Dalle utnytter fullt ut den klaustrofobiske stemningen som oppstår på båten, og spenningen øker enda mer når intrigen går over i voldsomheter og lik kastes overbord.
Det er august 1939. Et forskerteam begir seg med båt til Spitsbergen for å forsøke å få belegg for at Pangeateorien er sann. Denne teorien var blitt lansert av Alfred Wegener, og gikk ut på at alle verdensdeler en gang i tiden hadde hengt sammen.
Denne ekspedisjonen er et multinasjonalt foretak, dratt igang av tyskerne. Båten med besettning er russisk, kapteinen er norsk, to av forskerne er engelske, to (hvorav én er båtens eneste kvinne) er tyske og sprengstoffeksperten er svensk.
Ute i verden slår krigstrommene, de ombord på båten aner at krig er uungåelig, men med mottoet: vitenskapen står over politikken, begir de seg mot sitt mål.
Allerede fra begynnelsen finnes det likevel gnister mellom deltagerne. Briten Martin er jøde og kommer med små slengbemerkninger til tyskeren Friedrich. Svenske Gustav og tyske Leni får åpenbart sansen for hverandre. Når Friedrich gir de ikke-tyske deltagerne bevis på at de har blitt utnevnt til æresmedborgere i Nazityskland, oppstår ikke uventet en viss betenklighet.
Når Tyskland invaderer Polen øker spenningene på båten, og når det noen dager senere meddeles at Frankrike og England har erklært Tyskland krig, er de på båten nå offisiellt fiender. Friedrich meddeler at ekspedisjonen legges ned. Men en av de andre deltagerne har en egen og hemlig agenda – selskapet dras nå inn i en alt mer dødelig intrige, der lojaliteter spilles ut mot hverandre, og hundrevis av liv ligger i vektskålen.
En fiende å dø for er en av de mest annerledes svenske filmene som er blitt laget på mange år, og bare dét er nok for at den bør få oppmerksomhet. Og så er den skrevet og regissert av Peter Dalle, som ikke bare er en veldig god skuespiller (han vant en Guldbagge for beste birolle for filmen Himlen är oskyldigt blå), men også er en svært spennende regissør. For ni år siden skrev og regisserte han den utmerkede Falske spor, en svart hvit blandning av drama og komedie, om en togreise fra Stockholm til Berlin rett etter andre verdenskrigens slutt. Med den og En fiende å dø for som grunn, kan man uten tvil si at Dalle er en av Sveriges mest halsstarrig og fortsatt (selv om det er ni år siden Falske spor) overraskende regissører.
Det finnes riktignok komiske innslag i En fiende å dø for, men mest er dette et drama som gradevis utvikles til thriller. Moral og lojaliteter kommer til å spille en stor rolle, og flere av karakterene vakler frem og tilbake når de innser hva som kommer til å skje. Dalle utnytter fullt ut den klaustrofobiske stemningen som oppstår på båten, og spenningen øker enda mer når intrigen går over i voldsomheter og lik kastes overbord.
Okay, man kan peke på noen små logiske hull her og der, men det gjør ikke så mye – som helhet holder og fungerer filmen som den thrilleren den er planlagt å være.
Alle eksteriørbilder er innspilt i havet rundt Svalbard, og fotograf Göran Hallberg har gjort en utmerket jobb med å fange miljøene slik at man ordentlig kjenner både kulden og deretter varmen når solen kommer fram. Det er vanskelig å forstå at denne filmen har blitt til, for det som i denne sammenhengen er den lille summen av, 30 milioner svenske kroner.
Adam Nordéns dramatiske musikk brukes på en måte som går hånd i hånd med at dette på mange vis er en uvanlig fugl innen svensk film – musikken kryper frem og gjør seg gjeldene når man minst venter det, og bidrar effektivt til å skape en dramatisk stemning.
Av skuespillerne er trolig Sven Nordin det mest kjente navnet, i rollen som den kyniske og hardt drikkende kapteinen som til sist må velge side. Svenske Gustav spilles av Richard Ulfsäter som her har fått sin første ordentlig store rolle. Begge fungerer bra i det som er et ensemble der alle, i prinsippet, har like store roller.
Peter Dalle har åpenbart vanskeligheter med å finne støtte hos for eksempel Svenska Filminstitutet, som ikke forstår hans ideer. Der er det på tide med skjerping. En sånn uvanlig begavelse skal man ta vare på.
