skulle  vite hva slags film han var med i. Jeg ropte ut replikkene på forhånd og så gjentok han dem. Det ble litt vanskelig i klippen etterpå, men det kunne vi leve med. 

 

Inn i sjelen 

- Hva har denne lange prosessen, som jo delvis er et dypdykk inn i din egen barndom, gjort med deg? 

- Det er et godt spørsmål. Jeg kunne nok ikke ha gjort denne filmen hvis jeg ikke var ferdig med en del ting. Filmen er ikke noen terapitime for meg. Jeg har gått i terapi, og er litt ferdig med det. Jeg følte at jeg har en innsikt som jeg kunne dele og at jeg fant en historie som var spennende som film og som  kunne bli en historie som var interessant for andre. Det er ikke min historie lenger – det er vår film og jeg vet at både Sverrir og Maria har puttet veldig mye av sitt eget inn i rollene. Det er blitt en film som mange tar eierskap til, det vet vi ut fra alle forhåndsvisningene vi har hatt. Og, forhåpentlig får et større publikum også eierskap til filmen. Jeg tror det er en film som mange kan relatere til, selv om omstendighetene er forskjellige og selv om alle har sine egne historier. 

- Er det noen filmer som inspirerte deg da du ga deg i kast med Føniks

Pans labyrint. Føniks er vel en slags realistisk familiedramaversjon av den! I tillegg har Bikubens ånd (1973) av Victor Erice vært viktig. Den er en fantastisk poetisk film fortalt fra barns perspektiv med handlingen lagt til den spanske borgerkrigen. I tillegg har jeg latt meg påvirke av  en av mine favorittfilmer - Charles Laughtons The Night of the Hunter (1955).

 

Fra Føniks til Okkupert 

Ingenting tyder på at Camilla Strøm Henriksen blir arbeidsledig med det første. For øyeblikket skriver hun på nye episoder av tredje sesong av Okkupert, som starter innspillingen  februar.  

Okkupert er et helt nytt område for meg. Det er utrolig spennende å gå fra Føniks til noe som er så forskjellig. 

Camilla Strøm Henriksen har lang erfaring som tv-regissør. Blant annet har hun regissert 110 episoder av Hotel Cæsar

- Hvordan har det vært å gå fra tv-regi til filmregi? 

- Det gikk forbausende lett. Fordelen med å ha jobbet mye med tv, er at du er vant til å jobbe raskt, og det må man også i en filmvirkelighet nå, fordi det er mindre og mindre penger. Jeg er vant til å ha den store oversikten under innspillingen. Den største forskjellen er at på film jobber du mye mer med detaljer. TV er forbruksvare, spesielt serier med mange episoder. En film som Føniks skal også gi en kunstnerisk opplevelse i tillegg og forhåpentlig sette spor. 

Hun like vekselbruket mellom å skrive manus  og regissere. 

- Jeg liker skriveprosessen veldig godt, men kunne ikke tenke meg å kun skrive, for jeg elsker å jobbe med skuespillere og være med på hele produksjonsprosessen. 

 
 

Annonse