Ringmuskelens herre

Til tross for at alle mennesker i det virkelige liv fiser mange ganger om dagen, kan en film omhandle tusenvis av personer over flere århundrer uten at en eneste fjert slipper ut av kinohøyttalerne. Filmfortellingen fremtrer ved det som åpenbares på lerretet i kombinasjon med tilskuerens meddiktning, og en av filmskapernes oppgaver er å la vår underbevissthet forfatte det som skjer mellom hver scene. Slik kan en film på 2 timer spenne over 200 år. Samtidig må de hendelser som er viktigst for å drive historien fremover prioriteres. En lyd fra ringmuskelen kan derfor ikke fremtre vilkårlig, men vil alltid ha en spesiell misjon. I tillegg er det relativt få mennesker som ser filmer alene. Alle ideer, handlinger og følelser som fremtrer på lerretet deles normalt med et visst antall personer. En krenkelse av sosiologisk betingede intimsoner vil – selv om det skjer i en film – skape et visst ubehag.

Humor
Derfor er det først og fremst humoristene som har utforsket dette temaet. Men på tross av tarmgassens livsnødvendige forløsning er det ikke før på 60-tallet at promping på film begynner å gjøre seg gjeldende i vår del av verden. Ifølge den britiske filmhistorikeren Dr. Barry Salt er hovedårsaken at enhver antydning til fjerting på lerretet faktisk var forbudt, både av britiske og amerikanske sensurmyndigheter, gjennom omtrentlig første halvdel av det 20. århundre. I Hollywood kom promping i samme kategori som blasfemi, vold og sex, og ble således rammet av en utbredt forebyggende selvsensur.

Den britiske Carry On-komedieserien (1958–1978) inneholder sannsynligvis de første tilfellene av promping i vestlig filmhistorie. Men først med Mel Brooks’ Blazing Saddles i 1974 blir ventilen åpnet på USAs vestkyst, og prompens kommersielle verdi oppdaget. Hvem andre enn den ubehjelpelige politimannen Frank Drebin (spilt av Leslie Nielsen), en av de største favorittene fra 80-tallets crazyhumor, glemmer i Mannen med den nakne pistol (USA 1988) å ta av seg mikrofonen ved et toalettbesøk under en pressekonferanse som blir direkte kringkastet over hele USA, med det resultat at et ukjent antall mennesker blir vitner til et par utblåsninger? Tråden følges opp av yngre komikere, med Jim Carrey i spissen. I Dum og dummere (USA 1994) bruker Carreys rollefigur – i et forsøk på å imponere jenta han er forelsket i – bakenden som flammekaster når en durabelig gassbombe i utblåsingsøyeblikket fyres opp med en lighter.

Komedieprompingen får sin foreløpige kulminasjon i Den helskrudde professoren (USA 1996) med Eddie Murphy. Den overvektige professoren drømmer at han er en kjempe, og slipper en ukontrollert gigantpromp. En uheldig stakkar i nærheten skal akkurat tenne en sigarett, men antenner i stedet den nylig utløste tarmgassen. Eksplosjonen ligner en atombombedetonasjon, med påfølgende røyksopp stigende mot skyene. I oppfølgerfilmen Den helskrudde professoren II – familien Klump (USA 2000), der tarmgassens pyrotekniske egenskaper fortsatt er et sentralt tema, blir professoren oppfordret til igjen å bruke sine indre krefter, men denne gangen til noe mer konstruktivt. I vektløs tilstand i en romferge blir en lett fjert turboen som skal til for å rekke avfyringsknappen og redde verden fra en kjempeasteroide. En annen sak er at han bommer på målet og utsletter jorden i stedet for asteroiden, men til alt hell viser det seg bare å være en drøm.

