– Jeg laget ikke filmen for å påvirke politikere og mannen i gaten, men for å skildre noe som står meg nært, sier Robin Campillo.
 

– Sex drepte oss - det er vanskelig å forklare

Tekst: Frank Johnsen | Publisert: 27.03.18

Selv om bare 18 nordmenn fikk diagnosen aids i fjor, er kinoaktuelle Robin Campillo opptatt av at politikerne ikke glemmer den alvorlige sykdommen.

(CANNES) – Aids er utenfor den politiske radaren, også i Frankrike. Men veldig mange blir hivinfisert hvert år og utvikler aids, og vi kan aldri bli kvitt lidelsene hvis ikke det tas globale grep – Afrika, Øst-Europa, Asia og andre utsatte territorier, sier Campillo til Cinema i Cannes.

Han står bak en av fjorårets mest omtalte filmer, 120 slag i minuttet, som nå får kinopremiere i Norge.

Den handler om Paris-fløyen av den internasjonale aksjonsgruppen ACT UP, som var særlig aktive 25–30 år siden da homofile døde som fluer av aids. De gjennomførte til dels militante aksjoner for å vekke politikere og legemiddelindustrien, for å bedre sjansene for folk i risikogruppen.

 

Personlig film

Campillo var selv en del av bevegelsen. Blant annet mistet han kjæresten sin til aids, så 120 slag i minuttet er en veldig personlig film.

– Jeg laget derfor ikke filmen for å påvirke politikere og mannen i gaten, men for å skildre noe som står meg nært. Men den har vekket mange, også president Macron. Jeg har også fått veldig mye feedback fra unge mennesker over hele verden, sier Campillo.

I fjor fikk 218 personer hiv-diagnosen i Norge, som gjør at totaltallet nå er cirka 6200 infiserte, i følge Folkehelseinstituttet. Men bare et fåtall utvikler den dødelige sykdommen aids, som tok livet av én million mennesker globalt i fjor. I fjor var det 18 nordmenn som utviklet aids.

– I dag snakker vi jo mer om hiv, siden aids er en tilstand de fleste kommer ut av med de medisinene som finnes i Norge i dag. Det er svært få som dør aids – de dør med hiv av andre sykdommer, som kreft, sier Leif-Ove Hansen i HivNorge.

18 nordmenn er i dag diagnostisert med aids. Disse får medisiner og lever videre med hiv.

– Det er likevel noe ved at de venter svært lenge med å teste seg og dermed går lenge med infeksjon i kroppen. Det er ikke bra for deres egen helse, samtidig som de kan utsette andre for smittefare, sier Hansen – som har sett 120 slag i minuttet og anerkjenner hvor viktig ACT UP var for å offentlighet rundt epidemien i sin tid.

 

Dysset ned

Campillos’ film ble veldig eksponert etter verdenspremieren i Cannes i mai. Der vant den også den gjeve prisen Grand Prix.

– Mange takker meg for filmen. Poenget er at vi som var midt oppi det for 25–30 år siden, aldri snakket om det vi gikk gjennom. For vi skulle ikke være «kjent» for offentligheten, sier Campillo.

Han mistet sin første kjæreste til aids på slutten av 1980-tallet. Dødsscenen er skildret i filmen.

– Jeg savner kroppen hans, luktene, mer enn intellektet hans. Det er for jævlig at vi aldri mer kan ha sex sammen. Det er en av grunnen til at jeg har med grafiske sexscener – jeg vil at publikum virkelig skal føle det jeg føler. Mange av oss var veldig frie seksuelt på den tiden. Det gjorde lidelsene våre desto sterkere. Sex drepte oss. Det er vanskelig å forklare, sier Campillo.

Han minnes at alle aktiviteter måtte skjules for samfunnet, for familiene, og at de derfor ikke kunne ha et normalt forhold.

– Kjæresten min var biseksuell og bodde i en annen by, så vi møttes bare i perioder. Derfor merket jeg ikke at han var syk før vi traff hverandre igjen etter en lang pause. Da hadde jeg nettopp tatt en negativ aidstest selv. Jeg så alle tegn på at han var smittet, men kunne ikke konfrontere ham. Det var ikke slik det fungerte. Vi brukte kondom og levde godt med det.

– Angrer du?

– Ja. Det er skrekkelig i dag å tenke på at vi behandlet dette med stillhet. Jeg kan ikke si at jeg angrer, men hele situasjonen var bare trist. Jeg så at han trengte meg, men ville ikke innrømme noe. Så vi pratet om vær og vind som om ingenting var i gjære, sier Campillo.

 

Personlig reise

Han har vært verden rundt med filmen etter Cannes. Det har blitt en personlig reise.

– Jeg er ikke så glad i oppmerksomhet. Det er ikke det at jeg er sjenert, men jeg føler mer som en bedrager, sier han smilende. Og legger til:

– Siden filmen er så personlig for meg, er jeg likevel glad den treffer et så stort publikum. Jeg merker også at jeg snakker annerledes om det som skjedde. Alle intervjuene, alle samtalene med folk, har gitt meg nye perspektiver. De revolusjonerende medisinene har gitt mange homofile et helt annet liv, men vi må aldri glemme, understreker Campillo.

 
 

Annonse