Filmfakta

Originaltittel: Nuovo Cinema Paradiso
Med: Philippe Noiret, Marco Leonardi, Salvatore Cascio, Jacques Perrin, Antonella Attili
Manus: Guiseppe Tornatore
Regi: Guiseppe Tornatore
Genre: Drama
Produksjonsår: 1988
Lengde: 2 t. 5 min.
Distribusjon: Another World Entertainment
Premiere: 03.08.2018

Forførende filmmagi

Tekst: Jan Erik Holst | Publisert: 03.08.18

Filmen er et testament over og en hyllest til kinoen som kulturelt møtested, den tradisjonelle filmkunsten og livet på Sicilia.

Det er godt det finnes entusiastiske filmimportører! Vi har tidligere her i spaltene berømmet selskapet Another World Entertainment for ambisiøs import av Fellini-klassikeren La Dolce Vita. Nå er turen kommet til en annen italiener av god årgang, Cinema Paradiso (Originaltittel: Nuovo Cinema Paradiso), en italiensk romantisk komedie skrevet og regissert av Giuseppe Tornatore i 1989.

Opprinnelig var filmen 155 minutter lang, men gjorde det dårlig i Italia, og ble klippet ned til 123 minutter da den ble gitt ut internasjonalt. I 2002 kom director's cut, på 173 minutter. Den korteste versjonen vant juryprisen under filmfestivalen i Cannes i 1989, og Oscar for beste fremmedspråklige film samme år. Cinema Paradiso gikk sin seiersgang over hele verden i 1989, og ble tildelt Gledessprederen under filmfestivalen i Haugesund.

Filmen er et testament over og en hyllest til kinoen som kulturelt møtested, den tradisjonelle filmkunsten og livet på Sicilia. Oscar-vinneren er manges favorittfilm, fordi den handler om den lille sicilianske gutten som fullfører sin drøm om å bli kinomaskinist. Den er full av varme, humor og kjærlighet, den tar den tak i deg og slipper deg aldri. Filmen har markert mang en kino som har måttet legge ned sin virksomhet etter 1989. Men nå kan den igjen nytes på kino, takket være ny-importen.

Filmen er retrospektiv – vi møter hovedpersonen Salvatore di Vita som ung, som tenåring og som førtiåring. di Vita får høre at hans barndoms venn, kinomaskinisten Alfredo er død, og minnene strømmer på. Salvatore minnes kinoen Paradiso hvor Alfredo hersket i ensom majestet. Men Alfredo ble blind i en nitratfilm-brann og den unge Salvatore måtte overta oppgavene hans, han hadde jo gått i lære og et dypt vennskap hadde oppstått mellom dem. Paradiso ble, som så mange landsbykinoer, etter hvert nedlagt og Salvatore forlot hjembyen og ble etter hvert en fremgangsrik filmregissør. Han trodde han aldri kom til å komme tilbake. Men selvsagt gjør han det for å delta i Alfredos begravelse.

Filmen er som nevnt romantisk, til tider sentimental, men innlevende og førførerrisk, som bare italiensk filmkunst kan være. Den er velkomponert og troverdig, miljø og rekvisitter, foto, lyd og musikk og ikke minst skuespillergalleriet og alle de fantastiske statistene gjør at den dessuten blir tidløs og et mini-filmkurs i seg selv. Jeg tror den vil fenge tusener av tilskuere den dag i dag, nesten 30 år etter premieren. Så løp og kjøp billetter!

 

 
 

Annonse