Bare Emma

Da Emma Thompson var liten, brukte hennes far å ta henne med for å se westernfilmer. Emma elsket dem. Filmer som Shane og The Outlaw Josey Wales satte dype spor i henne. Og det er disse som har inspirert henne til å lage filmene om den magiske barnepiken Nanny McPhee, som for Emma utgjør en slags westernsjanger. Den første ble en stor suksess i 2005, og nå skal verden gjøres klar for neste kapittel i eventyret; nemlig Nanny McPhee og det store smellet.

- Ja, Nanny McPhee er vel en slags western for kvinner, sier Emma Thompson.

- Med ansiktsvorter, vel å merke, legger hun til og ler.

Og det ligger noe i denne westernanalogien. Nanny McPhee er den fremmede barnepiken (med store vorter i ansiktet), som kommer en familie med problembarn til unnsetning, og som etter å ha ryddet opp i problemene forsvinner mot solnedgangen, til tross for at hun blir bedt om å bli. Tenk deg Alan Ladds karakter i 50-tallsklassikeren Shane, og så har du i bunn og grunn den samme historien – bare uten pistoler.

- Jeg ble umiddelbart påvirket av alle westernfilmene som jeg og pappa så. Dypt påvirket – jeg likte dem så utrolig godt, sier Emma. Hun snakker om den kjærligheten hun fortsatt har til sjangeren, og om hvordan klassikere som Clint Eastwoods The Outlaw Josey Wales og John Hustons The Unforgiven hører hjemme blant de filmene som hun stadig vender tilbake til.

Et realt kvinnfolk
Det er en solfylt, men kjølig marsdag vi treffes på Soho Hotel i London. Emma (ja, for jeg tar meg til rette og omtaler henne ved fornavn, som seg hør og bør når man som journalist blir mottatt med en stor klem og kyss på kinnene) har på seg en sort kjole med en mønstret bluse over, og rundt halsen har hun et langt og dobbelt lagt perlekjede. Det blonde håret er kortklipt. Hun ber sin assistent om en caffe latte, som hun nipper til under samtalen. Som alltid er det en fryd å treffe henne. Emma Thompson er genuin, og hun eier ikke divanykker. Et intervju med henne blir mer som en samtale og diskusjon. Hun er ikke redd for å stille motspørsmål, og hun kommer aldri med standardiserte klisjésvar, slik altfor mange av hennes kolleger gjør.

Jeg har vært så heldig å få treffe henne ganske mange ganger i løpet av tjue års tid – første gangen var da hun i 1992 gjorde kostymedramaet Tilbake til Howards End. Etter det har vi møttes kanskje sju-åtte ganger, og i stedet for at det blir nye intervjuer hver gang, føles hvert møte heller mer som en fortsettelse på en samtale, som av nødvendighetsårsaker har måttet tåle innimellom årelange opphold. Og ettersom tiden har gått, så har også oppholdene blitt lengre, ettersom Emma har tatt på seg stadig færre filmroller. I stedet har hun brukt mye tid på å sysle med manusforfatteri – og med tanke på at hun mottok en Oscar for manuset til Fornuft og følelser (Ang Lee, 1995), så har man jo allerede fått bekreftet at også dette er noe hun kan godt.

- Etter at jeg ble mamma, har jeg ikke villet arbeide like hardt som skuespiller, sier hun.

- Min datter, Gaia, er ti år gammel, og min adoptivsønn, Tindy, er 22. Å skrive er så mye enklere fordi jeg kan gjøre det hjemmefra, og jeg slipper å reise bort fra barna mine, som jeg ofte må når jeg spiller inn filmer. Dessuten tar ikke skuespillet deg bare vekk fysisk til et annet sted, men også mentalt. Jeg har opplevd et par ganger at det har vært svært vanskelig å koble av fra den karakteren jeg har spilt.

Jeg nevner for henne hvordan Stellan Skarsgård en gang snakket om hvordan han under en filminnspilling hvor han spilte en morder, kom hjem til middag, og barna sa: ”Du skremmer oss. Du har morderøyne.” Emma sier at hun forstår dette.

- Jeg har spilt kvinner som har blitt utsatt for tortur eller ligget for døden med kreft, og det har vært intense roller som også har påvirket meg privat. Og jeg behøver egentlig ikke det slitet. Så jeg har aldri vært med i overdrevent voldsomme filmer. Jeg liker ikke å se dem, og da ser jeg heller ingen grunn til å skulle medvirke i dem.

Men med Nanny McPhee har altså Emma skapt noe som passer for henne. Foruten å spille hovedrollen i de to filmene, står hun også for manus til dem begge. Det første var dog i stor grad basert på en barnebok, men det andre er et originalmanus. Og det kommer mer, kan hun love oss.

- Mellom handlingen i film én og to har det gått nærmest åtti år. Jeg hadde opprinnelig planlagt en trilogi, hvor handlingen i film nummer tre skulle utspille seg i fremtiden. Men nå har Universal bedt meg om nok en film, og den skal skje i nåtiden. Så da må jeg først skrive den.

Dette vil gi Emma anledning til å arbeide mer hjemme i England, hvilket, som allerede antydet, er det hun helst vil –– slik at hun kan tilbringe tid med familien sin. Hun er gift med Greg Wise som hun traff under innspillingen av Fornuft og følelser, og som to aktive skuespillere forsøker de alltid å få kabalen til å gå opp mellom sine timeplaner, slik at det skal fungere til beste for barna.

