- Krenkedebatten som går er veldig aktuell for komikere. Vi kom oss unna med mye mer på tidlig 2000-tallet enn det vi gjør i dag, sier Atle Antonsen.
 

- Det er det jeg har gjort hele livet: jakte på latter

Tekst: Torgeir Blok | Foto: Erik Burås | Publisert: 22.02.18

I 1972 kom Norske Byggeklosser, hvor Rolv Wesenlund spilte ikke mindre enn 8 roller. Nå er oppfølgeren på kino, hvor Atle Antonsen spiller 11 forskjellige roller.

Vi tok en prat med Antonsen for å høre hva som gjorde at han ville lage en oppfølger, 46 år seinere.

- Jeg har hatt lyst til å lage en rendyrket komedie i mange år. Det er gøy og interessant og jævlig vanskelig. Det optimale komedieformatet er gjerne de halvtimene vi lager på TV, hvor man slipper å ta samme type hensyn til dramaturgi og karakterutvikling, det stilles helt andre krav når du lager en langfilm. Arild Fröhlich (regissør - red.anm.) har mye erfaring med komedier og er god på det store bildet med de lange trådene, mens min styrke ligger mer i enkeltscener og dialoger. Det er jeg veldig glad i å skrive. Også har jeg alltid hatt lyst til å spille i en komedie med mange roller, og det fikk jeg; i og med at jeg skrev det selv, sier Antonsen med et lurt smil.

- Du sier du har skrevet manus, men i originalen var det åpenbart også masse improvisasjon.

- Ja, og jeg har lest manuset til originalen. Det er 13 håndskrevne sider, som er en blanding av et manus og en søknad til NFI. Det står stort sett bare hva paret som skal pusse opp skal gjøre, og så: «Her kommer Wesenlund» uten noe særlig mer beskrivelse. Så han har stått mye friere, men vi tok ikke sjansen på et sånt rakleverk. I vår film hadde vi et ordentlig gjennomarbeida manus som vi har lagt mye arbeid i. Det skulle være en historie som bærer filmen, og da kunne vi ikke bare improvisere, for det fungerer ikke.

 

Manus på godt og vondt

- Hva er forskjellen i å jobbe med improvisert og skriptet humor?

Improvisert humor driver jeg bare med én gang i uka, og det er på radio (Misjonen - red.anm.). For radio er egentlig en av få formater hvor du kan komme på en idé, og realisere den i løpet av et halvt sekund. Noen tror at en stand-up komiker bare kan improvisere, og man kan selvfølgelig bruke det litt som krydder, men det må ligge et gjennomarbeida manus i bunn som du virkelig har vært ute og prøvd og feilet, og lært av. Når jeg jobbet med Team Antonsen så var det kanskje litt improvisering, men selv der er det vanskelig. Du må teste ting på forhånd, prøve ut med kamera, og alt må henge med. Hvis du begynner å ta for store friheter, så blir det som regel dårligere. Du får masse materiale som du må klippe ned og bruke masse tid på å lete etter gullet. Improvisasjon er fint til små justeringer underveis, men basisen må være manus i nesten all humor, føler jeg.

- Hvordan klarer du å beholde lekenheten når du jobber så rigid med scriptet humor?

Det er en pussig prosess, for det morsomste du gjør er gjerne starten av skriveprosessen, idédugnaden. Det er når du kommer på idéen, at det er gøy. Da jeg jobbet med Bård og Harald på Uti Vår Hage, så satt vi på kontoret og lo oss ihjel i idé-fasen. Men så kommer jobben med å skrive det ut, og få det til å henge på greip sånn at folk forstår det. Du blir selvfølgelig kjempelei av det og du ler ikke noe særlig av det underveis når du jobber med det. Så da er det viktig å huske på hvorfor vi lo av det da vi kom på det. Noen ganger må du tvinge deg selv til å huske hvorfor du syntes det var moro, og da må du tilrettelegge det for folk sånn at de synes det samme. Så håndverket er det interessante og utfordrende. Derfor er vi veldig ivrige på å teste ut ting underveis, for fasiten sitter egentlig i salen, i hvert fall på sånne komedier som dette. Så vi har hatt testpublikum som har vært veldig nyttig og lovende.

 

Komedieformler

- Så det er publikum som bestemmer? 

