En ekte fighter

Tekst: Nick Holdsworth | Publisert: 23.04.18

EDWARD NORTON spaserer inn i et rom plassert diskré i bakkant av en av Lodz bedre restauranter, uten all den hurlumheien som man kan forvente av en av Hollywoods mest berømte – og allsidige – skuespillere.

LODZ - Norton er i den polske byen Lodz, omtrent midt i landet – stedet der den berømte filmskolen som teller Roman Polanski blant sine uteksaminerte elever holder til - for den sjuende utgaven av the Transatlantyk Festival.

En regissør Norton liker å jobbe med og som har en individualistisk og utpreget stil, er Wes Anderson og i den kinoaktuelle animasjonsfilmen Isle of Dogs har han en av stemmene. - Anderson, sier han, har en så sterk følelse for hver enkelt av sine karakterer at jeg ber ham si replikken før scenen filmes.

- Vi er alle like når det gjelder Wes; vi er bare fans.

- Jeg tror ikke jeg noen gang har jobbet med noen andre der de beste skuespillerne i verden er helt fornøyde med å spille annenfiolin. Han er så særegen. Når Wes sier replikkene blir de morsommere.

- Når Wes starter, sier jeg: 'si det'.  Han sier [replikken] og jeg sier: 'si det en gang til'. Man skaper ikke en karakter i Wes' filmer, han finner opp karakterene; han henger klær på deg og beveger deg gjennom billedutsnittet. Han er som en gutt med et leketeater som beveger figurene sine gjennom det. Han hadde vært alle rollene hvis han hadde kunnet!

 

Barnevakten skapt filminteressen

Avslappet og åpen takker han en av barnevaktene sine for å introdusere ham til verdenen av film og teater.

«Det var en jente i nabolaget der jeg vokste opp som satt barnevakt,» forklarer Norton. «Hun var med i den lokale teatergruppen, og da jeg var fem eller seks år så jeg henne i et stykke og ble veldig grepet. Hun fikk meg til å bli med fra seksårsalder.»

Det var ikke bare medvind for den unge Norton - selv om begge foreldrene var, som han sier «den typen mennesker som holder oss alle sammen i arbeid: de elsket kunst og kultur og tok oss med på teater og konserter hele tiden.» Norton gikk på «public school» - amerikanskengelsk for offentlig skole - der «ideen om å være med på teater ikke var populær.» Således gikk det at den naturlige selv-bevisstheten til en hormonell tenåring nesten berøvet verden for en skuespiller som med sine prestasjoner i Primal Fear, Fight Club og American History X en dag kom til å fjetre publikum over hele verden.

 

Studerte historie

Norton styrtet ikke rett inn i skuespilleryrket; først tok han en eksamen i historie fra Yale og vurderte å jobbe med sosialboligbygging - en sektor hvor bestefaren (som betalte for utdannelsen hans) hadde vært en pioner.  Det var noe i den unge Norton som syntes at skuespilleri var "narsissistisk", men bestefaren insisterte på at han skulle følge sitt hjerte og sin glede, og sa til ham at han "kom til å finne din måte å medvirke på, til slutt".

Norton har jammen oppfylt det ønsket. Han slo igjennom i 1996 med sin første store rolle, han spilte Aaron i Primal Fear, som gjorde at han ble nominert til Oscar for beste birolle. Historien forteller at Norton forberedte seg til rollen ved å se på Michael Apteds 1980-film Coal Miner's Daughter og så kopierte han dialekten til auditionen; for rollen Aaron kom fra samme stat.

Norton er mer beskjeden og insisterer på at - Primal Fear delvis fungerte fordi regissør Gregory Hoblit ville bruke et nytt fjes."

Men bidraget til Aarons karakter, hans hovedskavank – stammingen – gjør det enklere for publikum å være velvillige overfor ham, selv om hans onde natur snart er utenfor tvil, var Nortons egen oppfinnelse. Altergutten Aaron, beskyldt for det brutale mordet på en innflytelsesrik katolsk erkebiskop, er en karakter med to personligheter, sier Norton.