Ertesuppe og boblebad
I Olsenbanden jr. Sølvgruvens hemmelighet (Norge 2007) er det effekten fra gårsdagens ertesuppe som gjør seg gjeldende når de fire heltene befinner seg i en heller intim setting gjemt i bagasjerommet på en bil. Den kombinerte sjåføren og livvakten forveksler heldigvis ulydene med rusk i forgasseren. Promping er for øvrig – muligens nettopp grunnet sin naive karakter – sterkt overvurdert i barnefilm og brukes ofte med et svært begrenset komisk resultat. Problemfilmene i det henseendet inkluderer mange av de mest populære animasjonsfilmene fra både Disney Pixar og Dreamworks det siste tiåret, der tarmgassens mysterier nærmest har blitt et obligatorisk innslag. Et av de få nyskapende tilfellene fremtrer når vortesvinet Pumba gir begrepet boblebad en helt ny mening i Løvenes konge III (USA 2004). Da tilfeldigvis alle boblene slutter i samme øyeblikk som Pumba reiser seg fra massasjebadet, er ikke hans to venner som deler gleden med ham sene om å forlate åstedet, idet det går opp for dem hvor boblene egentlig kommer fra. Og i Robotene (USA 2005) misforstår tante Fanny en konkurranse der barna lager fiselyder med armhulene. Hun joiner mesterskapet med en durabelig og høyst ekte fis. Det originale er at hele bildet rister under tante Fannys krampetrekninger for å få ut de siste luftmassene. Eneste kjente tilfelle der kamerabevegelser synkroniseres med endetarmsvibrasjoner?

Alternative juleaktiviteter
I Fanny och Alexander (Sverige/Frankrike 1982) er det farbror Carl som skal lage et “helvetes julefyrverkeri”, som han selv formulerer det. En stund etter julemiddagen lurer han barna ut på gangen, og fremfører – til ungenes begeistring – en oppvisning som får selveste julenissens aktiviteter til å blekne. I den dunkle belysningen fra noen stearinlys kommer tre heftige utbrudd, økende i intensitet. Regissør Ingmar Bergman avslører imidlertid manglende fagkunnskaper om emnet, ettersom farbror Carls siste – og kraftigste – ladning brukes til å blåse ut stearinlysene. Alle fjerter – og særlig dem av farbror Carls kaliber – inneholder brennbare gasser, og effekten skulle ha vært den motsatte, nemlig et virkelig julefyrverkeri!

Dualisme
En sofistikert og ikke helt uvanlig bruk av promping på film er når humoraspektet kombineres med andre fortellerformål. The Blair Witch Project (USA 1999) har et fjerteinnslag med komiske elementer inne i teltet den første kvelden. Samtidig har episoden en helt tydelig parallell misjon, idet en lett stemning i begynnelsen fremheves for å gjøre kontrasten til fortsettelsen – med mindre hyggelige kveldsstunder i teltet – klarere. Når en av hovedpersonens ufrivillige følgesvenner tidlig i Danser med ulver (USA 1990) er omsvermet både av fluer og egenproduserte avgasser for å fremstilles som mindre tekkelig, er det tydelig at intimsoneproblematikken utnyttes. Promping brukes dessuten som en del av personkarakteristikken i Amadeus (USA 1984). Samtidig som de fleste vil dra på smilebåndet, blir resultatet at Wolfgang Amadeus’ barnslige og vulgære karakter fremheves. Det komiske aspektet er absolutt tilstedeværende i Hotel New Hampshire (USA/Canada 1984), der det er en hund som tilsynelatende har uuttømmelige mengder avgasser på lager. Likevel er det kanskje som en medfaktor for å gjenskape det særegne irvingske univers hundeprompingen profitterer best.

Historiens lengste
Etegildet (Frankrike 1973) handler om fire menn som er samlet for å spise seg i hjel. Ekstreme mengder førsteklasses mat blir tilberedt og fortært, og naturlige prosesser i fordøyelsesorganene provoserer fram en durabelig promp som strekker seg over hele 32 sekunder. For en gangs skyld er det ingen som tviler på utbruddenes nødvendighet, og det er egentlig ikke særlig morsomt. Senere i filmen utånder en av festdeltakerne, bortsett fra at utåndingen skjer i motsatt ende av det normale, og den forløsende faktoren varer mer eller mindre uavbrutt i 39 sekunder!

En innledende presentasjon av hovedkarakterene i Magdalenesøstrene (Irland 2002) viser to småjenter som vekker storesøsteren sin ved å tilføre ansiktet hennes en lite sjenerøs dunst. Det utgjør en mindre behagelig hendelse, men skal for den unge kvinnen senere stå igjen som et vakkert minne fra livet i frihet. Også i Jernkorset (Storbritannia/Tyskland 1977) fremtrer en oppmuntrende miljøbeskrivelse i en film med ellers nokså dystre tema. Mennene i en tropp tyske soldater har kommet nokså tett innpå hverandre i Russland under andre verdenskrig, men livet i bunkerne tillater både festlige lag og morsomheter i flukten fra virkeligheten, der de er i ferd med å tape krigen. Noen tynne, men effektive utslipp følges av følgende replikkveksling mellom to av gjerningsmannens medsoldater: “Få ham ut av bunkeren!” “Nei! Russerne kan tro at det er sennepsgass, og det er forbudt i henhold til Geneve-konvensjonen!”

