Filmfakta

Originaltittel: Birkebeinerne
Med: Jakob Oftebro, Kristofer Hivju, Pål Sverre Hagen, Thorbjørn Harr, Thea Sofie Loch Næss, Stig Henrik Hoff, Ane Ulimoen Øverli
Manus: Ravn Lanesskog
Regi: Nils Gaup
Genre: Action / Biografi / Drama / Eventyr / Familiefilm / Spenning
Produksjonsår: 2015
Nasjonalitet: Norge
Lengde: 1 t. 39 min.
Distribusjon: Nordisk Film Distribusjon AS
Premiere: 12.02.2016

Storslått action

Tekst: Jan Erik Holst | Publisert: 11.02.16

Nils Gaups storfilm, med et omfangsrikt og godt manus levert av den Lillehammer-utdannede debutanten Ravn Lanesskog, innfrir de aller fleste forventinger.

I følge regissøren er dette en «Northern», slik Veiviseren også var det, og som sådant fullt på høyde med de beste «Westerns».

La oss ta det historiske rammeverket først: Vi skriver 1204. Kong Håkon 3. Sverresson tas av dage i en maktkamp mellom Norge og Danmark, den katolske kirken, hær-flokken Baglerne på Østlandet og Birkebeinerne lenger nord i landet. Kongens uekte sønn må derfor bringes i sikkerhet til Nidaros, og birkebeinerne tar på seg oppdraget, for på sikt å kunne samle Norge til ett rike. Birkebeinerne var en opprørsflokk eller snarere et politisk bevegelse i borgerkrigstidens Norge som kom markerte seg etter 1177, takket være Kong Sverre, Håkons far. Men de fikk ikke full kontroll før valget av den lille gutten, Sverres sønnesønn Håkon Håkonsson til konge i 1217.

Navnet hadde de fått fordi de etter sigende hadde så dårlig stell med fottøyet sitt, fattige og forkomne som de var, at de surret bjørkenever rundt føttene for å holde varmen. Flukten med gutten, som er filmens hovedhandling, er for øvrig udødeliggjort i Knud Bergsliens nasjonalromantiske maleri med samme tittel fra 1869. Det viser birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka som flykter med konge-sønnen.

Som den interesserte leser vel har fått med seg er det skuespillerparet Kristofer Hivju og Jakob Oftebro som spiller de to hærførerne. Bedre valg har vi vanskeligheter med å forestille oss. Dertil en dramatisk struktur i western-filmens ånd, dvs. noen leder/lurer en flokk banditter ned i en pass for så å angripe, samt et klart helt/skurk forhold, et passe dose kjærlighet, et sett knappe, men nødvendige replikker og et point of no return, øyeblikket da de to hærførerne får overtalt den fattigslige bondegjengen til å agere som birkebeinere og være med på å føre kongens sønn i sikkerhet.

Enkelte kritikere har skrevet at Nils Gaup ikke er noen stor personinstruktør men tar det igjen i actionscenene, den storslåtte naturen og den ytre dramatikken. Til tross for noen litt for moderne replikker som det går bra og annen intetsigende dagligtale, mener jeg det ikke holder vann å hevde dette. Det er tross alt ikke noe kammerspill han har levert. Overtalelsesscenen, der bøndene lar seg begeistre, er et godt stykke filmhåndverk, faktisk noe av det bedre som er levert i Norge i de senere år. Oftebro og Hivju spiller selvsagt med innlevelse, de er jo begge meget erfarne etter hvert, men de er jo regissert av Gaup så han skal ha mye av æren for dette historiske Lehrstück.

Filmens innledning kan oppleves noe lang og omstendelig og det kan være vanskelig å få med seg alle navn, steder og stadier gjennom historien. Man får følge godt med! Til gjengjeld får man, som nevnt, storslåtte actionscener med drivende fremdrift i Norges beste natur, skildret på ski og gjennom Peter Mokrosinskis kamera, ypperlig filmmusikk og treffsikker lyddesign. Karl Juliussons production design er som alltid fint avpasset og tilsynelatende historisk korrekt, selv om jeg, som ukyndig på middelalderhistorie, vet for lite om nøkkel-harpe og lafting! Kostymene ser i alle fall ekte ut, og det er en glede å notere at Norsk Film A/S gamle kostymelager, som har en usikker fremtid i og med det planlagte salget av det gamle studioet på Jar, er behørig kreditert.

De fleste interiørscenene er tatt opp i Ungarn, og det er vel bare å notere at det er slik i moderne norsk film. Priser og lønninger, samt gode incentivordninger, lokker produsentene lenger syd i Europa. Men det er trist, vi som kunne lage storslåtte middelalder-drama som Fru Inger til Østråt og Kristin Lavransdatter for bare noen tiår siden.

Jeg ser Birkebeinerne som en meget vellykket film, stor og viktig for det norske kino-publikummet, sentral i skolefilmarbeidet opp gjennom årene og en spydspiss (pilspiss) i lanseringen av norsk film i utlandet. Etter sigende er den allerede solgt til 60 land. Kanskje ser vi her Norges Oscar-håp for 2017? Den er jo på mange måter Gaups tilbakevending til Veiviser-nivået for 30 år siden, etter en lang og ikke helt vellykket karriere i norsk og utenlandsk film.

Lihkku Beivviin, Nils!

 

 
 

Annonse