Samlivsbrudd med humor

Tekst: Aleksander Huser | Foto: Kristoffer Sandven | Publisert: 14.01.15

- Det er veldig lite livskraft i kos. Kos er egentlig ganske daft, mens det er mye mer livsgnist og kraft i gøy, sier filmskaper Charlotte Blom som nå spillefilmdebuterer med skilsmissekomedien Staying Alive.

Etter flere kortfilmer som har fått mye oppmerksomhet og mange priser både her hjemme og internasjonalt, er Charlotte Blom nå klar med sin spillefilmdebut. Staying Alive er en komedie om en ung kvinne som til sin store overraskelse plutselig oppdager at samboeren har et forhold med den vaffelstekende regnskapsmedarbeideren på jobben. Og deretter må hun stable livet sitt tilbake på beina uten ham.

- Er det riktig å kalle filmen en skilsmissekomedie?

- Bortsett fra at vi ikke har lyst til å bruke det begrepet, fordi det rett og slett høres jævlig kjedelig ut! Det handler om hvordan hovedkarakteren, med støtte av venninnen som er full av hevntips og livsvisdom, innser at kos er overvurdert, og at det er gøy som gjelder, sier Charlotte Blom til Cinema.

Smerte og humor

Regissøren, som også har skrevet manus til filmen, forteller at utgangspunktet var at hun ville lage en komedie om problemstillinger som oppleves relevant for folk i dag.

- Sjansen er jo mye større nå for at man må starte livet sitt på ny enn den var for tjue år siden. Det er veldig mange som gjør det, og jeg tenker at der kan det finnes masse humor, sier hun.

- I tillegg har jeg gjennom kortfilmene mine blitt mer og mer interessert i balansen mellom smerte og humor. I tristessen finnes det enda mer humor, det gjelder bare å finne den rette balansen.

- Er det utfordrende? Føler du ofte at det ene kan ta livet av det andre?

- Ja, det kan det nok. Men hvis du treffer riktig, forsterkes både alvoret og komedien. Anders Baasmo Christiansen fortalte under en prøvelesning at han hadde hørt at smerten og humoren sitter på akkurat samme sted i kroppen. Det snakket vi mye om under innspillingen.

Mot realismen

Charlotte Blom vant Amanda for beste kortfilm i 2004 med En søndag i Schweigaardsgate, og to år etter vant hun Gullstolen på Kortfilmfestivalen i Grimstad for Kokos. I begge filmene kombinerte hun hverdagslige, mellommenneskelige situasjoner med absurde elementer, hvor karakterene gjerne kan bryte ut i sang med fullt komp, fortrinnsvis med mindre kredibel sjangertilhørighet.

I 2011 kom så kortfilmen Kjære Lisa, som er satt sammen av fire taler i hovedpersonens liv. Her tok Charlotte Blom et steg mot det mer realistiske og vekk fra det absurde – selv om humoren stadig var til stede. Hun bekrefter at hun med spillefilmdebuten har fortsatt å bevege seg i samme retning.

- Det absurde finnes fortsatt der, men på en annen måte. Jeg har vært veldig opptatt av at Staying Alive skal ha en realistisk filmstil, og at det skal spilles på blodig alvor. Skuespillstilen er ikke komediepreget.  

- Men sjangermessig er det en komedie, ikke en dramakomedie?

- Ja. Vi skal tørre å kalle det en komedie. Jeg synes filmskapere av og til trekker inn dramaelementet for liksom å forsvare seg, fordi man har en slags skamfølelse for at man ”bare” lager en komedie. Men helt fra starten har vi vært veldig bevisste på at dette er en komedie. Og jeg har hele tiden forsøkt å lete etter humor, også når det ikke er en åpenbar komisk situasjon eller scene, forteller hun.

Hun presiserer imidlertid at dette ikke nødvendigvis betyr at man skal ”tøyse det til”.

- Det handler om å alltid ivareta humoren, selv om  det er mye drama i materialet. Det er lett å bli forført av dramaet, men jeg mener som sagt at komedieelementene også vil forsterke den mer alvorlige siden av filmen. Innimellom kan komikken være ganske så subtil, men det var viktig for meg at vi alltid hadde med et snev av humor.

Gresk kor

Filmens hovedrolle spilles av Agnes Kittelsen, og tidligere nevnte Anders Baasmo Christensen er å se som hennes snart forhenværende og ikke nødvendigvis bedre halvdel. Den evig lojale venninnen spilles av Linn Skåber, mens hennes samboer gestaltes av Nils Jørgen ”Jøgge” Kaalstad.

Regissøren forklarer at de to sistnevnte fungerer som et slags ”gresk kor”, som kommenterer handlingen underveis.