- Vi har alltid et sideblikk på publikum, for noen skal jo sitte og le av dette til slutt. Og det er mye som kalles komedier, som ikke helt er det i den forstand vi vurderer komedie, men mer en slags komedieformel. For eksempel En ganske snill mann eller Kraftidioten og lignende. Selv om de kan være småmorsomme de, så er de ikke typiske slå-deg-på-låret komedier. Du merker det også på Woody Allen-filmer. Han har ikke et typisk komediepublikum, men mer et «filmpublikum» som kanskje ikke er så opptatt av komedier i utgangspunktet, men mer av Woody Allen. Jeg har opplevd at bare navnet hans kommer på rulleteksten, så begynner folk å le fordi de har forventninger til ham. Og det er gøy å se hva han slipper unna med innimellom, som kan være uraffinerte og enkle triks som han spiller ut og folk ler seg ihjel av, men som virker gammelt og slitt for oss som driver med humor til daglig. Og for et komediepublikum, vil det kanskje virke som noe de har sett før. Men i filmen vår jakter vi på latter i en større grad, uten at det skal gå på bekostning av hovedhistorien. Målet er at folk skal le mest mulig.

- Wesenlund lekte også med flere stilarter innen humor, og den originale filmen hadde blant annet en stumfilm-sekvens.

- De tingene er ikke jeg så glad i, må jeg si. Jeg synes ikke det var det heldigste grepet i originalen, så det skjønner jeg egentlig ikke noe av. Det er litt å bryte kontrakten med publikum, når du bare kaster inn en helt ny form, uten forvarsel. Og når man ser originalen i dag så er det mye treigt i grunnhistorien, når dette paret snakker sammen i 10 minutter uten at det er innom en Wesenlund-karakter, så står det og stamper litt. Derfor har det vært viktig for oss å forsøke få til historien sånn at man ønsker å følge med på dette parets reise også.

 

Hus forbi

- Originalen handler ikke bare om å bygge hus, men er også en slags karikatur av Norge, hvor flere karakterer har blitt kalt opp etter forskjellige ministere. Er dette noe dere har plukket opp?

- Nei, jeg tror dette med disse navnene nok bare var en artig idé de hadde, som har blitt overtolket litt i ettertid. Når jeg leser det som har blitt skrevet om den, så blir det ofte lagt mer i ting enn det som var meningen. Vår film er ikke en kommentar til samfunnet som sådan, mer enn at oppussing og tungrodd byråkrati er evig aktuelt i Norge. Så du skal ikke overforklare det, men filmen er laget i dag, og den vil gjenspeile samfunnet, uten at vi peker på noe konkret.

- Hvis folk skriver en dyp analyse av filmen, hvordan vil du forholde deg til det?

- Det er alltid spennende hva folk får ut av ting. Det kan være både bevisst og ubevisst. Filmkritikere er ofte på jakt etter sånt, og jeg tror at man sikkert finner ting der uten at vi har ment noe voldsomt mye med det. Vi har i denne filmen aldri begynt med tanken om å kommentere samfunnet, og så forsøkt å lage en scene rundt det. Vi har konsentrert oss om å lage morsomme scener, drevet frem av karakterene.

 

Humor med hodet

- Du har selv også vært aktiv som humorist i flere tiår nå. Har du forandret på hvordan du tilnærmer deg humor i løpet av din karriere?

- Ja, jeg har jo blitt flinkere. Litt mer analytisk og en bedre håndverker. Før var det mer magefølelse, og kun det. Og når du er 25 år, så er du full av ungdommelig overmot og føler at du har rett. «Hvis folk ikke ler, så er det dem det er noe galt med.» Der har jeg endra oppfatning. Jeg har lært mye underveis, og jeg er heller ikke en fyr som liker å jobbe alene. Jeg er veldig glad i teamwork, og det er mange konkrete prosjekter i karrieren min som har gitt større forståelse. Kanskje mest samarbeidet med Bård og Harald, som begge hadde en mye større analytisk tilnærming til humor, og større forståelse enn meg. Det var de som fikk meg til å kjenne skikkelig på håndverket og forstå det, sånn at jeg ikke bare kjørte på bortimot impuls lenger. Team Antonsen, Uti Vår Hage, og Tre Brødre, det var en ny vår for å komme meg videre og bli flinkere. Også som karakterkomiker. Jeg nærmer meg ting mer med hodet nå, og ikke bare med intuitiv forståelse. Og kanskje med større usikkerhet også. Man blir jo eldre og mindre bråsikker og eplekjekk.

 

Hensynsløs humor

- Er det også samfunnsmessige forskjeller som avgjør hva som var morsomt før, men kanskje ikke er like morsomt i dag?

