Rollen som Catwoman er ikke den mest vellykkede Halle Berry har hatt
Superheltfilmen har aldri stått sterkere. The Dark Knight ble generelt ansett som fjorårets kanskje aller beste film; forventningene til årets Watchmen var ikke akkurat snauere; og pilotbragden på Hudson River i februar var så imponerende at bare en mann kunne stå bak: “A bird, a plane and Superman”, het overskriften til New York Times dagen etter.
Den eneste som mangler, er kvinnen. For litt siden meldte Marvel Comics, den største tegneserieeieren, at de skal lansere seks nye helaftens spillefilmer med superhelter innen 2011. Fem av seks har menn i hovedrollen, og hva den sjette angår – ensemble-filmen The Avengers – er det ennå usikkert om den kommer til å inneha noen framtredende kvinner i det hele tatt. For alle praktiske formål; superheltinnen, lenge alle gutters våte drøm, finnes ikke lenger. (Laurie og Sally Jupiter i Watchmen er riktignok kvinner, men mot åtte menn blir det litt snaut. Sally er dessuten, symptomatisk nok, pensjonert). Så, hva skjedde?
Ta to produksjonsklare filmer med planlagt kinopremiere i 2010: Hvorfor tar Hollywood heller sjansen på å filmatisere tøysete og obskure Ant-Man; ja, hvorfor satser de heller pengene på den smålubne moroklumpen Seth Rogen som Green Hornet; enn å stable en Wonder Woman-flick på beina? Hadde ikke det vært mer lønnsomt?
For det står ikke på råstoffet. Det er langt flere superheltinner enn bridget jones-er der ute. Førstedamene i superhelt-teamet Avengers – Scarlet Witch og Black Widow – er høyst feminine. Invisible Woman er kanskje det viktigste medlemmet av Fantastic Four. Og Wonder Woman var en av pådriverne ved oppstarten av Justice League. Alle kunne de lett ha båret en film.
Kastrerte heltinner
På sitt beste har disse kvinnelige superheltene overskredet
tegneserieformatet og ikledd seg, tja, i mangel av et bedre ord – litterære
kvaliteter. De har vært alt det Bridget Jones og Carrie Bradshaw ikke er.
Men i stedet for å dra veksel på slike kvaliteter, har filmskaperne – de
gangene de har giddet å caste dem i det hele tatt – tappet dem for krefter
og redusert dem til tammere utgaver av seg selv.
Ta X-Men-franchisen, som ikke akkurat lider av manko på superheltinner. I stripene som ligger til grunn for 2006-filmen X-Men: The Last Stand, tar Dark Phoenix sitt eget liv for å redde universet. Ikke småtteri. Kristus-referansene er tydelige. I filmen har hun (Famke Janssen) imidlertid mer enn nok med kjæresten. Hun tar til slutt livet av ham, og, jo da, hun har da enkelte imponerende evner, men noen profet er hun ikke akkurat. Hun har mer til felles med Uma Thurman-karakteren i My Super Ex-Girlfriend (2006) – en slags nydumpet og sjalu Sex and the City -karakter med superkrefter.
Kjøkkenbenk-syndromet
Den samme ”kastreringen” av et kvinnelig X-Men-medlem rammer Rogue (Anna
Paquin). Rogue sliter litt med det mellommenneskelige, siden hun til enhver
tid absorberer og speiler den hun måtte komme borti. I boka forsoner hun seg
med sin skjebne og gjør det beste ut av det. I filmen velger hun å ta
vaksine som fjerner evnen. Slik at hun endelig kan få seg kjæreste. Det
samme gjorde Mary Embrey (Charlize Theron) i Hancock. I stedet for å
bruke superkreftene sine ville hun være hjemme og bake boller.
En stund så det imidlertid litt lysere ut for den kvinnelige superhelten. For noen år siden annonserte Joss Whedon (mannen bak Buffy the Vampire Slayer) at han skulle skrive og regissere den nye Wonder Woman-filmen. Forventningene var høye. Filmen skulle ikke bare restaurere en vanskjøttet karakter, nei, den bar i seg lovnader om et paradigmeskifte for hele sjangeren. Dette kunne åpne døra for damene igjen. Sånn skulle det imidlertid ikke gå. I fjor ga Whedon opp hele prosjektet grunnet ”creative differences”.
Som han sa:”There's plenty of cool comics with female characters. But all it takes is one Catwoman to set the cause back a decade.” Han tenkte på Catwoman fra 2004 med Halle Berry i hovedrollen. Den stakk av med det meste på Raspberry Awards (Oscar med motsatt fortegn), og er – ja, det må sies – helt ræva. Whedon kunne hatt et like godt poeng om han hadde vist til superheltinnen i Elektra (2005) med Jennifer Garner, en annen kvinnehelt-film som var akkurat like katastrofal for ”saka”.
Felles for filmene er at de ikke riktig tar heltinnene på alvor. I stedet for å framstille dem som de anti-heltene de vitterlig er, skal de på død og liv framstilles som balanserte, ambivalente og ”tvetydige” karakterer. Men svart-hvitt er fint i denne sjangeren. Det er Michelle Pfeiffer som får tak på noe av det mannevonde raseriet til Catwoman i Batman Returns (1992). Den kortneglede versjonen til Berry evner ikke å skremme noen. Hvis betingelsen for å gjøre en Catwoman-film er å tone ned villskapen, er det ikke verdt det.
Etter fjorårs-sommeren hvor Sex and the City satte rekorder verden over, skulle man tro at en superheltinne-flick kunne gjøre noe av den samme girls’ night out-nytten. Det hadde vært fint for sjangeren som sådan, og for bransjen i det hele tatt. Men viktigere – det kunne sprøytet litt potens og girl power inn i et marked som for tiden livnærer seg på Disney-juggernauten Miley Cyrus og romantiske komedier. (Lisbeth Salander i Menn som hater kvinner, om ikke riktig en superheltinne – men ikke langt unna! – kommer derfor som manna fra himmelen.) De kunne også gitt et lite spark i balla på de mannlige superheltene, som i det siste later til å ha mer enn nok med å ta vare på seg selv.
Inntil videre må vi imidlertid vente. Kanskje symptomatisk nok – den eneste kvinnelige tegneseriehelten som dukker opp på kino i nærmeste framtid er den Robert Rodriguez-produserte Red Sonja (2010), en kvinnelig barbar fra 1500-tallet som ikke har superkrefter, men en veldig liten bikini.
