- Ideene sitter i hodet til Arild, forteller Silje. – De starter der, og så utvikler de seg underveis med innspill fra oss andre.
 

INN I SJELEN

Tekst: Geir Kamsvåg | Foto: Kristoffer Sandven | Publisert: 01.03.18

Filmparet Arild Østin Ommundsen og Silje Salomonsen lever sammen både privat og gjennom filmene. Han bak og hun foran kamera. Deres nye film Now It´s Dark er en ung kvinnes personlige reise gjennom Stavanger-natten.

Det er gått fem år siden Eventyrland.  Nå er Arild Østin Ommundsen og Silje Salomonsen tilbake med Now It´s Dark. Det er fortellingen om en ung kvinne som har mistet grepet på livet sitt, og som vi følger gjennom en natt i Stavanger. Som i de fleste av filmene til Arild Østin Ommundsen er det kona Silje Salomonsen som befinner seg i hovedrollen. I tillegg har han fått med seg flere av Mongoland-skuespillerne – blant annet Kristoffer Joner og Pia Tjelta.

Arild Østin Ommundsen et en av våre mest spennende filmskapere. Det startet med Mongoland (2001) som rullet i gang Stavanger-bølgen innen norsk film. Hans forrige film, Eventyrland, er et av det siste tiårs beste filmer. Den førte til at tilbud begynte å dukke opp fra Hollywood, men det fristet ham ikke. Hvorfor skulle han forlate Stavanger? Han er vel det nærmeste vi kommer en heimstaddikter i norsk film. Handlingene i filmene er lagt til hans egne hjemtrakter.

 

By i limbo

- Jeg bor der jeg bor – og jeg liker å bruke Stavanger. Det gjelder både som by og location. Spesielt nå de siste årene med oljenedturen som har rammer byen. Det er mer ”lost” folk der etter oljekrisen. For å ta en parallell til det så var hovedinntekten til produksjonsselskapet vårt å lage rekrutteringsfilmer til oljebransjen. Fra å ha full trøkk der gikk vi i løpet av en måned til ikke å ha noe. Over natta mistet mange i tretti – førtiårene jobben, og står i fare for å miste boligen. De havnet i et limbo og må restarte livet. De blir forvirret. Mange av dem hadde kanskje en drøm i begynnelsen av tjueåra, så la de den på hylla for å jobbe i godt betalte oljejobber – og så plutselig bare forsvinner jobbene. Stavanger er jo en merkelig by. Den er helt annerledes enn andre norske byer. Nils Jørgen ”Jøgge” Kaalstad var her i fire, fem dager for å filme sine scener i Now It´s Dark. Etter å ha vært ute på byen en kveld sa han at ”det er jo som å være i en av disse filmene dine”. Det er mange rare karakterer i denne byen. I filmen har jeg søkt frem til dem når Lene – Siljes karakter – vandrer ute i natten. På noen av stedene vi filmer – nedlagte bygninger – eksisterte det ulovlige barer og nattklubber som nå ikke har vært i bruk på mange år. De blir et slags vitnesbyrd om Stavanger. Den puritanske vestlandsbyen som plutselig svømte i olje og penger, for så å få seg en skikkelig nedtur.

 

Egne opplevelser

- Ideene sitter i hodet til Arild, forteller Silje. – De starter der, og så utvikler de seg underveis med innspill fra oss andre. Det har vært en spesiell reise å lage denne filmen. Det hele startet med et filmopptak i 2015, som Arild sa skulle være med i filmen, uten at han visste hvordan. Siden har det vært en lang reise til den endelige historien. Etter hvert skjønte jeg at Lene, som jeg spiller, heller ikke vet hvem hun egentlig er og hva hun har med seg i ”bagasjen”. Så da begynte jeg å få et bilde av henne. Når vi begynte med hovedbolken av filmen visste jeg reisen – og hva som har skjedd med henne. 

Ideen til utviklingen av karakteren Lene har Arild basert på et par egne opplevelser: 

- For tretti år siden gikk jeg rundt i London alene om natta. Jeg var på tur med en haug andre sekstenåringer. Plutselig hadde jeg gått meg bort og var alene, og fikk noen overraskende opplevelser. Første ble jeg forsøkt kjøpt av en mann som ville ha sex. Det skremte livet av meg og jeg løp videre før jeg så ble stoppet av noen hooligans som kastet flasker i asfalten ved siden av meg. Jeg hadde langt hår, en sånn "Erik Poppe-dress" uten krage, så det var kanskje ikke rart de ropte "Fuckin' Poof!" etter meg." Jeg visste hotellet vårt lå i nærheten av Hyde Park, men da jeg rotet rundt i parken midt på natta innså jeg at parken var større enn hele Stavanger. Jeg gikk og vaset rundt der og til slutt møtte jeg en gammel dame som så ut som en heks – en litt sliten, gammel uteligger som så på meg og sa: ”Who are you!” Det ble en eksistensiell opplevelse, fordi det var så seint på natta – og hva skulle jeg si – hvem var jeg egentlig? Jeg følte hun så rett inn i sjela mi. Opplevelsen var selvsagt preget av natten og det å være alene på et helt ukjent sted. 

