The Artist kan oppleves på kino nå, mens Hugo Cabret vises på Filmfesti Oslo og får ordinær premiere 16. mars.
 

Filmfakta

Originaltittel: The Artist
Med: Bérénice Bejo, Jean Dujardin, John Goodman, James Cromwell, Penelope Ann Miller, Missi Pyle, Malcolm McDowell
Manus: Michel Hazanavicius
Regi: Michel Hazanavicius
Genre: Drama / Komedie / Romantikk
Produksjonsår: 2011
Nasjonalitet: Frankrike
Lengde: 1 t. 41 min.
Distribusjon: Scanbox
Premiere: 24.02.2012

For nye seere

Tekst: Dag Sødtholt | Publisert: 22.02.12

Oscarfavoritten The Artist er en søt liten sak, men viraken rundt den smaker mer av plutselig stemningsbølge enn fundert på virkelig fremragende kvalitet.

David Bordwell har sagt om den klassiske Hollywood-filmen at den «er en svært stilisert, kunstig form for film, bare et par hakk mer realistisk enn ballett eller commedia dell'arte». Han snakker om lydfilm, og stumfilmen ligger naturligvis enda nærmere balletten. Den første halvparten av The Artist fanger nydelig inn skuespillernes musikalske bruk av mimikk og kroppsspråk, slik en sentral del av de beste stumfilmenes nærmest hypnotiske sjarm – en ansiktsuttrykkenes og gestenes ballett.

Med sin imponerende plettfrie rekonstruksjon av 1920-tallets stumfilm er The Artist – bortsett fra noen små, vittig selvbevisste «overtramp» – ment å framstå som den faktisk var laget da. Den handler (selvrefleksivt) om en filmstjerne, kanskje inspirert av Douglas Fairbanks' atletiske og elegante figur i en lang rekke eventyrfilmer. Noen av filmens beste øyeblikk er nettopp innblikkene i heltens produksjon. Hazanavicius gir oss noen uhyre stilsikre pastisjer om gamledagers seriefilmer, med en gjennomgangsfigur i diverse halsbrekkende, og frydefullt urealistiske, eskapader. Samtidig ser de visuelt like elegante ut som mer kunstnerisk slagkraftige sjangerfilmer fra perioden, som for eksempel Fritz Langs vidunderlige Spione (1928). Dette siste er forresten litt av en «in-joke» da Hazanavicius og hans faste hovedrolleinnehaver Jean Dujardin har blitt berømt i Frankrike nettopp med to vilt populære agentfilmparodier.

Dujardin treffer flott balansen mellom rollefigurens genuine, barnlige sjarm og hans enorme innbilskhet og pr-kåthet. The Artist er også en kjærlighetshistorie, da helten får et godt øye til en ung pike, som via en statistrolle han skaffer henne, selv kommer til å bli en stor stjerne. Et høydepunkt er skildringen av et opptak som gang på gang går i vasken, da helten er mer interessert i piken enn i filminnspillingen. Denne sekvensen forener en frapperende ledighet med en imponerende presisjon. Måten Dujardin her legger an diverse ansiktsuttrykk som skal projisere arketypiske sinnsstemninger eller karaktertyper står forøvrig ikke noe særlig tilbake for det Ben Stiller drev med i sin egenregisserte, fabelaktige Zoolander (2001).

Men når helten mister sin popularitet etter lydfilmens inntog for så å synke ned i alkoholisert selvmedlidenhet, tenderer filmen mot det sentimentale og hule, og blir dessuten omstendelig fortalt. (Den gjør seg definitivt heller ikke fortjent til sin, forøvrig malplasserte, bruk av det aller mest berømte musikktemaet fra Vertigo.) 1920-tallets stumfilm var jo egentlig en gullalder for filmen, og med dette i bakhodet faller The Artist en del igjennom. Slik blir dette en film som vil gjøre størst lykke hos «nye seere» av stumfilm, men en må gå tilbake til de originale verkene for å få virkelig innsikt i hva denne fantastiske kunstformen var i stand til. For å knytte an til problematikken som Abbas Kiarostami reiste i sin nylige Møte i Toscana: Her er ikke kopien like bra som originalen.

 
 

Annonse