- Det er nok mest presist å kalle Arme riddere en Jo Nesbø-komedie, sier regissør Magnus Martens. Hovedrolleinnehaver Kyrre Hellum vil på sin side helst kalle den en svart komedie, men får ikke lov.
- Jeg har fått streng beskjed av produsent Martin Sundland om ikke å kalle den en svart komedie. Han mener det høres altfor indie ut, sånn at filmen ikke vil nå ut til et bredt publikum. Men jeg mener det er en svart komedie, sier skuespiller Kyrre Hellum.
I Arme riddere spiller han Oscar Svendsen, som våkner med en hagle i hendene og masse lik rundt seg på en strippebule i svenskegrensetraktene ved Halden. Den arme hovedpersonen har med andre ord et formidabelt forklaringsbehov ovenfor den ikke spesielt vennligsinnede Kripos-etterforskeren Solør, i Henrik Mestads skikkelse, som drar ham rett inn til et langt og utmattende avhør.
Ingen enkel matematikk
Gjennom Svendsens nervøse gjenfortelling får vi innblikk i begivenhetene som leder opp til filmens avsluttende ”shoot out”. Startskuddet for det hele er en større gevinst som skal vise seg vanskelig å dele på antall medlemmer i tippelaget, som slettes ikke er som alle andre millionærer.
- Filmen har egentlig et veldig enkelt utgangspunkt: Fire menn vinner i tipping, tre av dem er ganske tvilsomme. Når karakteren min kommer hjem etter å ha kjøpt øl for å feire, er en av dem død. Og så er det i gang, sier Hellum.
- For Oscar Svendsen er det bare en spiral av nedtur, legger regissør Magnus Martens til.
- Fortellingen foregår på to plan, det han gjenforteller, og selve avhøret. På begge plan møter han masse motstand.
Hellum må medgi at han ikke har vært borte i noe lignende selv.
- Som skuespiller må man imidlertid tenke etter om man har opplevd noe som kan gi en tilsvarende følelse. Det kan for så vidt være alt mulig rart. For eksempel da jeg var tolv år gammel og noen ukjente, eldre gutter kom bort til meg på bensinstasjonen på Ellinsgrud og sa: ”Hei, du har stjålet penger av oss”, og banket meg opp. Den følelsen kunne jeg ta med meg inn i dette prosjektet, sier han.
Rollen er skuespillerens første hovedrolle i en spillefilm, etter en rekke biroller.
- Det er en kul utfordring å få spille karakteren publikum skal identifisere seg med. Men det er ikke nødvendigvis sånn at en rolle blir mer interessant jo større den er. Av og til er det viktigere hvor stor betydning karakteren har for hvordan historien utvikler seg. Kvinner sliter jo typisk med å få roller som har noen særlig betydning utover å være noens kone eller noens mor. Et klassisk eksempel på en rolle som er ganske stor, men som ikke er spesielt attraktiv, er Horatio i Hamlet. Han er mye med, men må nesten bare stå der og høre på babbelet til Hamlet, sier skuespilleren.
Originalhistorie av Nesbø
Arme riddere er produsert av selskapet Fantefilm, som tidligere har stått bak Fritt vilt-trilogien og har et uttalt mål om å satse på brede sjangerfilmer. Men ifølge Martens la ikke produsenten noen spesielle føringer i så måte.
- Vi hadde et felles syn på hva slags film vi ville lage. Jeg gikk for så vidt inn i det med en ambisjon om at flest mulig skal se og like filmen, men samtidig har det vært viktig for meg at filmens univers skulle oppleves som mitt eget, sier regissøren.
Dette gjaldt også da han skrev manuset, som er basert på en historie av Jo Nesbø.
- Den grunnleggende historien var der fra før, og den er hans. Historien antydet et univers som jeg har forsøkt å rendyrke. Men når jeg har arbeidet med prosjektet, har jeg hele tiden tenkt på det som mitt. Hvis ikke, ville jeg bare vært redd for å ødelegge noe som er Jo Nesbøs, sier Martens.
Mange vil ha en bit av den suksessfulle krimforfatteren om dagen. Foranledningen til at Martens endte opp med å realisere denne Nesbø-historien, var at han oppsøkte produsent Martin Sundland i Fantefilm med en idé til en slags krimkomedie.
- Martin svarte at han syntes ideen min var bra, men at han hadde noe som var enda bedre. Det viste seg nemlig at han som så mange andre hadde henvendt seg til Jo Nesbø angående rettighetene til bøkene hans, hvorpå Nesbø hadde presentert en idé til en originalhistorie han mente ville egne seg for film. Så da begynte vi å arbeide med det isteden.
- Var du enig i at Nesbøs idé var bedre enn din?
- Tja. Kanskje. Det var uansett en idé med noen likhetstrekk med min. Ikke nødvendigvis historiemessig, men sjangermessig.
Komedie eller sjangerblanding
Hvilket leder oss tilbake til den innledende diskusjonen om hvor man skal plassere filmen i sjangerlandskapet.
- Jeg tenker at det er en komedie, dypest sett. Vi har hatt mange testvisninger, hvor langt de fleste mener det er en actionkomedie. Men strengt tatt er det ikke så voldsomt mye action i filmen, sier Martens.
- Det er en komedie med spenningselementer. Som er en vanskelig balansegang. Vi har hele tiden behandlet det som en komedie, men likevel ville vi ikke at humoren skulle ødelegge for spenningen, utdyper han.
- Men hva vil du si at det er for en sjanger, da – psykologisk thrillerkomedie, spør Hellum regissøren.
- Spenning og humor, repliserer Martens.
- Jeg er ikke sikker på om spenning i seg selv er et sjangerbegrep. Så da er det vel en komedie, sier Hellum.