Da jeg kom hjem den høsten så jeg to filmer på kino som brant seg inn; Martin Scorseses After Hours, og Blue Velvet av David Lynch. De handler om det at det finnes en verden under. I løpet av de tretti årene som har gått siden har dette ligget som noe jeg alltid har villet skildre. Det handler om en merkelig følelse av at selv om ting ikke henger sammen så henger de sammen, fordi hodet ditt går over i en merkelig modus på den tiden du burde ha vært i seng, men fortsatt er våken. 

 

Skurken i sitt eget liv

- På den tiden jeg begynte å tenke på filmideen møtte jeg helt tilfeldig, på en mottakelse, en som var med på London-turen og som nå er gift med ordføreren i Stavanger. Vi hadde ikke snakket sammen siden London-turen for tretti år siden. Han begynte å snakke om den turen. Litt seinere tok vi et mimremøte og jeg skjønte at min oppfatning av det som skjedde i 1986, som ikke er så ulik den jeg har nå, var at jeg var en litt forknytt nerdtype. Han derimot, beskrev meg som en som hadde draget på de svenske damene på hotellet. Jeg husker ingen svenske damer, men han fremstilte meg som en kul surferaktig type. Jeg kjente meg ikke igjen i det hele tatt. Det fikk meg til å tenke – hvorfor oppfattet jeg meg så forskjellig fra hans oppfattelse av meg. Det er disse opplevelsene og filmene til  Scorsese og Lynch som er bakgrunnen for filmen. Ting henger sammen selv om de ikke henger sammen. 

- I filmen opplever vi Lene som et offer for noe, det har skjedd noe med henne; hun har mistet datteren sin og mannen har gått fra henne, men så skjønner vi at det er noe annet. Jeg opplever at det er hun som er skurken i sitt eget liv. Hun har gjort noen valg og Lone, (Pia Tjelta) som er hennes gamle bestevenninne, har bare tatt seg av det hun har forlatt. Hun innser på et punkt at det er hun selv som volder sin egen smerte.

 

Overraske og provosere

- Det er en komplisert ting å spille, sier Silje. – Indre følelser – å formidle dem på film. Det snakket vi mye om, men her følte jeg at Arild ødela alt jeg hadde lært om skuespilleri. Jeg trodde jo etter Eventyrland at nå kunne vi dette, nå hadde vi lært hva som var viktig for en karakter, og så er du plutselig ute på dypet igjen. Sånn føltes det i hvert fall for meg. Lene sliter jo. Hun har en slags tomhet, men det vises ikke på folk at de sliter før det bikker over. I starten har ikke Lene noe mål, og det syntes jeg var veldig vanskelig, men så finner hun ut på et tidspunkt at hun må ”face” sine demoner, og da finner hun de svarene hun trenger for å slå seg til ro med sin egen situasjon, slik er det jeg tenker på det i hvert fall.

Thomas Dybdahl står bak filmmusikken. Den var klar allerede før filminnspillingen begynte og ble brukt i bakgrunnen når noen av scenene ble innspilt. Arild snakket om denne typen filmer og den stemningen han var ute etter på forhånd:

- Han kom med sine tanker og personlige erfaringer. Musikken hans ble førende for stemningen i filmen, og LP-en var klar før innspillingen. Etter det var Thomas også til stedet når vi øvde med skuespillerne og laget musikk underveis. Det samme i studio under redigeringen av filmen. Musikken er spesialsydd til de grader til filmen. Vi har jo vært en veldig liten kjerne som har vært til stede under hele innspillingsperioden. De fleste har vært her et par tre dager for sine scener, men Kristoffer Joner er mer eller mindre et møbel på kontoret når han ikke er på filminnspilling i Oslo, og har gitt nyttige innspill underveis. Thomas og Kristoffer kan sitte i klippen og mene ting fordi de begge er så inne i filmen.

Silje forteller at de alle var enige om at de var leie av alle de filmene hvor du skjønner etter scene én hva som kommer i scene to: - Både i filmer og tv-serier er alt ofte veldig forutsigbart. Derfor har vi forsøkt  å gjøre noe med det ved å gjøre filmen både skummel, morsom og merkelig. Vi vil overraske og utfordre publikum med Now It´s Dark. Noen vil sikkert ikke like den, noen vil blir frustrert  – men alle vil ha en mening om filmen. 

- Vi kunne selvsagt laget en film basert på en barnebok som alle kan utenat – og så går det helt fint. Men vi vil ikke bare utfordre publikum, vi vil også utfordre oss selv, sier de to.

 
 

Annonse