- Filmen er gjennomgående sett fra hovedkarakterens synsvinkel. De eneste scenene hvor vi ikke er med henne, er noen isolerte scener filmen gjennom hvor Jøgge øvelseskjører på lukeparkering med Linn. Linns karakter vil alltid forsvare venninna, men blikket hennes er kanskje ikke like klart hele tiden. Jøgges karakter blir på sin side den som evner å se det som utspiller seg fra flere sider.

Charlotte Blom forteller videre at hun ikke skrev manuset med noen konkrete skuespillere i tankene for de ledende rollene, men at hun gikk gjennom en nokså lang castingprosess for å sette sammen det rette ensemblet.

- Først måtte vi finne den kvinnelige hovedkarakteren. Noen ganger har man en idé om hva man er på utkikk etter, uten at det er særlig konkret. Men da Agnes Kittelsen kom på prøvefilming, skjønte jeg at det var henne jeg lette etter. Da falt liksom alt på plass, forteller regissøren.

- Det bor ganske mye faenskap og fandenivoldskhet i den vevre, lille kroppen der. Og så har hun et veldig stort register. Hovedkarakteren skal gjennom om et ganske bredt spekter av følelser, så vi testet ut både lette og mer dramatiske scener. Det har vært veldig gøy å jobbe med Agnes.

Etter at Blom hadde funnet sin hovedrolleinnehaver, fortsatte jakten på å fylle ut det øvrige karaktergalleriet, som ble bygget rundt Agnes Kittelsen.

- Da Anders Baasmo kom på prøvefilming, var det også åpenbart at det skulle være ham. Anders har en utrolig bra komisk timing i en hver situasjon, sier hun.

- Så har vi Linn Skåber, som er en uttømmelig tank, med et utrolig overskudd. Dessuten er det noe med kjemien mellom Agnes og Linn, som kanskje ikke er helt åpenbar, men som er veldig fin. De fylte hverandre ut på en bra måte. Mens Jøgge Kaalstad er en skuespiller jeg egentlig har vært fan av i mange år. Jeg liker spillestilen hans veldig godt. Så det var veldig kult at han også kunne være med.

Johnny Logan og Stein Torleif Bjella

Flere kjente fjes dukker også opp i mindre roller. Blant disse har det allerede fått litt oppmerksomhet i media at artisten Johnny Logan dukker opp i en slags ”cameo”, hvor han spiller seg selv.

- I utgangspunktet har jeg veldig dårlig musikksmak, vi kan ikke en gang kalle det guilty pleasures. I tillegg hadde jeg lyst til å ha med noe musikk som resonnerer med den der livskraften som ligger i det å ha det gøy, og som folk har et forhold til. Hold Me Now av Johnny Logan er en sånn sang. Hvis man setter på den på et nachspiel når folk er fulle og har mistet forfengeligheten sin, blir alle glade for å høre den og vil danse. Det samme gjelder Bee Gees-låta Staying Alive, som filmen er oppkalt etter. Jeg vil påstå at begge sangene vekker noe i folk, hehe.

- Men en ting er å ha med sangen, noe annet er å ha med fyren?

- Ja, det kan av og til være litt rart når man har skrevet noe i manus, og plutselig en dag er det en realitet. Jeg husker da vi hadde leseprøve og kom til scenen hvor Johnny Logan skal opptre på karakterenes stamsted på Grünerløkka, og Linn spurte: Kommer’n? Kommer Johnny Logan? Ja, han gjør det, kunne jeg svare. Når vi først hadde valgt å bruke denne litt klissete sangen, måtte vi også ha med artisten selv i en liten gjesteopptreden – som blir hans filmdebut, sier Charlotte Blom.

- Selv om jeg har beveget meg over til et mer realistisk univers, er låtvalget i samme gate som i kortfilmene mine. På det området har jeg ikke utviklet meg, men stoppet vel opp på åttitallet en gang, legger hun til.

- Men du har også med en artist med noe mer ”kredd”, nemlig Stein Torleif Bjella?

- Jeg lette etter en som kunne spille brannmann, eller rettere sagt, min idé av en brannmann. Og det var egentlig ikke så lett å finne denne ideen om hvordan en brannmann er. Jeg lette en stund etter rette type,, men ut fra bildet jeg hadde av ham gjennom media, passet i grunn Bjella bra. Han har ikke gjort noe skuespill før, men kom på prøvefilming. Og da ble det ham.

- Før vi forlater valget av rollebesetning må vi også innom hovedpersonens foreldre, som spilles av Tor Erik Gunstrøm og Anne Marie Ottersen.

