- Harry ga virkelig alt i denne filmen. Mentalt, fysisk, emosjonelt … jeg skulle gjerne også ha sagt spirituelt, men han trodde ikke på sånt, sier Carroll Lynch.
 

Debuterer med Harry Dean Stantons svanesang 

Tekst: Aleksander Huser | Publisert: 21.02.18

- Vi tenkte aldri på noen annen til rollen. Hadde Harry sagt nei, hadde vi ikke laget filmen, sier John Carroll Lynch om sin regidebut Lucky – hvor Harry Dean Stanton spiller sin siste rolle. 

(THESSALONIKI)  - Filmen er inspirert av ham, den er skrevet for ham, og han var knyttet til prosjektet før jeg var involvert som regissør. Vi tenkte aldri på noen annen til rollen. Hadde han sagt nei, hadde vi ikke laget filmen, sier John Carroll Lynch om sin regidebut Lucky når Cinema møter ham på den internasjonale filmfestivalen i Thessaloniki.  

Mannen han snakker om er skuespilleren Harry Dean Stanton, som gikk bort i fjor. Hovedrollen som nittiåringen Lucky i filmen med samme navn ble dermed hans siste rolle. Og det må sies å være en meget verdig sorti. Både fordi Stanton leverer en av sine beste skuespillerprestasjoner i denne lune dramakomedien, og fordi den passende nok handler om en ateist som ser slutten av et langt liv. Og så er den altså delvis basert på ham selv. 

- Harry hadde egentlig innstilt seg på å ikke jobbe mer, og takket nei til hovedroller i de forutgående årene fordi han ikke ønsket så krevende arbeid. En av grunnene til at han likevel ville gjøre denne filmen var hans nære vennskap med Logan Sparks, som er en av manusforfatterne. Men Harry gjorde aldri noe han ikke ønsket å gjøre for Harry. Jeg tror filmen uttrykker noe eksistensielt om ikke å tro på noe, som han ønsket å snakke om gjennom en filmfortelling, sier regissøren. 

 

Kjent som skuespiller

John Carroll Lynch er selv kjent som skuespiller fra en lang rekke filmer. Mange vil huske ham som den sympatiske ektemannen til Frances McDormands politikvinne i Coen-brødrenes spillefilm Fargo. På sin lange merittliste har Carroll Lynch også spilt Lyndon B. Johnson i Jackie, morderen Arthur Lee Allen i Zodiac og hatt roller i tv-serier som Carnivàle, The Americans og American Horror Story – for å nevne et utvalg. Men med Lucky har han for første gang beveget seg over i registolen. 

- Jeg har kjent den andre av filmens manusforfattere, Drago Sumonja, fra vi spilte i en kortfilm sammen for rundt 16 år siden. Vi holdt kontakten, og han visste at jeg hadde hatt lyst til å regissere en stund. Da han først kom til meg med manuset var det for å spille i filmen – noe jeg takket ja til, fordi jeg likte manuset og hadde lyst til å jobbe med Harry Dean, forteller han. 

- Så hadde jeg en ny samtale med de to forfatterne noen måneder senere. Etter at jeg hadde lagt fram hva jeg mente filmen handlet om og hvordan den burde bli filmet, ble vi enige om at jeg skulle jeg skulle regissere isteden. 

 

Kunne ikke gå rundt grøten

Regissøren forteller at det er fordeler og ulemper ved å lage film med en 89-åring i hovedrollen.

- Det positive er at du kan være direkte med folk, fordi du ikke vil kaste bort tid. Skal du si nei, så si nei. Men heldigvis fikk vi mange ja’er isteden. Vi endte opp med å gå i opptak bare seks måneder etter at vi begynte å kontakte finansiører, sier han, og legger til at de fullførte innspillingen én uke før Harry Dean Stanton fylte 90. 

- Det tok en stund før Harry og jeg utviklet et felles vokabular slik at vi kunne tilnærme oss materialet sammen, selv om vi begge hadde bred erfaring som skuespillere – og han åpenbart lengre enn meg. Jeg innså etter hvert at dette skyldtes at rollen ikke var noen normal skuespillerjobb, sier Carroll Lynch. 

