Klaustrofobisk krigshelvete

Ironien er at seieren kom samtidig med at en kampanje for å boikotte israelske filmer i forbindelse med filmfestivalen i Toronto nådde media. En kampanje støttet av filmskikkelser som Ken Loach og Jane Fonda.

Året før var det en annen film med handlingen lagt til den samme krigen som fikk Gullpalmen i Cannes: Ari Folmans Vals med Bashir var en sensasjon, og ingen ble heller overrasket da spillefilmdebutant Samuel Maoz ble vinner av den italienske Gulløven.

Samuel Maoz’ film skulle også blitt vist i Toronto. Ifølge Maoz ville det neppe blitt noen Gullpalme på ham om Fonda hadde sittet i juryen i Venezia.

- Meningen med en film som min er å åpne dialog – å få folk til å snakke sammen. Det er noe du ikke kan få til hvis en film boikottes. Det er meningsløst å boikotte kunst.

Libanon er da heller ikke en film som tar et politisk standpunkt. I stedet er filmen et dypdykk inn i hvordan det oppleves for unge og uerfarne soldater som møter krigens realiteter for første gang. Stort sett hele filmens handling foregår inne i en stridsvogn. Det er en så klaustrofobisk opplevelse at den gjør Wolfgang Petersen Das Boot til en søndagstur på landet. Libanon er nervepirrrende, skremmende og mektig.

- Jeg skjønte tidlig at jeg ikke kunne bruke en klassisk filmatisk struktur. Jeg ville ikke at publikum kun skulle forstå filmen, jeg ville også at de skulle føle den. Derfor var det nødvendig å skape et konsept hvor du fullt og helt identifiserte deg med karakterene. Du ser det samme som de ser, og du vet ikke noe mer enn dem. Under visningen vil jeg at du kun føler filmen – slik at du kan reflektere i ettertid. Enhver krigsfilm er et mer eller mindre patetisk forsøk på å stoppe krig. Jeg tenkte at hvis jeg snakket mer til magen enn til hjertet, kunne jeg utgjøre den lille forskjellen.

Avstand
Det gikk tjuefem år fra opplevelsen i Libanon til Samuel Maoz satte seg ned og skrev manuset til filmen om sine opplevelser som stridsvognskytter i den første Libanon-krigen.

- Hvorfor tok det så lang tid å få laget denne filmen?

- Jeg trengte tiden fordi jeg ikke ønsket å være for emosjonelt knyttet til historien. Jeg trengte distanse for ikke å begå feil som regissør. Når det gjelder det som skjer i filmen, er noe hentet fra virkeligheten, mens andre ting er hentet fra hva andre opplevde. Filmen er ikke personlig i en dokumentarisk kontekst. Jeg har ønsket å få frem både det realistiske og det surrealistiske ved krigen. Alt sammen som er en del av min smertelige hukommelse.

Samuel Maoz forteller at han ble fysisk syk når minnene kom tilbake under manusskrivingen. - Drivkraften har vært å vise krigen slik den er – naken og helt uten helter. Jeg tror ikke filmen viser israelerne noe de ikke visste fra før, men den handler om tema som folk ikke liker å snakke om. Mange i Israel synes ikke filmen er politisk nok, mens andre synes den er for politisk. Det israelske publikummet er veldig kritisk. Mange likte ikke at soldatene gråt, det var ikke bra for imaget. Jeg fortalte dem at etter krigen i 2006, finnes det ikke noe image lenger.

Instinkt og samvittighet
Samuel Maoz var skytter på en enslig stridsvogn som kjørte seg vill og ble sittende fast i en bombardert landsby. De fire i stridsvognene føler seg helt fortapt denne første dagen av invasjonen. De drømmer om å komme seg hjem raskest mulig og får panikk når ting går galt. I de første ti minuttene av filmen følger vi skytteren Shmulik, basert på Maoz. Han nøler med å fyre mot en ankommende bil. Resultatet er at en israelsk soldat blir drept. Scenen er basert på hans egen opplevelse.

Den 6. juni 1982 kl 6.15 om morgenen tok Samuel Maoz et annet menneskets liv for første gang.

- Jeg gjordet det ikke etter eget valg. Jeg var beordret til å gjøre det. Jeg reagerte instinktivt som en selvforsvarshandling uten noen følelsesmessig eller intellektuell motivasjon. Kun et grunnleggende overlevelsesinstinkt som ikke tar hensyn til noen menneskelig faktor. Et instinkt som fremkommer hos mennesker som opplever en dødstrussel. Jeg var 20 år gammel.

- Når alt kommer til alt, er den grunnleggende konflikten mellom din egen samvittighet og overlevelsesinstinktet. Ingen vil drepe, men i krig har du intet valg. Selv om du ikke skyter, vil du være en drapsmann fordi kollegaene dør på grunn av deg. Hvis du skyter, blir du også en morder. Du befinner deg i en situasjon hvor hva du enn gjør, så får det fatale konsekvenser.

Samuel Maoz tror de fleste ville ha reagert som ham.

- Det handler ikke om tilgivelse, men om en slags lettelse ved at folk får en forståelse av de dilemmaene du utsettes for som soldat. Jeg har ønsket å lage en antikrigsfilm. Ved å stille publikum overfor de dilemmaene som oppstår på slagmarken.

Grundig
Samuel Maoz ville skape en virkelighetsnær film. For at skuespillerne skulle få en realistisk følelse av hvordan det oppleves å sitte i en stridsvogn i en krigssituasjon, ble de stengt inne i en liten jerncontainer i solsteiken i flere timer før det ble dundret på den med jernstenger og slegger.

- Det oppleves veldig likt det å bli skutt på mens du sitter inne en stridsvogn.

I stedet for å forsøke å forklare dem hvordan det føltes, ville jeg gi skuespillerne en opplevelse så nære virkeligheten som mulig, sier Samuel Maoz.

Ikke alle i Israel har vært like glade for Gulløve-vinneren. Enkelte israelske kritikere av filmen har hevdet at en slik antikrigsfilm kan være ødeleggende for støtten til den israelske hæren, men Maoz fremholder at Libanon-konflikten har en unik posisjon i Israels historie.

- Libanon var vårt Vietnam. Helt ulik de andre krigene Israel hadde vært involvert i. Libanon var en geriljakrig – annerledes enn seksdagerskrigen og Yum Kippur-krigen, som var klassiske kriger. I Libanon var fienden usynlig. Du kunne ikke sjeldne soldaten fra sivilisten. Stridsvognmannskapene hadde ingen trening i bykrig. En stridsvogn skal bekjempe andre stridsvogner i åpne landskaper – ikke i trange bygater.

I 2006 mens han jobbet med manuset til filmen, gjentok historien seg. En ny Libanon-krig brøt ut. Samuel Maoz var imot krigen:

- Det var som å se en reprise, bare fra en litt annen vinkel. Forskjellen var at min krig på langt nær hadde den samme presse- og tv-dekningen. Krigen i 2006 fremsto mer som et reality-program på tv.

Samuel Maoz jobber allerede med en ny film om krigen. Den forteller om hva som skjer når kaoset kommer ut av kontroll. Det handler om en familie som først får beskjed om at sønnen er drept utenfor Beirut. Så viser det seg at hæren har ringt feil familie. Det er en navnebror som er drept. Familien er allerede i sjokk, og hæren bestemmer seg for å sende sønnen hjem. På hjemveien blir han drept i et granatangrep.

- Jeg blir aldri ferdig med denne krigen, sier Samuel Maoz.