Filmfakta

Originaltittel: Le sens de la fête
Med: Gilles Lellouche, Suzanne Clément, Jean-Paul Rouve
Regi: Olivier Nakache, Eric Toledano
Genre: Komedie
Produksjonsår: 2017
Nasjonalitet: Frankrike
Lengde: 1 t. 55 min.
Distribusjon: Another World Entertainment
Premiere: 02.02.2018

Komedie på tomgang

Tekst: Geir Kamsvåg | Publisert: 31.01.18

C’est la vie har noen fine øyeblikk, men jeg hadde forventet noe mer av regissørene bak De urørlige.

Regissørene Olivier Nakache og Eric Toledano hadde kjempesuksess med komedien De urørlige i 2012 som er en av fransk film største internasjonale suksesser. Den ble et kulturelt fenomen i Frankrike og filmen ble sett av over 20 millioner i hjemlandet. Filmen gikk dessuten inn i historien som den ikke-engelskspråklige filmen som har tjent inn mest på kino på verdensbasis noensinne.

 Nå følger de opp med bryllupskomedien C’est la vie. Settingen denne gangen er et ekstravagant bryllup på en chateau fra 1600-tallet hvor personalet har (og er tvunget til å bære) tidsriktige kammertjenerkostymer inkludert hvite parykker.

Vi følger bryllupsfikseren Max (Jean-Paul Bacri). Han er en veteran innen bryllupsbransjen. Han er en mann med kort lunte og har et tubulent forhold til de ansatte. For å holde kostnadene nede betales alle svart. Blant dem en  hyperfølsom sanger som mener han er det franske svaret på James Brown. Også brudgommen er et problem og han gjør sitt beste for å gjøre livet surt for Max. Hans personlige liv kommer også inn i kaos når kjæresten Joisette (Suzanne Clément), ser ut til å ha avskrevet ham, etter at han åpent har flørtet med en mye yngre servitrise.

Etter suksessen med De urørlige har Olivier Nakache og Eric Toledano fått armslag med budsjettet. C’est la vie er blitt en gedigen ensemblefilm som nok har større gjennomslag hos et fransk publikum som har inngående kjennskap til det franske samfunnets klassenormer. Selv sitter igjen med følelsen av å hverken tro på historien eller karakterene, noe som undergraver opplevelsen av komedien. Manuset er rett og lett ikke godt nok og de komiske øyeblikkene byr ikke på den store latteren. Som film kan den sammenlignes med Robert Altmans The Wedding, men mangler hans bitre satire.

C’est la vie har noen fine øyeblikk med Max og han personlige konflikter, men det er ikke nok til å gå mann av huse denne gangen.

 
 

Annonse