Filmfakta

Originaltittel: Phantom Thread
Med: Vicky Krieps, Daniel Day-Lewis, Lesley Manville
Manus: Paul Thomas Anderson
Regi: Paul Thomas Anderson
Genre: Drama / Romantikk
Produksjonsår: 2018
Nasjonalitet: USA
Lengde: 2 t. 10 min.
Distribusjon: United International Pictures
Premiere: 13.04.2018

Elegant og lekent kammerspill fra P. T. Anderson

Tekst: Aleksander Huser | Publisert: 11.04.18

I all sin tilkneppede eleganse, er Phantom Thread en overraskende leken og morsom film.

Paul Thomas Anderson har fortsatt ikke fylt femti, men med en filmografi bestående av titler som Boogie Nights, Magnolia, Punch Drunk Love, Let There Be Blood, The Master og Inherent Vice, har han i mer enn to tiår vært en av USAs virkelig store filmskapere.

Men der flere av produksjonene hans har framstått som (ofte vellykkede) forsøk på å lage Den Store Amerikanske Filmen, er den nye filmen etter hans standard mer som et kammerspill å regne – uten at dette nødvendigvis er negativt. Selv hører jeg da også til dem som syntes The Master i sin mangel på fokusert karakterutvikling ikke var fullt så mesterlig som man kunne håpet på, mens jeg gjerne løfter glasset for det mellommenneskelig tettere komediedramaet Punch Drunk Love.

I Phantom Thread gjenopptar P. T. Anderson samarbeidet med Daniel Day-Lewis, som her er å se i sin angivelig aller siste filmrolle. Day-Lewis spiller Reynolds Woodcock, en aldrende ungkar som nyter betydelig suksess som kjoledesigner for de fornemme sosietetskretser i London på femtitallet. Privat- og yrkeslivet hans er til de grader preget av rigide rutiner, inntil hva man i dag trolig ville ha diagnostisert som en tvangslidelse. Dette skal imidlertid rokkes i grunnvollene når han treffer den unge servitøren Alma (Vicky Krieps), som blir hans muse og elskerinne – og som insisterer på en annen posisjon enn den Woodcock tidligere har gitt kvinnene i sitt liv.

I likhet med den mannlige hovedkarakterens kleskreasjoner (og til dels også Woodcock selv), er filmspråket i Phantom Thread preget av upåklagelig eleganse. Her er lekre kamerakjøringer og betagende billedkomposisjoner, men også en påtagelig lekenhet til selve mediet – og da særlig i bilkjøringssekvensene, med sine tydelige nikk til Kubrick-klassikeren A Clockwork Orange. (Hitchock bør også nevnes, når vi først er inne på referanser.) Disse scenene er dog mer enn bare metafiksjonelt cineast-frieri, all den tid de vel også sier noe om et visst behov for å skake opp i den strengt kontrollerte tilværelsen.

Ikke overraskende er Daniel Day-Lewis, her på sitt britiske morsmål, strålende i rollen som den pertentlige og bestemte kleskunstneren. Men også den langt mindre kjente Vicky Krieps fra Luxembourg skal berømmes for sin tolkning av den følsomme, men ikke mindre bestemte Alma. Og kjemien de to har sammen, er tidvis direkte gnistrende.

Filmen benytter noen velkjente narrative konvensjoner som kan gi mistanke om forutsigbare utfall og kjønnsstereotype personskildringer – men regissør og manusforfatter Anderson vet å spille på disse, og skaper isteden en fornøyelig og fascinerende fortelling som tar noen overraskende vendinger. Og som innimellom er morsommere enn forventet.

Det hele er ikledd smakfull musikk fra hans langvarige samarbeidspartner Jonny Greenwood, til daglig gitarist i Radiohead, som med finesse og uventede detaljer geleider oss gjennom begivenhetene.

Phantom Thread er kanskje ikke storslått eller original nok til å bli stående som ett av P. T. Andersons absolutte mesterverk. Men den er like fullt en underholdende, velkomponert og usedvanlig elegant film, som i hvert fall må regnes blant dette filmårets høydepunkter.

 
 

Annonse