Filmfakta

Originaltittel: REVENGE
Regi: Coralie Fargeat
Produksjonsår: 2017
Lengde: 1 t. 48 min.
Distribusjon: Tromsø Internasjonale Filmfestival
Premiere: Jan 2018

Feministisk hevntokt

Tekst: Geir Kamsvåg | Publisert: 06.03.18

Den kvinnelige, franske debutanten Coralie Fargaet har laget en stilistisk – og blodig sjangerfilm utenom det vanlige. 

Revenge begynner som de fleste rape/revenge-filmer med en sexy og attraktiv jente som forfører alle rundt seg med bare sin sensuelle åpenbaring. Jen (Matilda Lutz) er på ferie med sin gifte elsker, den rike Richard (Kevin Janssens).

Richard har lagt opp til en elskovshelg på sin luksuriøse jakthytte i ørkenen, men har glemt at han samme helg har planlagt en jakthelg med to kolleger som plutselig dukker opp. Helgen blir helt annerledes enn noen har forstilt seg på forhånd.

Etter en lang festkveld har hans venner vanskelig for å holde fingrene bort fra Jen, og det ender i en voldtekt. Når Richard oppdager hva som har skjedd, spiller han sjokkert og sint, men går snart i forsvarsposisjon for sine venner. Hun truer da med å fortelle alt til hans kone, noe som gjør ham rasende og voldelig. Jen nekter å ta i mot penger som kompensasjon for voldtekten.

Hun forsøker å flykte inn i ørkenen, bare for oppleve at mennene tar opp jakten på henne og prøver å ta livet av henne. De etterlater henne blodig – i tro at hun er død, men hun er ikke klar til å dø. Hun er klar for hevn!

Rape-revenge sjangeren er en litt problematisk subkultur. Her hjemme har den først og fremst vært representert ved Reinert Kiils filmer. Det er subsjanger med røtter tilbake til 70- og 80-tallets videovold med seksuelle overgrep, blod, vold og kvinnelige hevnhistorier. Revenge sparer ikke på noen av elementene når Jen gir seg ut på sin ultravoldelige odyssé. Mange vil nok innvende at handlingen er helt urealistisk, men for sjangeren har det liten betydning – dette er fiksjon hvor det meste er tillatt.

Rape-revenge har vært overlatt til mannlige filmskapere. Det gjør Coraline Fargeats regidebut derfor ekstra interessant. Filmen er glimrende fotografert og musikken underbygger filmens stemning så til de grader når vi følger Jen på sin ultravoldelige reise – en Mad Max -lignende hevnodyssé gjennom vakkert ørkenlandskap.

Mange vil nok se på Coraline Fargeats film som sexistisk, mens andre vil oppleve den som et feministisk hevntokt til tross for at regissøren benytter seg av sjangerens stereotypier om den sexy og blodige vigilanten. 

Det hele er gjort med et glimt i øyet, og som film er dette noe av det beste som er laget innen sjangeren.

 

 
 

Annonse