Filmfakta

Originaltittel: Darkest Hour
Med: Gary Oldman, Lily James, Ben Mendelsohn, Kristin Scott Thomas
Manus: Anthony McCarten
Regi: Joe Wright
Genre: Drama / Krigsfilm
Produksjonsår: 2017
Nasjonalitet: England
Lengde: 2 t. 5 min.
Distribusjon: United International Pictures
Premiere: 12.01.2018

Enestående politisk drama

Tekst: Jan Erik Holst | Publisert: 10.01.18

Darkest Hour er en type klassisk politisk drama som det er altfor få av i det moderne kinorepertoaret.

Det er laget en rekke filmer og TV-serier om den legendariske britiske stats-mannen Winston Churchill. Joe Wright, regissøren bak Om forlatelse og Stolthet og fordom har nå i et manus av Anthony McCarten, samlet en rekke fremtredende skuespillere med Gary Oldman og Kristin Scott Thomas i spissen i et mesterlig politisk drama rundt begynnelsen av den annen verdenskrig. Filmen starter med at Churchill, fra det liberale partiet, velges til ny statsminister i 1940 etter Neville Chamberlains berømte nederlag som freds-megler. Han nedsetter umiddelbart et krigskabinett, bestående av representanter for alle partier og sentrale forsvarstopper.

Belgia og Nederland okkuperes av Nazi-Tyskland og en britisk-fransk invasjon i Dunkirk og Calais mislykkes. Dette er forøvrig mesterlig skildret i en annen relevant ny film, Dunkirk, i regi av Christopher Nolan med Kenneth Branagh. 300 000 soldater hentes hjem med private småbåter under den såkalte Operasjon Dymano. En tysk invasjon av de britiske øyer synes nær forestående og amerikansk hjelp fra president Franklin D. Roosevelt avvises, på grunn av nøytralitets-avtalen fra 1930.

Churchills argeste motstander i krigskabinettet, lord Halifax, insisterer på å forhandle om fred med tyskerne via den italienske regjering. Churchill tviler og viser da i filmen en påtagelig forvirret oppførsel, inntil Kongen selv, George VI, oppsøker ham en kveld og forteller ham at han har majestetens støtte. Hakekors-flagget skal ALDRI få vaie over Buckingham Palace. Kongen ber ham også søke støtte i folket, noe Churchill tar bokstavelig i en symbolsk og fornøyelig sekvens: Ved på stikke av fra sin faste limousin-sjåfør og gjøre en lynvisitt i The London Tube, Undergrunnen, møter han ulike representanter for folket, som mener absolutt det samme. Stor-Britannia skal vinne krigen, koste hva det kose vil!

Inspirert av dette og av sine tydelige taler og utsagn, om blod, svette og tårer, forkastes fredsmeglingsplanen og Churchill får underhuset med seg på en åpen krigserklæring.

Filmen fremstiller statsministeren som en mytefigur, og det er uklart hva som er sant og hva som er diktet i tråd med dette. Men morsomt er det, Churchill drikker whisky fra morgen til kveld, en flaske Pol Roger til lunch and another for dinner, slik hans nærmeste formulerer det. Sigaren er på plass, tent eller utent, og den fremover-lutende, raske gangen vitner om en handlekraftig statsmann. Gary Oldmans fremstilling av Churchill gav ham nylig en høyst fortjent Golden Globe som beste mannlige skuespiller.

Men Kristin Scott Thomas skildring av Churchills hustru Clementine er også både troverdig og mesterlig. Hvis halvparten av dette sant er det meget som de allierte skylder denne forfinede britiske lady. Ikke minst er den stimulerende virkningen hun hadde på statsmannens tanker, filosofi og retorikk av ypperste sort og stimulerer til ettertanke om de alliertes situasjon og krigens nødvendighet. Talløse er de taler og bøker han forfattet, noe han også ble belønnet for i 1953 med Nobel-prisen i litteratur, og filmen rammer inn dette forfatterskapet med de kjente og bevingede ord : Bak enhver stor mann står det en driftig kvinne.

Filmens foto og scenografi, musikk, lyd og klipping er selvfølgelig av fremste klasse og fremhever miljøet, den hissige og pågående debatten i parlamentet og de tall-løse eminente skuespiller-presentasjonene på en adekvat og god måte.

Darkest Hour er en type klassisk politisk drama som det er altfor få av i det moderne kinorepertoaret. Det er forfriskende å se en slik ekte film mellom de talløse hjernedøde dataanimasjonene, science fiction-eventyrene og de mange europeiske akvariefilmene. Den hadde verdenspremiere ved Telluride og Toronto-festivalene, amerikansk premiere i desember 2017 og har nå europeisk sampremiere 12. januar. God kritikermottagelse og en inntjening på nærmere 40 mill dollar, godt over budsjettet, borger for en kvalitetsfilm du må få med deg denne vinteren.

 
 

Annonse