- Ja, den krenkedebatten som går er veldig aktuell for komikere. Vi kom oss unna med mye mer på tidlig 2000-tallet enn det vi gjør i dag. Etter at sosiale medier har kommet, så er det mer sårbart, og i dag er det sånn at de som roper høyest i mye større grad blir hørt. Men samtidig må man huske på at det er en minimal del av befolkningen som holder på med sånt. Og jeg ønsker ikke at man skal ta noe hensyn til det, for det vil alltid være folk som blir krenka. Så man får heller gjøre noe med muligheten til å slippe til. Ytringsfriheten bør ikke være for alle, sier Atle og ler.

- Har du selv opplevd å bli angrepet av denne krenkelses-mafiaen?

- Jeg har ikke fått så mye kjeft, men jeg er ikke så veldig krenkende av meg og har mye samvittighet i kroppen. Men samtidig, som komiker så kan ikke jeg blande min personlige empati med alt mulig, inn i jobben min. For da vil jeg slite. Det er lett å dempe seg og justere seg til omgivelsene når de skriker høyt, men det er et mål i seg selv å prøve å unngå det. For det vil alltid være noen som vil føle seg støtt, samme hva du snakker om. Og noe av det man får verst tilbakemelding på, er hvis man kødder med dyr. Det er mange dyrevenner der ute, og det er hyggelig det, men de blir oftest sinte. Jeg husker i Uti Vår Hage så hadde vi en scene der Bård hadde seksuelt samkvem med en ulv. Det var ikke noe vi viste på skjermen, men bare antydet. Og det var det mange som fant fullstendig forkastelig. Men sånne ting kan ikke vi ta hensyn til. 

 

Overraskende morsomt

- Det er også noen som bruker dette som et redskap, og bevisst krenker. Som for eksempel Borat. 

- Ja, det kan være jævlig kult hvis det er gjort bra. Men hvis motivasjonen om å krenke går foran det å være morsom, så synes jeg det blir meningsløst for min del. Jeg kan le godt av drøye ting, men det handler også om at jeg driver med dette selv. Det ligger mye humor i det å bli overrasket, men vi som jobber med det, blir mindre overrasket. Så vi som er humorister er ofte dårlig humorpublikum. Men de gangene jeg blir tatt på senga så synes jeg det ofte er så morsomt at jeg nesten ikke ler av det. Da sier jeg bare «Dette er bra» og blir alvorlig, nikkende og anerkjennende. Med andre ord et dårlig publikum.

- I filmen spiller du blant annet en utenlandsk håndverker, og det er ikke lenge siden vi hadde en «skandale» med Siv Jensen i indianerkostyme, i tillegg til masse andre «skandaler» om «Whitewashing» der hvite skuespillere har spilt andre etnisiteter. Er dette noe du er bekymret over i forhold til denne karakteren?

- Jeg spiller en relativt lemfeldig håndverker fra Litauen, men det er en person som egentlig kommer ganske godt ut av det. Og når vi viser en litauisk håndverker som ikke nødvendigvis er av de aller beste, så mener vi ikke at alle litauiske håndverkere er ræva. Men akkurat denne fyren er ikke så dyktig. Likevel er han med på laget, og du vil få et lite hjerte for ham etter hvert. Vi prøver ikke bevisst å hudflette noen eller henge ut noen. Vi forsøker å lage morsomme karakterer, og hvis noen oppfatter det som en generell krenkelse av et helt folkeslag, så må nesten folk ta det på sin egen kappe.

 

Verdien av tårer

- Hva er det neste på plakaten?

- Nå driver jeg med «En handelsreisendes død» på Nationaltheatret, og hadde nettopp premiere. Den skal spilles helt frem til mai.

- Det er ikke en komedie.

- Nei, det er en tragedie, og folk sitter og griner i salen. Så det er et tegn på at vi har gjort noe riktig. Det er ikke så ofte jeg betrakter gråt som positivt respons, men det gjør jeg i den sammenhengen. 

- Hva føles best av få frem latter eller tårer?

- Akkurat nå føles det best at folk blir rørt av ting jeg gjør på scenen. Det er mer ukjent for meg og et helt nytt område. Det føles som en liten seier, så det er veldig interessant og givende. Men normalt sett så ville jeg ha svart latter. For det er det jeg har gjort hele livet: Å jakte på latter. 

- Nå har du vært aktiv som humorist i godt over 20 år. Hvor ser du deg selv om nye 20 år?

 

- Jeg tror jeg vil være innenfor det samme yrket, men på hvilken side av kamera, det aner jeg ikke. Men jeg tror jeg har kommet for å bli. Det er litt seint å bli snekker nå. Selv om det frister innimellom.

- Du kan hvert fall spille en på film.

- Ja, det er akkurat det jeg kan, og da får jeg ta det ut der isteden.

 

 
 

Annonse