- Slik jeg ser det, faller skuespill i to kategorier: Fiktive roller og roller basert på virkelige personer. De førstnevnte er i stor grad opp til din egen fantasi, mens de andre gir deg mye du kan researche. Du kan kanskje også være så heldig å kunne møte personen du skal portrettere. Hvis vedkommende er berømt, må du dessuten finne en måte å ivareta publikums oppfatning av personens framtoning, på et vis som ikke bare blir en imitasjon. Men i dette tilfellet var karakteren inspirert av Harry selv, oppførselen hans og deler av biografien hans var Harrys egen – men det var likevel ikke Harry. Det var veldig forvirrende, til en viss grad for oss begge, forteller den debuterende regissøren.

- Til tider var det veldig rått og sårbart for Harry. Ikke fordi han ikke hadde fortalt disse historiene tidligere, for det hadde han. Noen av dem er blant annet fortalt i dokumentaren om ham selv, Partly Fiction. Men nå var de satt i en kontekst av en annens liv; en fiktiv fortelling som man må føye seg etter. Det kunne bli ukomfortabelt for ham, på en fullstendig forståelig måte. Og det var en 17 dager lang innspilling, hvor han skulle være med i hver eneste scene. Jeg hadde nettopp gjort noe tilsvarende som skuespiller før vi startet opptakene, og vet hvor utmattende det er. 

- Harry ga virkelig alt i denne filmen. Mentalt, fysisk, emosjonelt … jeg skulle gjerne også ha sagt spirituelt, men han trodde ikke på sånt, smiler Carroll Lynch. 

 

David Lynch i birolle

Mot slutten av sitt liv spilte Harry Dean Stanton også en mindre rolle i David Lynch’ serie Twin Peaks: The Return. Lynch – som for øvrig ikke er i slekt med John Carroll Lynch – og Stanton var venner, slik David Lynch spiller Luckys kamerat Howard i den kinoaktuelle spillefilmen. 

- Vi hadde prøvd et par andre av Harrys venner til rollen, men de hadde ikke anledning. Så forslo Harry David, og vi var alle enige om at det var en god idé. Men det var en utfordring å få David til å lese manuset, fordi han var opptatt med postproduksjonen av Twin Peaks. Men han likte manuset, og sa at han ville gjøre hva som helst for Harry. Dermed handlet det om å legge innspillingen til en tid som passet med Davids tilgjengelighet, forteller den sympatiske regissøren. 

- David ga karakteren en avvæpnende uskyldighet, og jeg elsker måten han spiller rollen, legger han til. 

- Hvordan var det for deg som fersk regissør å instruere en så anerkjent regissør i en rolle? 

- David kom veldig forberedt, og var god til å ta regi. Han stilte på settet som skuespiller, og kom aldri med forslag til kamerainnstillinger eller lignende. Ved én anledning, da Harry sa at han ikke forstod motivasjonen for en replikk, henvendte han seg til David – slik jeg som skuespiller har henvendt meg til medskuespillere mangfoldige ganger, når jeg har hatt problemer med regien. David svarte at han forstod, og så deretter på meg. Jeg signaliserte at han gjerne måtte forklare – slik jeg ville gjort med enhver skuespiller. Men da sa David til Harry at det ikke var hans avgjørelse, og overlot til meg å svare. Jeg tror det er fordi han har opplevd det samme som regissør, og foretrekker at andre skuespillere ikke blander seg på den måten. Det var et stort øyeblikk for meg, fordi jeg innså at David Lynch gikk inn for å være en slik skuespiller som han selv ønsker å jobbe med. Det var en lærdom for meg om hvordan regissører av hans kaliber ønsker at skuespillere skal oppføre seg.

- Du har jobbet med mange store regissører, som David Fincher, Martin Scorsese og Coen-brødrene. Hva har du kunnet ta med deg fra dette som regissør? 

- Jeg prøver å holde øyne og ører åpne, og har forhåpentligvis kunnet ta med meg en del. Jeg har merket meg at alle regissører jeg beundrer har vært gode verter på settet, uavhengig om de er varme og sprudlende personer. De skaper et godt sted å jobbe for kreative mennesker, og får alle til å arbeide mot samme mål. For noen handler dette også om å bruke de samme folkene, slik Clint Eastwood har hatt samme frisør i 60 år. Og så går de for det de ønsker å fortelle, uten å bry seg om hva andre måtte mene om dette, svarer Carroll Lynch, og oppsummerer: 

- Fokuser på det du mener filmen handler om, og få alle de involverte med på å fortelle den historien.

 
 

Annonse