La dolce vita La dolce vita
 

Filmfakta

Originaltittel: La Dolce Vita
Med: Marcello Mastroianni, Anita Ekberg, Anouk Aimée, Alain Cuny
Manus: Federico Fellini
Regi: Federico Fellini
Genre: Drama / Komedie / Sort komedie
Produksjonsår: 1960
Nasjonalitet: Frankrike / Italia
Lengde: 2 t. 49 min.
Distribusjon: Another World Entertainment
Premiere: 29.06.2018

Filmklassikersommer - «Det søte liv» er tilbake!

Tekst: Jan Erik Holst | Publisert: 29.06.18

Det søte liv er kanskje Fellinis største publikumsfilm, forargende og fascinerende på samme tid.

Det er sommer og filmklassikerne inntar scenen. I Oslo gledes vi hvert år over Arthaus’ utevisninger på St. Hanshaugen og filmimportørene tar inn gamle godbiter til glede for de mange hjemmeværende. Nå er Fellinis store verk La Dolce Vita (Det søte liv 1960) tatt inn på nytt av selskapet Another World Entertainment Norway A/S og dette er annen gang den re-lanseres i moderne tid. Og i august kommer Cinema Paradiso!

Det søte liv er kanskje Fellinis største publikumsfilm, forargende og fascinerende på samme tid. Federico Fellini, født 20. januar 1920 i Rimini i Italia og død 31. oktober 1993 i Roma var en berømt italiensk regissør og manusforfatter. Han satte italiensk film på kartet som få andre maktet, gjennom sine sirkusaktige tablå-filmer med store stjerner i ledende roller.

Fellinis storhetstid strakte seg fra tidlig i1950-årene til slutten av 1980-årene. Blant hans mest kjente filmer er Landeveien, Det søte liv, 81/2 og Amarcord - et tilbakeblikk. De kjennetegnes av livsglede og et vell av merkelige og interessante figurer, men har alltid en alvorlig klangbunn. De tidlige filmene knyttes til neorealismen, en samfunnsengasjert og refsende retning som bl.a. regissørene Vittorio de Sica og Roberto Rossellini initierte og utviklet. Senere ble Fellinis filmer stadig mer fantastiske og drømmeaktige.

Federico Fellini ønsket egentlig å bli karikatur-tegner i den mer humoristiske genren. Han bidro med tegninger og fortellinger til magasinet Marc'Aurelio. Fellini som tegner har vi sett i ulike bøker og på ulike filmplakater gjennom historien, en tydelig og fantasifull strek, full av ironi og humor. Under den andre verdenskrigen skrev han manus for radioteateret Cico e Pallina, hvor Giulietta Masina spilte. Fellini ble fascinert av henne og de giftet seg med i 1943. Masina spilte i noen av de største filmene hans, bla annet i La Strada (Landeveien 1952).

Sammen med noen venner grunnla han en butikk som solgte fotografi, portrett, karikaturer og lydopptak til allierte soldater fra andre verdenskrig. Her ble Fellini kjent med regissøren Roberto Rossellini og bidro til å skrive manuskriptet til Rosselinis Roma città aperta (1945), det best kjente eksempel på italiensk neorea-lisme. Men Fellini skrev også filmmanus til en rekke andre italienske regissører, som Pietro Germi (Håpets vei, 1950), Alberto Lattuada (Uten barmhjertighet, 1948), Luigi Comencini (Bak nedrullede gardiner, 1951), og flere for Rosselini, som Befrielsens tid, Il miracolo og Hun ofret seg selv.

Etter flere samarbeid med Rosselini debuterte Fellini selv som regissør med Luci del varietà i 1951, som han laget med Alberto Lattuada, og senere med Den hvite sjeiken i 1952. Dagdriverne (1953), om ørkesløse unggutter i provinsene, ble regnet som et mesterverk av kritikere.

Med den Oscarvinnende Landeveien innledet Fellini en trilogi som tok for seg uskyld og frelse i verden fylt av ondskap. Filmen benyttet det øde landskapet mellom Viterbo og Abruzzo til å understreke det tomme for-holdet mellom hovedrollene i filmen. Landeveien ble kritisert av venstresidens presse i Italia, men fikk mye ros i utlandet.

Det søte liv fra 1960 er en satirisk skildring av sosietetsliv i Roma. Den er over tre timer lang og er delt i ulike kapitler, tablåer og fantasifulle scener. Flere landemerker i byen, som hovedgaten Via Veneto, er med i filmen, og den var den første hvor Marcello Mastroianni spilte for Fellini. Det søte liv ble dårlig likt av italienske myndigheter og av den katolske kirken, og den fikk varierende kritikk, også i Norge, men den vant Gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes.

Gjensynet med den i dag er både nostalgisk og forførende. Man kan se den med dagens blikk og undres over at vi ble så fascinert den gangen, og man kan se den med historiske briller og forstå at dette var begynnelsen på den nye tiden, og på sekstitallets eksistensielle søkning etter en mening med livet, etter at realismen og gjenoppbyggingen etter den annen verdenskrig var så og si ferdig. Modernismen stod for døren. Den internasjonale publisisten og forfatteren Peter Cowie har skrevet en interessant bok om filmene på sekstitallet, som anbefales.

Fellinis påfølgende film 8 1/2 fra 1963 handler om en kjent regissør med skapersperre. Tittelen viser til antallet filmer Fellini hadde laget til da. Den er regnet som en perfekt blanding av symbolisme og realisme, og ble utropt til den beste europeiske filmen noensinne av et ekspert-panel i 1987. Det skulle vært interessant å få også den tilbake på kinoene!

I senere filmer tok Fellini for seg myter rundt Roma, film og sitt eget liv, blandet med fantasi og humor. Hans senere filmer fikk en mindre overveldende mottakelse. Casanova fra 1976 ble både lovprist som en fest for øynene og kritisert som innholdsløs.

De siste årene av sitt liv produserte Fellini reklame-filmer for fjernsyn, filmer som på sin måte viste et sterkt bilde av filmspråket og populærkulturen. Han stilte også ut skisser og notatbøker med nedskrevne drømmer som avslørte underbevisstheten som en viktig kilde til hans verk.

 
 

Annonse