For vi er gutta
 
Petter Sommer og Jo Vemund Svendsen Petter Sommer og Jo Vemund Svendsen har fulgt Mannskoret gjennom både opp- og nedturer.

Øl, kameratskap og mannskor

Tekst: Geir Kamsvåg | Publisert: 22.09.18

Mannskoret ble startet av  DumDum Boys-vokalist Prepple Houmb for femten år siden. Når de står ovenfor sin størte oppgave rammer tragedien dem.

Filmskaperne Petter Sommer og Jo Vemund Svendsen har fulgte Mannskoret. Resultatet er dokumentaren For vi er gutta.

Vi møter Mannskoret først står de for sin største oppgave – de skal varme opp for Black Sabbath. Samtidig har tragedien rammet vennegjengen - dirigenten som får dødelig kreft.  Det løftet de spøkefullt ga hverandre for 15 år siden – å synge i hverandres begravelser – kan plutselig bli alvo

Når dukket ideen om å lage film om Mannskoret opp?

Petter Sommer: – Veldig tilfeldig. Det var en samtale i lunsjen på NRK, der jeg jobber til vanlig. En av kollegaene mine fortalte om koret og dramaet de sto overfor. Jeg ringte Jo Vemund umiddelbart og sa at vi burde prøve å lage en film om dem. Et par dager etterpå hadde vi brukt sparepengene våre på utstyr og var i full gang.

Mannskoret er jo et frisone vekk fra hverdagen for medlemmene – hvordan var deres reaksjon da dere ville lage dokumentar?
Jo Vemund: – Det går vel rykter om noen ganske heftige interne møter, hvor koret diskuterte om de skulle slippe oss inn eller ikke. Det er forståelig. Men dirigenten ville – da ville koret også. Og når disse gutta først bestemmer seg for noe, går de all in!

Petter: – De var veldig skeptiske. Jeg tror at behovet for et fristed, der ingen andre får innsyn, var hardt å gi slipp på. I tillegg er det jo mange medievante karer i koret som gjerne ville vite nøyaktig hvordan filmen skulle bli på forhånd. Men sånt er jo umulig å svare på i en dokumentarfilm. Vi har jo ikke noe manus når vi setter igang, bare en anelse om at det finnes gode karakterer og en god historie som vi må prøve å fange.


Det er jo et kor med høy kjendisfaktor, hvor viktig var det?
Petter: – Vi sendte en mail helt i starten, husker jeg, der vi skrev at årsaken til at vi ville følge Mannskoret, også var at koret hadde noen kjente ansikter. Men for selve filmfortellingen var kjendiser ikke viktig. Folk som ser filmen vil skjønne hva jeg mener.

Jo Vemund: – Vi har fått veldig gode tilbakemeldinger etter en stor europeisk filmworkshop vi har vært med på. De sier at filmen funker, selv om man ikke er norsk. Og ingen i Tsjekkia, Tyskland eller Skottland vet jo hvem Geir Schau, Prepple Houmb eller Rune Gokstad er. Det viser at mannsfellesskapet og det gutta har sammen er kjernen, ikke deres offentlige roller. Hele poenget med koret er jo at de kan være seg selv når de treffes. Det er de i filmen også.

Visste dere da dere gikk i gang at dirigenten Ivar Krogh Hovd hadde uhelbredelig kreft?
Petter: – Ja, absolutt. Det var vi også helt tydelige på. Filmen skulle handle om et mannsmiljø med barske og morsomme karer som plutselig må håndtere en stor livskrise – såpass visste vi da vi startet. Men vi kunne jo ikke ane hvilke utrolige scener som skulle utspille seg. Men det er litt av bonusen med å lage dokumentarfilm – man får av og til mer enn man drømmer om på forhånd.

Jo Vemund: – Ivar sa på et tidspunkt at han håpet han ble del av en god og ekte dokumentar. Det tror jeg han har blitt.

Måtte dere endre fokus på filmen underveis som sykdommen hans utviklet seg?

Petter: – Nei, det gjorde vi ikke. Vi brukte samme metode hele veien – bare observerte det som skjedde uten å blande oss inn.

Jo Vemund: – Men etter hvert som sykdommen utviklet seg, ble det jo mer og mer virkelig for koret hva som skjedde. Som Gunnar i koret sa på Lindmo på NRK i forrige uke: «Alle visste hva dette handlet om, det handlet om å være rundt det bålet når det brant ut».  


Ivar Krogh Hovd fremstår som en mann med både selvinnsikt og livsglede. Hvor viktig tror dere Mannskoret var for ham etter som kreften utviklet seg?

Petter: – Veldig viktig. Jeg tror Mannskoret ga ham mulighet til å skinne helt til det siste. Han var jo en av Norges aller beste dirigenter, lærer på musikklinja på Rud videregående og en legende i kormiljøet. Når han ikke orket å jobbe lenger, var det Mannskoret som sto igjen. Det er jo noe flott med å få lov til å gjøre noe man er god på helt til det siste, er det ikke? Å sette spor etter seg?

Petter forts.: – I tillegg tror jeg Mannskoret vokste veldig på å følge ham til siste slutt. Kanskje de egentlig ikke klarte å sette skikkelig pris på det de har sammen før dirigenten ble dødssyk?

Hva var det vanskeligste for dere med å lage film om en mann som er på vei mot døden?
Petter:  – Først og fremst handler For vi er gutta om en vennegjeng som gjennomgår en stor krise. Da de var yngre spøkte de med at de skulle synge i hverandres begravelse, men ingen av dem trodde at det noen gang skulle skje. Det er klart at å følge en gruppe barske menn så tett er vanskelig. Man må hele tiden kjenne på både deres og våre egne grenser. Jeg har laget film om vanskelige temaer før, men da i etterkant av store kriser. Nå utspilte krisen seg rett foran øynene våre, mens vi filmet. Da var det vanskelig å holde kameraet stødig noen ganger, for å si det sånn.


Jo Vemund: – Vi var også tett på Ivars familie helt til det siste, og da er det stadig situasjoner hvor man føler man bryter for langt inn i andres krise. Det kan være vanskelig. De var modige hele gjengen som slapp oss inn.


Hva har skjedd med Mannskoret etter hans død?
Petter:  – Det bør de nesten svare på selv. Men de har sett filmen vår og er heldigvis veldig begeistret og lettet over resultatet.

”Mannskorsjangeren” er jo en liten, men suksessfull sjanger i Norge.  Heftig og begeistret solgte seks hundre tusen billetter. Hvilke forhåpninger har dere til For vi er gutta?

Petter: – Aner ikke, og jeg vil egentlig ikke tenke på det. Du må huske at da vi begynte å filme, så visste ingen av oss hva dette skulle bli. At vi nå har klart å lage en film vi er fornøyd med som skal settes opp på kino i hele Norge, er jo bare helt vilt. Når den i tillegg er forhåndsolgt til flere andre land, har vi nådd maksimumsmålet vårt for lenge siden. Alt som måtte komme etter dette er bare bonus.

Jo Vemund: – Jeg har forhåpninger om at den kan berøre og bety noe for folk, men om det er 10 eller 100.000 er sånn sett irrelevant, så lenge denne universelle historien om vennskap treffer noe i noen.

 
 

Annonse