Danske Janus Metz stakk av med Kritikerprisen på filmfestivalen i Cannes for Armadillo.
Dokumentarfilmskaperen har fulgt en gruppe danske soldater fra forberedelsene og gjennom deres seks måneder lange opphold på den danske basen Armadillo. Det er et dristig prosjekt både fra filmskaperens, men også fra det danske forsvaret side. Resultatet er blitt et usminket bilde inn i en krig som for publikum flest kun foregår i Dagsrevyen – fjernt fra soldatenes virkelighet.
Armadillo er et nærbilde av den danske innsatsen i det krigsherjede Afghanistan – og ikke alt gjør seg like godt i offentlighetens lys. Vi følger en gruppe danske soldater fra de reiser til Afghanistan og til de kommer hjem igjen etter seks måneder. Filmen har ført til skarpe reaksjoner og hard debatt i hjemlandet. Det gjelder særlig en scene hvor det brukes håndgranat, og de gjenværende sårede talibansoldatene pepres med bly i stedet for å bli tatt til fange.
Når man ser filmen, er det heller ingen tvil om at regissøren sammen med fotografen Lars Skree har risikert liv og lemmer under innspillingen for å få frem historien når de drar publikum rett inn i krigssonen. Du vet at i motsetning til filmer som Redd menig Ryan, Green Zone og The Hurt Locker er de kulene som suser forbi ekte.
De seinere årene kar krigsfiksjonsfilmen lånt mye fra dokumentar, så som håndholdt kamera, etc., for å gi filmen nerve og troverdighet. Janus Metz har gått andre veien og benyttet sg av fiksjonsfilmens grep i sin oppbygning hvor vi blir kjent med soldatene og de forskjellige personlighetene. Her er ingen fortellerstemme, bare soldatenes egne.
Soldatene vi møter trener, drikker, ringer hjem til foreldre og kjærester for så å forlate leirens sikkerhet mot skudd fra snikskyttere, miner og bombefeller. De afghanske bøndene på sin side er mest opptatt av å få erstatning for de krøtterne de mister som følge av trefningen mellom soldatene og Taliban.
Armadillo er et emosjonelt og sterkt innblikk i en krig som ikke kan vinnes på slagmarken.
Armadillo er årets viktigste film.