- I manus skulle han virke uskyldig. Men det var ingen stamming, ingen indikasjon på hvordan han fikk folk til å sympatisere med ham, forteller Norton. - Man måtte være overbevist om tanken på at han var en premiebedrager og manipulator.

– Jeg tenkte – dette er det denne fyren [Aaron] skal gjøre. Han er en svindler – en skuespiller, en person som spiller en rolle. Hvis han var god, ville han gjøre det han kunne for å manipulere folk, så jeg gjorde det på audition.

Det er denne evnen til å tenke seg inn i hode og kropp til sine karakterer som har blitt Nortons kjennetegn, hvor den klassiske oppfatningen av "method acting" er tatt til nye høyder.

 

Kulthit

Når han blir spurt om han ble skadet under filmingen av David Finchers Fight Club - filmen basert på Chuck Palahnuiks roman som ble en kulthit rundt i hele verden, på tross av manglende kassasuksess, hvor filmen med budsjett på 63 millioner dollar spilte inn 37 millioner dollar i USA – Norton ler før han disker opp for publikum en historie om akkurat hvor smertefullt det er å jobbe for Fincher, beryktet for å være en perfeksjonistisk regissør.

– Det var uunngåelig! sier han bebreidende. – Det var umulig ikke å skade seg. David [Fincher] tar mange, mange opptak. Vi tok et opptak og tenkte at det gikk bra, og det gjorde ikke vondt, men han fortsatte med opptak helt til det gjorde vondt.

– Det var en scene hvor karakteren hans (Fortelleren) blir slått av Brad Pitt (som spiller Tyler Durden) hvor han er blitt dratt hit og dit slik at han blør fra begge armhuler – fordi frakken hans skjærer inn i huden under armene – og også fra begge knærne.

– Brad ble veldig opprørt på et tidspunkt i løpet av alle disse opptakene og sa til David 'Nå vil jeg ikke gjøre flere.' David sa: 'Ett til.' Og det gjorde vi. Brad sa til meg 'gå skikkelig fort', men jeg slo hodet mitt på undersiden av bilen så hardt at nakken låste seg og forble sånn resten av opptaket … men det er i filmen!"

Historien illustrerer Finchers tilnærming, sier Norton når han snakker om hvor langt regissøren gikk for å sørge for at den ikoniske fortellingen av Fight Club ble akkurat slik han ville.

 

Perfeksjonist

- David Fincher er en teknisk perfeksjonist. For å si det sånn, vi fortalte [fortellingen] om igjen og om igjen … det ble nesten automatisk, vi gjorde det så mange ganger. David forandret mikrofonen, avstanden. Rommet. Han lette etter den tingen som gjorde at det kjentes ut som om det var en stemme inne i hodet. Vi lekte med seriøsitet, med morsomheter. Det var en lang prosess.

Finchers mani har ingenting med jåleri å gjøre, sier Norton, og refererer til noen regissører beryktet for mange opptak.

- Fincher har øre og øye; Jeg er villig til å si at det er en reel forskjell [på opptakene]. Han har evnen, talentet for å se og høre ting på en måte som gjør det verd å gi ham den tiden han vil, fordi han oppnår noe annerledes fra de aller fleste. Det er ikke så mange regissører man har lyst til å gi det spillerommet."

- Han er så organisert – med nøye planlagte detaljer. Dette var før Internett og han hadde åtte eller ni enorme binders med fotografiske komposisjoner. Det var som en slags dreiebok … hans versjon var som en grafisk roman, en utrolig detaljert tonal og kompositorisk oppslagsbok.

Å filme Fight Club tok sju måneder – et velkjent fakta er at i løpet av denne tiden lærte både Norton og medspiller Brad Pitt seg å lage såpe – et essensielt bilde og motiv i filmen. Et sammensveiset team og delt sans for humor blant rollebesetningen og mannskapet hold dem gående, sier Norton.

