Alejandro González Iñárritus vidunderlige nye film Biutiful starter som et sosialrealistisk drama, men det er først når den gir seg magien i vold at den løftes opp på et plan hvor få andre filmer opererer. Som mange av de virkelige store regissørene har Alejandro González Iñárritu forstått at menneskene oppfatter mye mer enn det vi er klar over, og at film dermed også er et spill med vår underbevissthet.
Man kan gjerne si at han gjør oss clairvoyante – nesten litt som de overnaturlige evnene til hovedpersonen i Biutiful, som kan kommunisere med de døde – ved at han ved utspekulerte, umerkelige grep klarer å plante forutanelser i oss. Hovedpersonens far har blitt kremert i løpet av filmen, slik at vi dermed forbinder røyk med døden. Når Iñárritu senere viser oss et bilde av en fabrikkpipe der røyken stiger opp, blir det på et eller annet plan i oss et urovekkende forvarsel om det sjokkerende og tragiske vendepunktet som umiddelbart blir avslørt i filmen. (Tidlig i filmen blir for øvrig den samme fabrikkpipen – uhyre megetsigende, men samtidig tilsynelatende helt ubegrunnet – vist som et speilbilde i en vanndam i gaten. Det er nesten rørende å konstatere hvor mye Iñárritu anstrenger seg for å bearbeide underbevisstheten vår!)
Biutiful er et poetisk og dypt bevegende verk om nettopp døden, og det går meget tidlig fram at hovedpersonen lever på lånt tid. Filmens store spørsmål er om han, før kreften tar ham, skal rekke å sikre framtiden økonomisk for sine to barn og samtidig få en slags oppreisning for alle sine tvilsomme handlinger – for i den styggvakre Javier Bardems skikkelse er han en moralsk sett dypt tvetydig person.
På samme måte som han selv føler at slutten er kommet, føler også vi som tilskuere at slutten er nær. Han forstår det på grunn av sine clairvoyante evner – og Iñárritu visualiserer dette ved et skrekkfilm-aktig grep som er genialt i sin dristighet – og vi forstår det fordi vi fornemmer at filmens livsløp er omme. Plutselig merker vi at vi begynner å kjenne igjen replikker og bilder fra filmens start, som i mellomtiden har blitt halvveis visket ut av alle de myriader av tanker og følelser vi har måttet fordøye i løpet av historien. Siden vi gjennom utallige filmer har blitt trent opp i at en films slutt ofte speiler dens start, så forstår vi at filmens fortellermessige bue er i ferd med å lukke seg. Hvor mye vi enn gjerne skulle ønske å forbli i denne filmens vidunderlige univers, er det ubønnhørlig slutt, akkurat som hovedpersonen til slutt må gi opp å klamre seg til livet.
Og slutten på Biutiful er eksepsjonell, ja nærmest uutholdelig i sin plutselige skjønnhet og poetiske resonans – her begynner det å verke i brystet på oss på den måten kun de aller største filmkunstnerne kan frambringe.
