Filmfakta

Med: Andrea Berntzen, Elli Rhiannon Müller Osborne, Jenny Svennevig, Aleksander Holmen, Ingeborg Enes, Sorosh Sadat, Brede Fristad, Ada Eide mfl.
Manus: Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig
Regi: Erik Poppe
Genre: Drama
Produksjonsår: 2018
Nasjonalitet: Norge
Lengde: 1 t. 32 min.
Distribusjon: Nordisk Film Distribusjon
Premiere: 09.03.2018

Sterk og smertefull filmopplevelse

Tekst: Geir Kamsvåg | Publisert: 06.03.18

Det er ikke en film som er laget for å underholde, men en viktig film laget i respekt for hva som skjedde.

Når Erik Poppe har laget sin Utøya 22. juli har han samtidig trått inn i en hendelse full av åpne sår. Det  krever både mot og pietet å gi seg inn i denne historien. Rundt om i hele landet sitter det mennesker som både var på stedet eller mistet noen av sine. Mange synes at filmen kommer for tidlig. Men en slik film vil alltid gjøre vondt enten den kommer i dag eller om ti år.

Manuset er skrevet av Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig som har basert det på samtaler og vitnebeskrivelser fra de som opplevde det hele. Fokuset er helt og holdent på ungdommene og hvordan de opplevde et hele. På Utøya befinner det seg flere hundre ungdommer  samlet på AUF sin sommerleir. Her diskuteres det politikk, festes og folk forelsker seg – akkurat slik en sommerleir skal være.

Filmene åpner med opptak fra overvåkningskameraene ved Regjerningsbygget hvor Breivik plasserer bomben. I neste bilde ser vi ungdommer som betrygger foreldrene sine på mobil om at de er i sikkerhet etter at de har hørt om bombeangrepene i Oslo – før panikken bryter ut og skuddsalvene høres.

Mye av filmens styrke ligger i de filmatiske grepene til Erik Poppe – og ikke minst hans valg av hovedrolle. Filmer er skutt gjennom fotograf Martin Otterbecks kamera i én, 72 minutter lang tagning hvor vil følger Kaja  (Andrea Berntzen) som flykter sammen med en gruppe ungdommer.  Samtidig prøver hun å finne lillesøsteren som hun ikke får kontakt med. Kameraet følger tett på Kaja og det er hun som formidler redselen til oss. Drapsmannen, Breivik, er ikke tilstede i filmen utenom at han skimtes i det fjerne ved et par anledninger.

Erik Poppes film handler det om ungdommene. Det de har gjennomgått er umulig å forstå for oss andre. Vi kan ikke lukte svetten eller føle redselen, men Erik Poppes film gir oss en innsikt vi ellers ikke ville ha fått – og ikke minst hva politisk galskap kan føre til.

Nittenårige Andrea Berntzen har mye av æren for at filmen lykkes. Hun er til stede i hvert eneste bilde og evner formidle smerten og panikken, men også ungdommenes styrke på imponerende hvis. I henne har Erik Poppe hentet frem at talent som norsk film vil få stor glede av fremover.

Utøya 22. juli er en av de sterkeste filmopplevelsene jeg har hatt. Den er både krevende og  vond. Det er ikke en film som er laget for å underholde, men en viktig film laget i respekt for hva som skjedde – og som gjør at vi heller ikke glemmer.

 
 

Annonse