En norsk söta bror

Film & Kino møter Emil Johnsen i Oslo under innspillingen av filmen Kommandør Treholt og Ninjatroppen. Til tross for at det har vært en del forhåndsreklame og at den har egen gruppe på Facebook får ikke Johnsen lov til å si særlig mye om filmen som skal ha premiere til høsten neste år.

- Hvilken rolle er det du har i Ninjafilmen?

Johnsen tenker seg om et øyeblikk før han svarer:

- Jeg vet ikke hvor mye jeg kan si, men jeg har i alle fall fått beskjed om at jeg synes det er gøy å spille i en historisk korrekt film, smiler han.

Senere i år er han aktuell som en av tre hovedkarakterer i den svenske filmen Behandlingen og deretter som hovedrolle i thrilleren Isolerad, hvor han blant annet spiller mot Peter Stormare. Johnsen ble sist sett på norske lerreter i storesøster Saras spillefilm Upperdog, hvor han spilte ambivalent svensk sjef.

Fra USA til Sverige
- Hvordan havnet du i Sverige?

- Etter videregående gikk jeg på The Lee Strassberg Institute i New York, hvor jeg ble fortalt at jeg kunne få meg karriere i USA – om jeg var villig til å bruke fem år til å skape meg et navn mens jeg ryddet bord på restauranter og jobbet med dialekten. Samtidig ble jeg tipset om å søke i Sverige. Ettersom fristen var gått ut i Stockholm, søkte jeg på Teaterhögskolan i Göteborg. Per telefon fikk jeg streng beskjed om at det ikke var vits i å søke dersom jeg ikke kunne svensk. Men jeg tenkte det var en bra forberedelse før audition i Oslo. Jeg kom for øvrig inn, og etter utdannelsen fikk jeg jobb på et svensk teater, forteller Johnsen mens han skifter mellom norsk, svensk og engelsk.

- Og språket, jobbet du spesielt med det?

- Mamma er britisk, og jeg er oppvokst i Botswana, så jeg har alltid forholdt meg til flere språk. I Isolerad spiller jeg en legestudent fra Bergen som studerer i Sverige. I den jobbet jeg med dialektcoach. Det var vrient å finne en med den riktige bakgrunnen til dette i Stockholm, men Kjersti Elvik tipset om en venn fra Bergen som holdt til der.

En kikker
Isolerad i regi av Johan Storm er en psykologisk thriller hvor alt som skjer er fortalt fra protagonistens ståsted. Johnsens Frank spionerer på nabojenta Lotte, spilt av Ylva Gallon, i ekte Rear Window-stil mens han leser om etikk og moral på legestudiet. Han kobler ikke nødvendigvis to og to sammen når hun ber ham om hjelp, og når han endelig trår til, ser det ut til å være for sent. Det kan sikkert sammenfalle med entreen til Peter Stormares karakter, Micke.

- Peter er veldig nedpå som person, men det var som en vind av Hollywood da han kom på sett med bandana, solbriller og en ekstra produsent, ler Johnsen.- Johan Storm, regissøren, er for øvrig nevøen hans. Vi håper på distribusjon i Norge, det vil eventuelt bli på nyåret, forteller han.

Bondelandet Norge
- Hva tror du er grunnen til at svensk film blir sett mye i Norge, og ikke omvendt?

- Svenskene ser ikke til norsk film, på samme måte som nordmenn ikke ser til estisk eller latvisk film. I Sverige blir Norge sett på som et bondeland med mye penger, fremfor en kulturnasjon. Svenskene ser til Danmark. Sverige har også en sterk nasjonal filmidentitet med navn som Bergman, Troell, Widerberg, med flere De har ikke utrykket: ”Bra til å være svensk”, men det eksisterer en del selvforakt i svensk film også for tiden. I en lang periode var det nesten bare Lukas Moodysson som laget bra filmer der. Nesten det eneste andre som kom ut var ”folkhemskomedier”. Slike svingninger i filmskaping henger jo sammen med politikk og samfunnet for øvrig. Se bare på Italia i dag, de pleide å være en stor filmnasjon …

Rookie-midler
Isolerad er laget under det Svenske Rookie-prosjektet, hvis mål er å løfte filmer som er åpne for nye tanker, former og fortellerteknikker. I år går 5 filmer inn under Rookie-prosjektet av totalt 25 svenske filmproduksjoner og blir delfinansiert av Nordisk Film med et totalbudsjett på maks 10 millioner SEK hver. Dette er inspirert av det danske filminstituttets New Danish Screen. Behandlingen, regissert av Johan Jonason og premiereklar i Sverige 23. oktober, kommer også ut under den svenske satsingen. I denne filmen møter vi den nyutdannete Human Growth terapeuten Carl (spilt av Johnsen), hvis noe originale behandlingsmetode går ut på å dra med klienter opp på fjellet, ignorere dem – for deretter å holde dem våken om natten mens han brøler over telefon til sin egen coach som igjen ignorerer ham.

