Gilliams hyllest til Heath

- Av alle filmene jeg har laget, er det nok denne som har gitt meg med den største tiltroen til menneskeheten.

Terry Gilliam snakker om sin siste film, The Imaginarium of Doctor Parnassus, som ble til under temmelig usedvanlige omstendigheter. I januar 2008, halvveis i opptakene, døde plutselig den ene av hovedrolleinnhaverne, den knapt 28 år gamle australieren Heath Ledger. Gilliam ble kastet inn i en av sin karrieres verste kriser.

- Vi brukte noen dager på bare det å prøve å forstå at Heaths død faktisk var virkelig og ikke et simpelt PR-stunt fra Warner Bros., i anledning den kommende The Dark Knight, sier Gilliam når Film & Kino møter han ved filmfestivalen i Cannes i mai.

- Det var bokstavelig talt vår første tanke: ”Dette er en spøk. Det er ikke mulig.”

Hvilken som helst annen regissør ville ha gitt opp, men ikke Gilliam, som er en av samtidens mest engasjerte og kompromissløse filmskapere. Rundt seg hadde han folk som støttet ham og oppfordret ham til ikke å gi opp; filmen måtte lages ferdig av hensyn til Ledger. Noe som førte Gilliam til å ta en rask beslutning.

- Jeg ringte til Johnny Depp, sier han.

- ”Johnny. Jeg vet ikke hvordan, men jeg har bruk for din hjelp,” sa jeg. Og da svarte han bare: ”Hva enn du trenger, så er jeg med. Det er for Heath.” Han og Heath var blitt ganske gode venner før han døde. Og så ringte jeg til andre skuespillere som stod Heath nær. Det er uinteressant hvem det var, men veldig mange var allerede i arbeid og måtte svare nei. Så det så et øyeblikk ut som om vi var i en umulig situasjon, siden alle hadde det så travelt. Men jeg nektet å gi opp og fortsatte å ringe rundt og til sist hadde jeg fått Jude og Colin med meg på laget. Jeg ringte kun til venner. Jeg ville kun bruke folk som kjente Heath. Det var den eneste riktige måten å gjøre det på. Å ”holde det innad i familien.”

Heath var spesiell
Det var ved dette tidspunktet fint lite tid til prøver, hvilket var en annen grunn til at det var viktig at de tre skuespillerne var Heath Ledgers venner.

- Vi viste dem klipp av det Heath hadde gjort, og på en eller annen måte, uten at de direkte gikk inn for å etterligne Heath, så er han allikevel tilstede i det de gjør. De visste hvordan han var og kunne fremvise noe av den samme energien. Men det var i grunn ekstremt nervepirrende mens vi holdt på med innspillingene, for ingen av oss visste jo om det faktisk kom til å funke. Allikevel var alle modige nok til å kunne si: ”Vi kjører på, uansett hva som skjer!” At det i enden fungerer så godt som det gjør, er helt fantastisk. Jeg hadde nesten lyst til å kreditere Heath Ledger som med-regissør.

Terry Gilliam hadde ingen betenkeligheter med å gjøre ferdig filmen, forklarer han. Det handlet om å ”bevare Heaths aller siste prestasjon.” Og folk var villige til å strekke seg langt for å få det til.

- Å kjenne Heath personlig var helt fantastisk, for den fyren var spesiell. Gudene har rørt ved ham. Og nå ønsket folk å gjøre denne siste gesten for ham, og det var det som skjedde. Egentlig så henger det jo ikke på greip. Det har aldri skjedd før at man har ferdigstilt en film hvor en av hovedrolleinnhaverne har gått bort underveis i prosessen.

- Men nå døde faktisk Bela Lugosi under opptakene til Ed Woods Plan 9 from Outer Space, og filmen ble gjort ferdig. Riktignok med en stand-in som slettes ikke lignet på Lugosi selv.

- Ja, og det er i motsetning en film som aldri skulle ha blitt ferdiggjort, sier Gilliam og ler.

- Denne filmen og Plan 9. Ed Wood og meg selv. Vi ser i samme båt sånn sett. Er det ikke festlig?

Fantasifull og fascinerende
Ved venners sammenkomst ble altså filmen laget ferdig, Gilliams tro på menneskeheten ble forsterket, og resultatet ble presentert for verden i Cannes i mai.

