Filmfakta

Originaltittel: Hitchcock
Med: Anthony Hopkins, Scarlett Johansson, Jessica Biel, Helen Mirren, Toni Collette, Danny Huston, Ralph Macchio
Manus: Stephen Rebello (bok), John J. McLaughlin
Regi: Sacha Gervasi
Genre: Biografi / Drama
Nasjonalitet: USA
Lengde: 1 t. 38 min.
Distribusjon: Twentieth Century Fox Norway
Premiere: 08.03.2013

Geniets mørke side

Tekst: Dag Sødtholt | Publisert: 06.03.13

Hitchcocks filmer er eviggrønne. Nå er han imidlertid i vinden som aldri før, som person, men med søkelyset mot hans mørke sider.

Liker du temaet, er det andre filmer om berømte innspillinger: The Girl (Julian Jarrold, 2012) om Hitchcocks Fuglene; Le confessional (Robert Lepage, 1995) om Hitchcocks I Confess; Shadow of the Vampire (E. Elias Merhige, 2000) om Murnaus Nosferatu.

Hitchcock er historien om innspillingen av Psycho fra 1960 (som vi ser nærmere på i dette nummerets «Før filmen fikk farger»). Men i et av disse merkelige sammentreffene som med jevne mellomrom oppstår i filmens verden, har vi faktisk fått to filmer på en gang om Hitchcock, begge om hans arbeid med skrekkfilmer. TV-filmen The Girl forteller om Fuglene fra 1961, Hitchcocks neste arbeid etter Psycho, og de to nye filmene blir enda tettere knyttet sammen siden Hitchcock ender med en eksplisitt referanse til nettopp Fuglene. De innbyr også til en fascinerende sammenligning av spillestil, da det er to av vår tids mest ettertraktede karakterskuespillere som går løs på Hitchcock, nemlig Toby Jones i The Girl og Anthony Hopkins i Hitchcock.

Undertegnede satt som fjetret under hele Hitchcock. Mye av fascinasjonen er å se hvordan forhåndskunnskaper om mannen selv og den berømmelige Psycho opptrer og tolkes. Filmen har imidlertid svakheter, og andre som ikke er like intense Hitchcock-elskere vil kanskje få mindre ut av den. Det som burde forene oss alle er imidlertid Hopkins' eksepsjonelt sikre og helhetlige prestasjon. Selv om han er et stykke unna portrettlikhet med mesteren – Hopkins selv har imidlertid i uhyggelig grad forsvunnet under all sminken – er han uhyre treffsikker i kroppsspråk og oppførsel: Den ekstremt tørre og morbide humoren («My murders are always models of taste and discretion»). Ansiktet uforstyrrelig og uleselig som en sfinks. Den korpulente kroppen som en pingvin når han står, og hendene foldet over den enorme magen når han sitter. Slurpingen når han drikker. Hvordan han alltid holder øye med, eller bent fram spionerer på, sine omgivelser, og elsker å gi andre en støkk ved plutselig å snakke til dem uten å ha latt dem merke at han er i rommet.

Hitchcock er basert på Stephen Rebellos kritikerroste bok om innspillingen av Psycho og er nok også inspirert av Donald Spotos kanskje noe spekulative biografi «The Dark Side of Genius» fra 1983. For mørke sider er i sentrum: Hans dragning mot massemorderen Ed Gein, hans egosentrisitet og ubendige trang til å kontrollere omgivelsene, hvordan han føler seg sviktet av alle, hans kjærlighetssyke og kvelende fascinasjon for sine «leading ladies». Ikke minst er han i ferd med å gå opp i limingen av en økende frustrasjon over Hollywood-sensuren, profitthungrende produsenter som hindrer nyskapning, og (begrunnet) frykt for at kona er utro. Alt dette forsterkes når han blir etterlatt til egne demoner når han føler seg sviktet av også henne, og kulminerer i glødende raseri i filmens kanskje beste scene, der han selv tar over «knivstikkingen» i den berømte dusjmord-scenen i Psycho.

Imidlertid føles filmen også noe skjematisk, Danny Elfmans musikk er overraskende pregløs og tonen av forsoning og renselse i siste akt virker som et kommersielt valg. For innspillingen av Fuglene viste jo en Hitchcock som led av akkurat de samme besettelsene som før.

 

 

 

 
 

Annonse