Filmens anti-konsumeristiske budskap og opprør mot fråtsing og det meningsløse livet til de rike, var del av tidens ånd, og trolig ikke noe som kunne blitt gjort i dagens Hollywood-system, antyder han.

Kunne vi laget Fight Club nå? Nei. Det er så mye av det filmen handler om og det vi var redde for som var så nytt da; nå føler jeg at vi er slått og har tapt. Starbucks har vunnet. IPhone har vunnet. Den gangen, seint på 90-tallet virket det som at alle i vår generasjon hadde en følelse av hva som skjedde med verden … denne rare følelsen av at alt blir likt overalt.

 

Shakespearsk følsomhet

Når Norton legger på seg 15kg muskler for å spille Derek Vinyard, en nynazistisk protagonist i Tony Kayes film fra 1998 American History X legger han også større vekt på å vise sin shakespearske følsomhet i karakteren.

- Jeg vil ikke høres intellektuell ut, sier Norton med sin karakteristiske beskjedenhet. - Min venn David (McKenzie) skrev manus, ga det til meg, og vi brukte et halvt år sammen på å jobbe med det og tenke på det.

- Det jeg følte han hadde berørt var en historie med samme type kvaliteter jeg liker med Shakespeare - en forfatter som har funnet et tema som fortsatt mener noe for oss, spørsmål vi fortsatt stiller oss. Shakespeare har denne unike egenskapen til å skape karakterer med mange beundringsverdige kvaliteter og så en lyte eller mangel som bringer fordervelse. For Macbeth er det ambisjon; Othello - sjalusi; Lear - stolthet.

- Nynazisten Vinyards karakter er skremmende i sitt sinne, men han kunne jo ha vært hva som helst. Han er intelligent og karismatisk, fortsetter Norton. - Du kan ikke bare avfeie ham som kriminell og en skurk, én det er umulig å redde.

Ved å skrive en karakter med "tydelige kvaliteter" og ved å "undersøke hva som laget dette sinnet, og ved å vise ham etter det punktet der han har skjønt at det sinnet har ødelagt både ham og hans familie", ble historien hans mer interessant, sier Norton.

– Jeg sa til David at vi skulle nærme oss denne [Vinyard] på samme måte som vi ville Othello eller Macbeth. 

Vinyards brutale ny-fascist kunne ikke vært lenger fra Nortons egen natur: en lidenskapelig miljøaktivist som var med på å starte Crowdrise.com, en crowdfunding-plattform som har vært med på å skaffe hundrevis av millioner av dollar til samfunnsprosjekter.

 

Aktivist

Hans arbeid som aktivist, sier han, holder ham jordet - og kommenterer at berømmelse "kan ødelegge ditt åndelige liv " og at du "må meditere og være modig og opprettholde det positive forholdet til jobben og dytte resten til siden for det kan ødelegge deg."

Edward Norton er miljøaktivist:  - Det er en merkelig og skremmende tid nå, men det er også mange signaler på at den globale samfunnsborgeren kan få ting til å skje. Til slutt vil Exxon lide mest. Jeg tror vi vil vinne. Jeg tror virkelig at fornektelsens tid er forbi.

Selv om han blir eldre - han blir 50 i august - lover denne omtenksomme og kloke skuespilleren og aktivisten å fortsette å levere, både artistisk og som aktivist.

Hans neste eventyr, hans andre forsøk på å regissere, er Motherless Brooklyn, inspirert av Jonathan Lethems roman med samme navn.

Norton, som har startet samarbeidet med produsent (og venn) Brett Ratner og hans partner James Packer's RatPac Entertainment om å lage filmen – handlingen har han flyttet fra nåtid til midten av 1950 – og han skal selv spille Lionel Essrog, en ensom detektiv som lider av Tourettes syndrom, som prøver å løse drapet på sin eneste venn og mentor.

Det høres ut som en rolle som skapt for Norton, som sier han håper å begynne filmingen på location i New York i løpet av våren.

 
 

Annonse