The Imaginarium of Doctor Parnassus er en typisk Terry Gilliam-film; viltvoksende, fantasifull, kulørt, visuelt fascinerende og innimellom dybdefull om den menneskelige eksistens – om etikk og moral, liv og død, godt og ondt. Heath Ledger spiller svindleren Tony, som etter nesten å ha blitt slått i hjel, ender hos tittelens Doctor Parnasuss – en eldgammel sirkusdirektør som reiser rundt i nåtidens London med sitt like gamle og slitte ”imaginarium”. Sammen med sin datter, Valentina (Lily Cole) og mehjelperne Anton og Percy (henholdsvis Andrew Garfield og Verne Troyer), presenterer Parnassus i ”imaginariumet” tilskuerne for deres innerste drømmer og fantasier. I hælene på det omreisende freakshowet finner man Mr. Nick (Tom Waits), en spillegal utgave av selveste Djevelen, som gjennom tidene har inngått flere veddemål med Doctor Parnassus, som da blant annet har satt sin datters liv på spill. Når hun blir 16 år er hun nemlig Mr. Nicks eiendom, med mindre Parnassus og co. klarer å forføre fem sjeler raskere enn det Nick klarer. Dette er ingen enkel oppgave, men heldigvis viser Tony seg å være en dreven selger.

Tony var en god og saftig rolle for Ledger, som ifølge Gilliam spurte selv om han kunne få spille ham, da han hadde lest manuskriptet og selv fikk lyst til å se den ferdige filmen.

De fleste av Heaths scener var allerede i boks før han døde, og de som manglet, foregikk alle inne i Parnassus’ ”imaginarium” – en alternativ virkelighet hvor det faktisk kunne gi mening at tre andre skuespillere spilte rollen som de forførte tilskuernes turguide (altså Tony). Gilliam forteller at han faktisk ikke var nødt til å omjustere det helt store etter Ledgers død, og at det han måtte gjøre om på, gjorde filmen desto bedre.

- Jeg var nødt til å kutte enkelte scener som involverte Heath og plassere dialogen fra dem inn i andre. Og noen av scenene ble bedre av det. Slike situasjoner fortsatte å oppstå, siden Heath ikke lenger var der, og jeg ble med det enda mer fokusert på hva de enkelte scenene handlet om. Gjennom sin død tvang Heath meg til å bli en bedre filmskaper. Det er enkelt og greit det som skjedde. Vanligvis når jeg arbeider, ser jeg gjerne an hvor hen ting beveger seg, og så kan man pussle alt sammen til slutt. Det kunne jeg ikke denne gangen; jeg var nødt til å ta raske og konkrete beslutninger for å holde filmen ved liv. I ettertid ser jeg at de alle var gode beslutninger, som gjorde sluttresultatet bedre enn det som var skrevet i manus.

Selvbiografisk fortelling
Terry Gilliam er en ”larger than life”-skikkelse som passer godt inn i det bildet man har fått skissert fra forskjellige historier om mannen bak Monty Pythons særegne animasjonssekvenser og ofte briljante filmer som Time Bandits, Brazil, Fisher King, 12 Monkeys, Fear and Loathing in Las Vegas og Tideland. Han er en vaskeekte auteur og en begavet kunstner. Han graver dypt og kritisk i vår felles bevissthet, og på grunn av sin kompromissløse sjargong har han ofte vært på kant med den etablerte filmindustrien – noe som igjen har gjort det vanskelig for ham å få finansiert sine filmer. Han har tilsynelatende vært forfulgt av uhell, og mange filmselskaper tør rett og slett ikke å samarbeide med ham. Brazil ble klippet om av filmselskapet fordi de ville ha en lykkelig slutt – selv om filmen til slutt fikk premiere i Gilliams versjon. Opptakene til The Man Who Killed Don Quixote var akkurat satt i gang da Jean Rochefort, alias Don Quixote, ble syk – i tillegg til at kulissene ble ødelagt av stormvær. Og så var det Heath Ledger, som døde under innspillingen av The Imaginarium of Doctor Parnassus. Selv sier regissøren at han ser på seg selv som heldig som har fått gjøre de filmene han har laget.

Det er nærliggende å se på Parnassus-figuren som en slags reinkarnasjon av Gilliam selv; en idealistisk historieforteller og lettere tragisk Don Quixote-skikkelse, som forsøker å forandre verden med sine historier og som må kjempe med omgivelsenes manglende tillit og tro.

- Jeg er redd for at filmen denne gangen muligens er noe mer selvbiografisk enn sedvanlig, sier Gilliam.

- Jeg liker Parnassus. Men det som egentlig er litt rart, er at fleste filmskapere får en ung skuespiller til å spille dem selv på lerretet, mens jeg skaffer en gamling.

Han ler.

- Å, ja. Jeg prøver å redde verden med mine historier. Mine filmer kunne faktisk ha reddet verden, om folk bare hadde trodd på dem, smiler han skjevt.