- Vi pleier å sørge for at vi ikke arbeider med innspillinger samtidig. Da jeg filmet Nanny McPhee og det store smellet, hadde han fri og kunne være hjemme. Og slik prøver vi alltid å få det til, selv om det selvfølgelig ikke alltid er like lett. Og når jeg ikke arbeider, så vil jeg være hos familien min. Den er stor, men heldigvis i nærheten. Mamma bor rett over gaten. Søsteren min og hennes familie bor fem minutter herifra – i samme gate. Så vi spiser ofte middag sammen. Det blir nesten som å drive en liten restaurant.

Hva fremtiden bringer
Vi kommer inn på at det har vært økonomiske nedgangstider, og Emma forteller at hun er redd for hva som kommer til å skje med både den britiske delen av bransjen og filmindustrien generelt, som ifølge Thompson er under et enormt press.

- Det er tøft her, i Hollywood og over hele verden. Folk får sparken, og det finnes ingen penger, annet enn til blockbustere og familiefilmer. Det sistnevnte er jo i og for seg bra for min del når jeg skal lage Nanny McPhee-filmene, men situasjonen som helhet er virkelig skremmende.

Med tanke på både nærhet til familien og den for tiden pressede økonomien i filmindustrien, spør jeg om det ikke kunne lokke med teater igjen. Det finnes nok mange teatersjefer som mer enn gjerne ville lagt fram lukrative kontrakter om de skulle fått Emma Thompson med på laget, men det frister henne slettes ikke.

- Teateret er enda verre om man er mamma og ønsker å være med barna sine. Da er man jo totalt utmattet døgnet rundt. Man står på scenen nesten hver kveld, på lørdagene gjør man to forestillinger, og på dagene øver man. De gangene jeg har vært gjennom intensive teaterperioder, har jeg nærmest ikke klart å gå med det ene benet foran det andre. Så det ville vært utrolig upraktisk for meg å skulle jobbe med teater akkurat nå.

Hun tar en slurk av kaffen – som nok har rukket å bli kald – og forteller om framtidsplaner som, om de realiseres, ikke vil inneholde noen som helst form for verken film- eller teaterjobbing.

- Jeg fylte nylig 50 år, og jeg har lurt på om jeg skal ta meg et sabbatsår. Jeg tror nok ikke at jeg bare kunne lent meg tilbake og gjort ingenting, men jeg kunnet egnet meg til å drive med for eksempel mer av det veldedige arbeidet jeg allerede bedriver så smått – som dreier seg om å skape bevissthet om den faretruende hverdagen mange kvinner og barn har i mange deler av verden. Akkurat nå holder jeg på med å utvikle en fotoutstilling om temaet, som skal vise kvinner på de stedene hvor de føler seg mest trygge. Den utstillingen skal etterhvert verden rundt.

Men inntil videre fortsetter Emma å jobbe med sine filmmanus. Hun er akkurat ferdig med manuset til en ny versjon av My Fair Lady, som skal settes i produksjon en gang i løpet av året med John Madden som regissør.

- Selv kommer jeg nok til å spille husholdersken – jeg er litt for gammel til å spille Eliza. Selv om Audrey Hepburn i en alder av 35 år ikke akkurat var purung hun heller, da den forrige filmen ble spilt inn. Men når det kommer til selve plotet i denne filmen, gikk jeg tilbake til George Bernhard Shaws Pygmalion da jeg skrev manus, og det var en fantastisk opplevelse å få bearbeide det. Jeg er ikke spesielt glad i den gamle filmen, som føles så innmari teatralsk. Men sangene er fantastiske, og dem skal vi ta med videre.

Oscar på do
Emma er, som jeg allerede har nevnt, en veldig naturlig og upretensiøs kvinne, helt uten divanykker og med et pragmatisk og realistisk syn på verden. Mot slutten av samtalen kommer vi inn på temaet skjønnhetsoperasjoner, og hun sier klart ifra hva hun mener:

- Aldri. Noensinne. Nei, det vil jeg virkelig ikke gjøre. Jeg har aldri brukt Botox, og jeg kan ikke i min villeste fantasi se for meg at jeg skal komme til å gjøre det heller. Tenk å utsette seg selv for noe slikt …Det kommer jeg aldri til gjøre mot meg selv. Og jeg kommer heller aldri til å få utført noen form for plastiske operasjoner. Ikke under noen omstendigheter.

Emmas assistent har nå diskret kommet inn i rommet for å fortelle oss at vår tildelte tid er over. Men helt på tampen – før jeg får en klem og kyss på begge kinnene –, spør jeg Emma om det er hun som har inspirert Kate Winslet til å plassere sin Oscar-statuett på do. Emma ler.

- Ja, det er godt mulig at Kate har latt seg inspirere av meg. Hun er tross alt en fornuftig pike. Jeg har mine statuetter der slik at mine gjester ikke skal oppleve det som pinlig når de har lyst til å stå med en Oscar-statuett i hånden, se seg i speilet og si: ”I want to thank the Academy …” Hos meg kan de – på do, bak lukkede dører – gjøre det helt for seg selv.