- Love is a violation of integrity, deklamerer Johnsen kaldt med et steinansikt, bryter karakter og ler. I en scene kommer kona til klienten Roy (Björn Andersson) inn og ser oss liggende og kose i skje etter at jeg har angrepet ham med vold. Filmen handler om å bryte ned. Å gjøre motsatt av alt som er sunt og ærlig, og vår søken etter opplevelsen av å være i live gjennom en annens øyne.

Fysisk vondt
- Hvor lang tid bruker du på å finne frem disse forskjellige karakterene?

- Jeg er tilhenger av en lang prøvetid. Jeg liker egentlig bedre å spille i film enn teater, grunnet friheten man har i film til å prøve noe nytt hver gang, og at mitt eneste ansvar er å være i karakter. I film er kameraet fortelleren, og skuespilleren har ikke ansvar for å bære frem historien, det er veldig frigjørende. Jeg bruker mye tid på å lete meg frem til karakteren og har vondt for å spille. Det må føles ekte, og om jeg sier noe jeg ikke tror på, gjør det fysisk vondt i halsen. Jeg liker å finne ”edgen” i karakteren, hva den er drevet av. I Carls tilfelle er dette en følelse av overlegenhet samt av ikke å bli sett. To motsetninger som driver. Av og til finner man nøkkelen til en karakter med en gang, det finnes ingen fasit.

- Har du noen tanker om norske kontra utenlandske skuespillertradisjoner?

-”In Europe, you have culture. We have money, that’s why we have the method. We had to reinvent ourselves “, sa en lærer i New York til meg. USA har en sterk tradisjon for realisme. Står det i teksten at Nora går og henter noe i en skuff, går hun og henter noe i en skuff, i stedet for å gjøre en mystisk dans bak et laken. Norsk film begynner jo å bli ålreit, til tross for at det er en ung filmnasjon. Det eksisterer for øvrig en noe gammeldags teatertradisjon med mye blocking og staging, altså fokus på posisjonering og bevegelse av skuespillere i forhold til scene og kamera, og man spiller ofte en reaksjon i stedet for å bruke en ekte impuls i stunden. Man må jobbe mye rundt teksten, sørge for at karakteren befinner seg i noe man kan tro på. Det er få som har de redskapene i Norge. Hadde man brukt mer av prøvetida til å jobbe rundt karakterene og forholdene istedenfor med en gang å begynne og blocke scener, kunne teatret skapt liv man kjente igjen og trodde på istedenfor å bli et manifest av sine egne konvensjoner. Det blir spennende med den nye filmrettede metodeskolen som skal komme.

Trygge Norge
- Er forholdene for svenske skuespillere annerledes?

- I Norge utdannes det sånn cirka åtte skuespillere i året på Teaterhøgskolen. De går ut i en tryggere tilværelse med mindre konkurranse enn i Sverige, der det er fire statlige skoler, Med andre ord fire ganger så mange skuespillere, men ingen garanti for at man får jobbe som det etterpå. Man har skådiser som har gjort store roller i tre spillefilmer og fem tv-serier uten å være kjendiser. I Norge skal det ikke allverdens til før man kalles ”ny stjerne”. Norge er på stadig leting etter sin egen identitet og sine egne frontfigurer.

Upperdog-coach
I Upperdog er Emil kreditert ikke bare som skuespiller og for et av utgangspunktene til filmidéen, men også som skuespillercoach for Bang Chau, musikeren og filmdebutanten som har fått gode skussmål for sin portrettering av Yanne i filmen.

- Er hun ikke nydelig? spør han og peker på tiltalte på en Upperdog-plakat i nærheten.

- Hvordan jobbet dere?

- Vi jobbet i seks dager fra morgen til kveld, steinhardt. Vi arbeidet med å fjerne all selvsensur, det kan virkelig ødelegge. Og vi øvde på å bruke det man tenker på og føler i stunden, om det så er relevant for rollen eller ikke, å inkorporere sin ”tension” som kan se kjempefin ut i bildet brukt på rett måte. Da kan man tillate seg å være til stede. Folk tenker jo alltid når de snakker, det er det som er interessant å se på. Det var gøy å få testet ut ferdighetene sine på denne måten, man føler seg jo alltid som en nybegynner når man jobber med en ny rolle.

Ambisjoner
- Er det implisitt i Johnsen-familien at man skal drive med film?

- Av seks søsken er det bare Sara og jeg som driver med det. Vi begynte omtrent samtidig å studere, på slutten av 90-tallet. Det var broren min som i sin tid inspirerte meg til å bli skuespiller, det har jeg villet siden jeg var 9 år gammel. Jeg har stor sans for Sara som regissør, og mener hun er en av de med best fingerspitzgefühl når det gjelder skuespillere, forteller Emil, som i likhet med Sara, da hun ble intervjuet i Film & Kino nr. 5/09, ved flere anledninger trekker frem Sean Penn som eksempel på en virtuos skuespiller og regissør.

- Kunne du tenke deg å regissere?

- Absolutt. Kanskje om noen år. Det er som en utvidelse av det jeg allerede jobber med og en måte å bryte ut av avhengighetsforholdet som kan være drepende for integriteten til en skuespiller. Men det er en del ting jeg vil gjøre før den tid.

- Som å jobbe i USA?

- Ja. Jeg vil jobbe med de beste.