- Og det er herifra hele ideen til filmen kommer. Et eldgammelt, omreisende sirkus ankommer en moderne verden – et moderne London – og har denne merkelige historien å fortelle. Men det er ingen som lytter. Ingen er interessert. Vi begynte der og ville se hvor det førte oss hen. Charles McKeown og jeg skrev manuskriptet som en slags søken, siden vi ikke hadde noen fast historie i utgangspunktet, og så bevegde vi oss fremover og kastet ideer inn i det hele for å se om det kunne formes til en adekvat fortelling. Og det var det som skjedde. Det er organisk. Det er veldig grønt.

Hyllest til Heath
Amerikanskfødte Terry Gilliam, som har bodt i England i 42 år og som nylig fikk britisk statsborgerskap, er omsider blitt 69 år gammel. Men han fremstår like levende og energisk som alltid. Han er vennlig, ler ofte sin karakteristiske, rungende latter og svarer villig frem på alle spørsmål – også de om Heath Ledger som han først arbeidet med i Brødrene Grimm, og som deretter ble hans gode venn. Ledgers død kom som et sjokk på Gilliam, og han understreker i løpet av intervjuet at man ikke skal tro på noe av det man leser i avisene om Ledgers død.

- Jeg har aldri lest så mye vrøvl. De prøver å omskape ham til denne tragiske skikkelsen. ”Systemet ødela Heath; Jokeren drepte ham.” Det er noe sprøyt. Ingenting av det passer. Sånn er det bare. Jeg kan ikke forklare hans død, for den gir ingen mening for meg. Han burde ikke være død, men han er død. Han hadde det gøy med å lage denne filmen; mer gøy enn han hadde hatt det på lang tid, og vi hadde det bra sammen på settet. Det var en fornøyelse hver bidige dag. Han var i full vigør. Jeg har aldri sett ham så frisk og rask. De av oss som stod bak kamera så på hverandre etter hver tagning og sa: ”Herregud, hva har han nå funnet på?” Han overrasket oss hele tiden. Det var utrolig. Og så var han plutselig død. Boom. Så enkelt er det.

The Imaginaruim of Doctor Parnassus er blitt en hyllest til Heath Ledger, som var en av sin generasjons mest lovende skuespillere; full av nærvær og intensitet i filmer som Brokeback Mountain og The Dark Knight. Samtidig var han et såre jordnært menneske.

- Han hadde beina godt plantet på jorden, sier Gilliam.

- Det var ikke noe pretensiøst over ham. Og han hadde potensiale til å bli den største skuespilleren vi ville ha sett på lang tid. Han ble bare bedre og bedre for hver dag som gikk. Han vokste hele tiden. I tillegg var han et av de mest sjenerøse og anstendige mennesker på jorden. Det er et enormt tap.

Ikke overtroisk
Innerst inne handler The Imaginarium of Doctor Parnassus om dødelighet, mener Terry Gilliam. I ettertid ser han at det er noen litt uhyggelige sider ved filmen i forhold til Ledgers død.

- Det er litt skummelt å lage film, sier han.

- Dette er en forutseende film. Det er det som er så rart. Heath og jeg snakket om døden hele tiden. Han var ikke redd for den, og det er ikke jeg heller. Den siste kvelden vi hadde opptak, snakket vi om Sweeney Todd, og Heath sa at han ikke syntes Johnny Depp tok den helt ut. Selv var Heath fryktløs, fullstendig fryktløs, og han mente døden kun var del av reisen. Det er det som er så uhyggelig med denne filmen, når man ser tilbake på hendelsene rundt den. Jeg kunne fortsette i timesvis og fortelle om ting. Se for eksempel på dialogen: ”Man kan ikke stoppe en historie fra å bli fortalt.” Denne filmen hadde nærmest sin egen vilje. Innimellom er det skummelt når man skriver om et eller annet, fordi man beskjeftiger seg med noe. Det er en dybde i filmen, og den handler vel om vår dødelighet. Men hvem skulle ha trodd at det ville ende slik?!? Da jeg så filmen på gallapremieren i går kveld, la jeg også merke til noe jeg ikke hadde sett før. I en scene henger Tony fra broen med hodet nedover som på et tarotkort.I det siste bildet vi får se av Jokeren i The Dark Knight, henger han på samme måte med hodet nedover.

Gilliam avviser at han er overtroisk, men sier også:

- Det er så mange krefter og ting jeg ikke forstår, som vi som mennesker ikke forstår, og som folk finner opp religioner for å forklare. Jeg fatter det ikke, men jeg vet at det er en slags rytme der ute. Heath var 28 år gammel når han døde, og alle sier: ”Å, han døde ung.” Nei, han døde ikke ung. Han var hundrevis av år gammel når han døde. Heath var en gammel sjel. Det visste alle vi som kjente ham godt. Jeg var overbevist om at han var en aboriginer, for det var noe urgammelt i ham.