- Ok, komedie. Ferdig med det, sier Martens.
Det er imidlertid ikke Hellum, som vil slå et slag for ikke å henge seg opp i sjangre når man snakker om denne typen filmer.
- Jeg var ungdom på nittitallet og så filmer av Quentin Tarantino og Guy Ritchie. De lagde veldig kule filmer som aldri har hatt noen klar sjangermerkelapp. Sjanger var dessuten ganske så fy på den tiden, det har blitt mer stuerent å lage sjangerfilm nå. Jeg har ikke tenkt på sjanger i forhold til denne filmen før i det helt siste når folk har begynt å stille meg spørsmål om det. Og jeg veit da faen, jeg. Men er det så nøye? Har vi ikke vokst opp med sånne sjangerblandinger? Har ikke disse elementene hele tiden gått i hverandre, og er ikke det noe av det som er kult ved denne filmen, spør han retorisk.
Martens sier seg enig.
- Fargo, for eksempel, hva slags sjanger er den? Den er ikke en ren komedie, selv om den inneholder mye man ler av.
Realisme og overdrivelse
Martens forteller at han er fascinert av Coen-brødrenes filmer. Han nevner også britiske Snatch og danske Blinkende lykter, men hevder han ikke har hatt noen konkrete referansefilmer under arbeidet med Arme riddere.
- Jeg har sett på veldig mange forskjellige filmer, som likevel har noe til felles. Jeg tror det går på et visst type univers, en balansegang mellom det realistiske og noe mer karikert. Alt jeg har jobbet med av filmer, har inneholdt denne kombinasjonen, selv om jeg kanskje har tonet ned overdrivelsen litt med årene, sier Martens.
- Det viktigste er om man tror på karakterene eller ikke og følger logikken deres. I så fall har vi mestret denne balansegangen. Hvorvidt vi har fått det til, må andre svare på, men jeg håper det.
Martens spillefilmdebuterte i 2003 med den romantiske fotballkomedien United og har lang erfaring med å regissere humor for tv-skjermen.
- Hva er den største utfordringen ved å lage komedie?
- Komedie er vanskelig fordi det er nådeløst. Enten så ler man, eller så ler man ikke. Samtidig ler folk av forskjellige ting. Når man driver på med komedie, har man gjerne en teori om hva som vil funke, men etter hvert blir det magefølelsen som avgjør, sier Martens.
- Jeg er ikke den som skal levere mest morsomheter i filmen, sier Hellum.
- Nei, men du er viktig i forhold til å få de andre morsomme. Din karakter er på et vis den normale blant mange veldig gærne folk, presiserer Martens.
- Det er sant. Mye av humoren her ligger dessuten i en slags tilforlatelighet. Det skjer helt bisarre ting, som karakterene forholder seg nokså pragmatisk til. De er simpelthen nødt til å handle, sier Hellum. Som poengterer at han svært sjeldent tenkte komedie når det kom til spillestil. Martens utdyper:
- Det finnes jo forskjellige typer komedie. Men det minst morsomme er gjerne folk som prøver å være morsomme, eller som er overbevist om at de er morsomme. Jeg er opptatt av at alt skal komme ut av karakterene. De skal være morsomme gjennom hva de sier og gjør, men de skal ikke selv være klar over at de er morsomme.
Regissøren mener at noe av det lureste de gjorde i arbeidet, var å prøve filmen for et testpublikum under klippeprosessen.
- Det var veldig verdifullt med tanke på humoren. Da kunne vi teste om folk lo der vi hadde tenkt at de skulle le. Gjorde de ikke det, så måtte vi klippe om. Enten måtte vitsen fjernes, eller så måtte den fortelles på en annen måte.
Ingen voldsfilm
Magnus Martens forteller at han var opptatt av å gi skuespillerne rom for improvisasjon, samtidig som han ville at stedene filmen uspiller seg, skulle være trange. Arme riddere er i sin helhet skutt på location i Halden.
- Stedene disse karakterene beveger seg, er jo sånne trange, lukkede rom. Derfor ville jeg lage et fortettet univers, hvor vi dyrket den mørke klamheten. De sitter også veldig trangt i bilen, for eksempel, og alle leilighetene er små, sier Martens.
- Det er dessuten et ganske skittent univers. Det var nokså slitne hus og leiligheter vi filmet i, legger Hellum til.
- Det er ikke så vanskelig å finne de stedene. Man skal ikke langt utenfor Halden sentrum for å finne sånne hus med store blikkplater hvor det står fire Volvo-vrak utenfor, fortsetter han.
- Vi trengte ikke en gang dra særlig langt utenfor bykjernen. Strippebula ligger jo midt i Halden sentrum, sier Martens.
Blant de nevnte bisarre hendelsene i filmen er en partering, som resulterer i et avkappet hode som stadig dukker opp i bildet. Likevel vil ingen av de to intervjuobjektene gå med på at de har laget en spesielt voldelig film.
- Jeg har aldri vært fan av skikkelig blodig vold og føler ikke at jeg har laget en voldsfilm. Jeg liker veldig godt kombinasjonen av humor og tilløp til voldelige situasjoner, men filmen er ikke spesielt grafisk i sin voldsskildring, sier Martens.
- Det er ikke noen påståelig vold, aldri vold for voldens egen skyld, sier Hellum.
- Igjen er vi inne på det tilforlatelige. Det som er av vold her, er fordi karakterene har et problem å løse. Ok, vi har et lik i stua, og i leiligheten under bor en pensjonert politimann. Hva gjør vi? I den pragmatiske tilnærmingen ligger også mye av filmens humor, konkluderer skuespilleren.
