- Det er alltid noen andres feil – de skylder alltid på noen andre, sir Håvard Bustnes om Gyllen Daggry.
 

En gresk tragedie

Tekst: Geir Kamsvåg | Foto: Geir Mogen/Storytelling Media | Publisert: 03.04.18

 I fire år fulgte Håvard Bustnes den nynazistiske Gyllen Daggry-bevegelsen i Hellas, som oppnådde sju prosent av stemmene ved sist valg og ble det tredje største partiet i parlamentet.

Håvard Bustnes´ dokumentarfilm Hatets vugge vant nettopp prisen for beste norske dokumentar på HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival. Filmen kommer på kino 4. april. Hatets vugge er dystert dypdykk inn i det som rører seg i det landet som var demokratiets vugge, og der vi møter menneskene bak. Det er først og fremst blitt en fortelling om kvinnene, da mennene i ledelsen ble dømt for å tilhøre en kriminell organisasjon. Familienes kvinner overtok styringen av partiet mens mennene er fengslet.

 

Forsøkslab

- Man kan kanskje si at sju prosent ikke er så mye, men fire hundre tusen grekere stemte på dette partiet som ligger langt til høyre for Le Pen i Frankrike og Alternativ for Tyskland. Gyllen Daggry er reine nynazister, sier Håvard Bustnes. I Norge har vi kanskje et par hundre nynazister. Det blir skremmende stort når fire hundre tusen gir dem sin støtte i et demokratisk valg. Hellas er et slags forsøkslab.: De har økonomisk krise, enorm arbeidsledighet – ikke minst blant de unge, og et gjennomført korrupt system hvor du hele tiden må betale under bordet.

- Hvorfor har du valgt å bruke fire år av livet ditt på en ”gresk tragedie”?

- Som de fleste nordmenn har jeg elsket å reise til Hellas på ferie. I 2013 fikk jeg høre om Gyllen Daggry gjennom Christian (Falch) som er medprodusent på filmen. Han hadde tidligere produsert black metal-dokumentaren Blackhearts. En av de mange karakterene i den filmen er Georgios Germenis som er bassist i det greske black metal-bandet Naer Mataron. Han er også en av de sentrale lederne i Gyllen Daggry. Her tenkte jeg, her har vi en unik tilgang og her må jeg lage en større film om dem. Jeg bestemte meg for å bruke den tilgangen som Christian hadde gjennom denne black metal-musikkfilmen til å lage en større film om denne politiske situasjonen, og menneskene i dette partiet.

 

Fengslet

Først hadde jeg idé om å lage en film om barneoppdragelse – om hvordan Germenis og kona oppdro datteren i sitt verdensbilde. Av forskjellige grunner, både etiske og praktiske, så gikk ikke det. Da vi ankom i Hellas i 2013, var nesten alle parlamentsmedlemmene i fengsel, anklaget for å lede en kriminell organisasjon. Det var Jenny, kona til black metal-bassisten som møtte oss, og hun introduserte oss til resten av kvinnene. Det ble da naturlig å konsentrere seg om kvinnene som tok over partiet. Først møtte vi Dafni, mor til et av parlamentsmedlemmene, og deretter Ourania, som er datteren til den store sjefen [Nikolaos Michaloliakos]. Vi ønsket å komme tett på ledelsen til organisasjonen, så Ourania var veldig viktig for oss. Hun var psykologistudent, men plutselig ble hun mer eller mindre leder av Gyllen Daggry på vegne av sin far. 

- Var det noe som overrasket deg når det gjelder disse kvinnene?

- Den interessante delen for meg er hvordan de alltid finner en grunn til at mennene er voldelige eller hva som helst. Det er alltid noen andres feil – de skylder alltid på noen andre. Så jeg er nysgjerrig på deres verdenssyn. For dem er disse voldelige mennene de beste menneskene i verden. Jeg lurte på om de virkelig trodde dette, eller om det bare var noe de sa. Men jeg tror de faktisk tror på det.

 

Konfronterte dem

- Hvorfor tillot de at du var med og filmet dem i fire år. Det er jo ikke akkurat en film som taler til deres fordel?

- Jeg lurte alltid på hvorfor. Jeg vet ikke! De spurte meg aldri om mine egne synspunkter. Etter en stund måtte jeg konfrontere dem, og jeg tror de skjønte da at vi hadde forskjellige politiske synspunkter.

- Det har tatt lang tid å lage filmen?

- Ja, fire år. Det har vært mye venting. Det var ikke så lett å jobbe med dem. Vi har vært lovet opptak, og så har de blitt utsatt i dagevis. Det skjedde gang på gang. De har operert med gresk tid og den er ikke helt synkron med vår.

- Hvorfor tror du denne nynazistiske bevegelsen er blitt så sterk i Hellas?

- Den greske økonomiske kollapsen har helt klart vært medvirkende. Historisk sett gir slike forhold grobunn for fascisme. Men vi skal huske på at det ikke er så veldig lenge siden at Hellas ble styrt av en militærjunta, og Gyllen Daggry har forbindelser som går tilbake dit. Ellers så er konspirasjonsteorier nokså utbrett – ikke bare på høyresiden, men generelt – tanken om at det er noen andre som prøver å styre dem. Aksepten for vold er også stor på begge sider. Jeg har stor forståelse for antifascistisk-bevegelse som forsøker å bekjempe fascismen, men jeg er ikke sikker på at de gjør det på rett måte. Jeg tror det bare styrker Gyllen Daggry at det kastes stein på dem.

 

Mediestrategi

Håvard Bustnes kan fortelle om en bevegelse som satser på hardt på medier. De har sine egen profesjonelle medieavdeling med nett-tv, radiostasjoner og nettaviser:

- Jeg tror det er mulig å leve et liv i et Gyllen Daggry-ekkokammer. Hvis du er med i partiet. De er veldig opptatt av hva som skjedde for flere tusen år siden, men hvis du skal prøve å forstå politikken deres – så er det veldig vanskelig å forstå utenom at de vil ha alle migranter og flyktninger ut. Hver gang jeg prøvde å konfrontere dem med at de banket flyktninger også videre, så har de alltid en unnskyldning. Det er alltid noen andres feil. Det var hele tiden en tautrekking mellom meg og dem om hva som var historien og hvilken virkelighet vi skulle fortelle. Det handler mye virkelighetsoppfattelsen. Jeg tror det er veldig få som lever et liv hvor de mener det de gjør er galt.

 

Amerika neste

Håvards Bustnes er allerede i gang med nytt dokumentarprosjekt. Denne gangen setter han kursen mot Amerika – til grenseområdet mellom Mexico og USA:

- Det er en film som heter Apache. Det blir en litt annerledes film fra grensen der Trump skal bygge muren sin. Grenseområdet mellom USA og Mexico er opprinnelig apacheindianernes land. Apachene slåss mot både Mexico og USA, og greide å stå imot helt opp til 1930-tallet. De ble utryddet på trettitallet. Det eksisterer en myte om at det var noen få som greide å gjemme seg i fjellene på meksikansk side og levde som frie apacher. Det er mange som har prøvd å finne dem, blant annet Helge Ingstad. Han klarte ikke å finne dem, men nå tror vi at vi har funnet dem.

 
 

Annonse