Bernard and Doris er basert på en virkelig historie, om det tette forholdet som oppsto mellom den styrtrike Doris Duke og hennes butler, og som førte til at butleren fikk kontrollen over hele formuen etter hennes død. Saken skapte stor brudulje i USA på 1990-tallet og utløste årevis med rettssaker.
Ikke uvanlig i slike situasjoner tas det store friheter med virkeligheten, og selv om det er rom for å tolke den annerledes, framstiller filmen forholdet mellom de to hovedpersonene som et genuint og varmt vennskap. Dette er iallfall den suverent mest fruktbare måten å se den på.
For dette er simpelthen en praktfull og sjeldent fengslende film om to mennesker som utvikler en umåtelig hengivenhet for hverandre, på tvers av klasse, alder, lynne og seksuell orientering. Regissør Bob Balaban er en kjent karakterskuespiller (jeg har ennå den matleie og humørløse filmkritikeren fra M. Night Shyamalans Lady in the Water i friskt og humrende minne) og har fått en gave fra gudene i form av Susan Sarandon og spesielt Ralph Fiennes.
Mens Sarandon er perfekt som den bortskjemte rike kvinnen som sparker personalet over en lav sko, gjerne drikker seg snyt full på sherry og tar for seg av mye yngre elskere, er Fiennes guddommelig som den irske, følelseshemmede butleren, evig mumlende og evig deggende og dullende for henne.
Filmen er opprinnelig laget for TV, men, som Balaban forklarer mer om på kommentarsporet, føles den mye dyrere enn sitt budsjett. Merkelig at den har fått til dels lunkne kritikker (Peter Travers i Rolling Stone er en av de få som har vært åpen for filmens betydelige kvaliteter.) Kanskje man har hengt seg opp i alle avvikene fra virkelighetens Bernard og Doris eller tematiske likheter med Driving Miss Daisy. Like fullt er denne filmen et lite mesterverk i perfekt modulert skuespill og karakterbygging.