- Jeg lette etter et par gode, varme foreldre. Tor Erik Gunstrøm fra Dizzie Tunes likte jeg veldig godt som barn, jeg lo godt av ham. Så han tenkte jeg på ganske tidlig. Det var litt på samme måte med Anne Marie Ottersen, som jeg har et forhold til fra jeg så Hustruer som ganske ung. De to er på en måte valgt med bakgrunn i at de har betydd noe for meg som barn. Det var utrolig fint å kunne ta inn noen man har likt på den måten, og som passet inn i dette universet her, forteller filmskaperen.

- Foreldrene til hovedpersonen skal være vanlig, norsk middelklasse, og representerer på et vis folkedjupet – og det som er gøy. De synes for eksempel det er greit med sidesprang, utdyper hun.

Ingen personlig historie

Noen av filmens scener, ikke minst mellom Agnes Kittelsen og Linn Skåber, kan gi inntrykk av at det er gitt en del rom for improvisasjon. Charlotte Blom understreker imidlertid at de i utgangspunktet har forholdt seg nokså strengt til manus.

- I noen situasjoner har det sklidd litt ut, kan man si. Linn er som sagt en utømmelig tank, det bare renner ut av henne. Når det har oppstått, har jeg bare latt det gå. Så selv om utgangspunktet alltid har vært manus, har vi vært ganske fleksible underveis, dersom man skulle finne på nye ting eller improvisasjonen skulle ta helt over.

- Scenen der Anders Baasmo Christensens karakter sitter og gråter mens han forteller samboeren om utroskapet, fikk meg til å tenke på Ruben Östlunds Turist, og den dissekeringen av den moderne mannsrollen som er litt i tiden nå. Har dette vært et bevisst tema for deg, selv om filmen din har et mer kvinnelig perspektiv?

 - Jeg skjønner at du kan tenke det ut fra den scenen. Men det handler mer om selvrettferdiggjøring og selvmedlidenhet, som egentlig ikke har noe med mannsrollen å gjøre. Jeg tenker snarere at det er noe gjenkjennelig i det, noe dypt menneskelig – mer enn noe jeg skal putte over på det å være mann. 

- Hvor personlig er denne filmen, vil du si?

- Den er ikke personlig! Jeg vil være klar på at dette ikke er min historie. Men det er ikke sikkert jeg hadde skrevet denne historien om jeg ikke hadde blitt skilt selv. Man tar jo med seg en masse visdom, som man kan spinne videre på. Så selv om min historie er en helt annen, føler jeg at jeg har ganske god kunnskap om problematikken. Og derfor håper jeg også at det er mye i filmen som folk kan kjenne seg igjen i.

- Hvem vil du si at filmen er for? Har du forholdt deg til noen spesiell målgruppe?

- Jeg tror den har potensial til å nå ganske bredt. På testvisninger har den truffet folk fra 20 til 50 nokså likt. Det er en tilgjengelig film, så jeg håper den når ut og treffer bredt!

- Nå er ikke jeg noen stor tilhenger av å kjønnsinndele målgrupper, men siden du har en kvinnelig hovedkarakter, har du tenkt at filmen er mer for kvinner enn menn?

- Jeg har ikke så lyst til å lage film for en kjønnsbestemt gruppe, egentlig. Og jeg tror den kan treffe like mange menn som kvinner.

Som en popmelodi

- Helt fra kortfilmene dine har du laget ganske så særegne filmer. Har du noen spesielle inspirasjonskilder?

- Innen komedie i dag synes jeg folk som Judd Apatow, Ricky Gervais og Louis CK lager veldig kule ting. Og jeg har alltid likt Fleksnes veldig godt, av norsk humor. Det er noe dypt menneskelig og gjenkjennelig i den figuren. Dessuten husker jeg en gammel svensk komiker fra svart/hvitt-tiden som het Nils Poppe, som jeg likte godt som barn, forteller Charlotte Blom.

- Men jeg kan ikke si at jeg har noen klare regissørforbilder. Jeg sier ikke Coen-brødrene!

- Hehe. En tidligere spillefilmkonsulent ved norsk filminstitutt har visstnok sagt at noe av det han hørte oftest fra søkerne på kontoret sitt, var at filmen deres skulle bli ”litt som Coen-brødrene”. 

- En ting jeg imidlertid har tenkt med filmene mine, og det gjelder også Staying Alive, er at jeg har lyst til å lage en film som er som en velkomponert popmelodi. Ta for eksempel en ABBA-sang. Det er kanskje litt abstrakt, men hva er det som gjør at en popmelodi treffer? Jeg tenker det er at den er fengende, inderlig, lett og unik. Istedenfor å se mot noen konkrete regissører, har jeg heller tenkt at jeg vil lage en film som en ABBA-sang, med de elementene jeg nevnte, sier den premiereklare filmskaperen.

- Selv om Coen-brødrene lager fine filmer, det er ikke dét.

 

 
 

Annonse