Filmfakta

Med: Rachel Weisz, Rachel McAdams, Alessandro Nivola
Regi: Sebastián Lelio
Genre: Drama / Romantikk
Produksjonsår: 2017
Nasjonalitet: Irland / England / USA
Lengde: 1 t. 54 min.
Distribusjon: Selmer Media
Premiere: 29.06.2018

Umulig kjærlighet

Tekst: Jan Erik Holst | Publisert: 21.06.18

Kjærligheten er selvstendig, den adlyder ingen, kunne stå som overskrift for dette spennende og eksistensielle drama, signert Sebastian Lelio, regissøren av Gloria og En fantastisk kvinne.

Handlingen starter i New York hvor den vakre fotografen Ronit (Rachel Weisz) lever sitt single og lykkelige liv. Men hun er tilsynelatende det sorte får i en jødisk-ortodoks familie bosatt i London.  Faren hennes, den mektige rabbien, dør, og Ronit drar tilbake for å delta i begravelsen og hente sin arv. Men gradvis forstår hun at vennen Dovid (Alessandro Nivola) - arvtakeren etter den avdøde rabbien og langt på vei sønnen han aldri fikk - har giftet seg med Ronits barndomsvenninne Esti (Rachel McAdams).

Det er et nitidig skildret ortodokst miljø vi bringes inn i, godt presentert gjennom bilde, lyd og scenografi i sin beklemmende og konfliktfylte setting. Skuespillerne er gode og troverdige og får fram sine undrende motsetninger gjennom små men dramatisk vel anrettede virkemidler.

Mens Dovid utsees av den øvrige menigheten til å ta over Ronits fars posisjon i synagogen blir Ronit og Esti ofre for en gammel flamme mellom dem, som gjenoppstår, heftig og syndig. Omgivelsene har ingen forståelse for et slikt forhold og de må hjemme seg bort. Men de vet at deres flamme kan brenne opp alt familien står for og verdsetter aller mest.

Filmen er en enestående eksistensialistisk skildring av en umulig kjærlighet i et trangsynt og konservativt miljø, et miljø som bare kan nå sin frihet gjennom den enkeltes valg. Slik sett burde den bli pensum i både religion og filosofi ved universitetene. At den får Norgespremiere ved starten av sommeren, er både tragisk og merkverdig, hvem ser en slik film når sjøen kaller og ferien står for døren? Merkelig at den ikke starter sin løpebane i Haugesund og kan fengsle et intellektuelt publikum i storbyene utover høsten? Selmer Media skal ha stor honnør for at de har tatt den inn til norske kinoer, men er kinokjedene nå blitt så sterke at de kan bestemme alt over slike fremragende kunstfilmers skjebne på lerretet?

 
 

Annonse