Prisvinnere
I stedet for å bli gjort oppmerksom på utbruddene gjennom lydsporet, bruker Og mora di også (Mexico 2001) et par lydløse stinkbomber som en innledende beskrivelse av to bestevenners på sett og vis intime forhold, og som en illevarslende forutsigelse om hva de senere skal dele. Også i Hatet (Frankrike 1995) får vi opplevelsen av at det virkelig stinker kun gjennom de tilstedeværendes beskrivelse av luftforurensningen. Det hører til sjeldenhetene at luktesansen er såpass implisert i et audiovisuelt medium.

En av hovedpersonene i Short Cuts (USA 1993) slipper en spenstig morgenfis på en meget diskret og selvfølgelig måte, på tross av et respektabelt lydnivå. Humoraspektet minimaliseres, og virkningen er høyst effektfull. Gjennom hele filmen gjøres skildringen nær og personlig ved at intimsoner som egentlig er kunstige brytes ned systematisk. En mindre polert filmvirkelighet blir dessuten mer troverdig. Flere situasjoner representerer dagligdagse handlinger som svært mange er tilbøyelige til å utføre når de er alene, men som likevel er meget sjeldne i filmsammenheng. Et innblikk i hovedpersonenes private liv gjør tilskueren nærmere knyttet til dem.

Mange av filmskaperne som benytter promping i sine filmer befinner seg i eliten innen faget, og et overraskende stort antall av prompefilmene – i særdeleshet dem som ikke har aktivisering av lattermusklene som sitt primære mål – er prisvinnere. Etegildet vant eksempelvis kritikerprisen under Cannes-festivalen i 1973, og Søndagsengler (Norge 1996) er en av ytterst få norske Oscar-nominerte filmer. Den enestående Will Hunting (USA 1997), Amadeus og Danser med ulver har til sammen stukket av med et anselig antall Oscar-statuetter, mens Hatet vant prisen for beste regi i Cannes i 1995.

Klisjeer og dogmer
Innen middelmådige komedier, derimot, er prompens egenverdi diskutabel. Det er mulig at bare å samtale om temaet hadde en viss effekt mot slutten av 80-årene, som i Crocodile Dundee (Australia 1986) og Hjelp, det er juleferie! (USA 1989), men allerede tidlig på 90-tallet bevises det at fjerting i seg selv ikke lenger automatisk medfører umiddelbare latteranfall blant publikum. Ofte er det hovedsakelig fete mennesker som fiser. I filmene om professor Klump er dette dogmet fulgt til punkt og prikke, og i Austin Powers – Spionen som spermet meg (USA 1999) er det også en overvektig mann som utfører udåden. Denne typen fordommer virker bare hemmende, og et relativt enkelt simulert boblebad i Scary Movie (USA 2000) beviser hvor effektfullt det Hitchcock kalte “kontrapunkt til klisjeen”, kan være. Her er det en ung dame som lurer opp en boble i all stillhet, med påfølgende inhalering. Seansen blir betraktelig mer uventet, grotesk og raffinert fordi det er en pen og tilsynelatende uskyldig jente som er snifferen.

Hvordan låter en promp mot skinnsetet i en bil? Eller sittende på bassengkanten i våt badebukse? Mange filmskapere er altfor generelle i sine skildringer, og selv ved et innslag i Star Wars – Den skjulte trussel (USA 1999), en film som i sin tid skulle representere effekter på sitt ypperste, er oppfinnsomheten høyst diskutabel. Sammen med Scary Movie-filmene hører blant andre Date Movie, Epic Movie og Superheroe Movie (USA 2000–2008) likevel til en serie parodier som – til tross for at de færreste vil anse dem som høyverdig filmkunst – representerer hederlige unntak i dette henseendet, der både prompenes variasjoner og distinktive trekk ser ut til å innebære et komplisert forskningsområde.

Den forflytning av toleransegrenser vi er vitne til i vår tid, medfører krav om stadig sterkere virkemidler for å nå frem til publikum, men åpner også for å bruke mer utspekulerte strategier av de mer uskyldige typene, der disse kan utfordre til nytenkning og bevege seg utenfor de klassiske klisjeene. Inntil videre må vi nok likevel sitte med våre fårete smil og småhumre av de mange intetsigende prompevitsene som sannsynligvis fortsatt vil være i flertall.