- Jeg har mange jeg beundrer stort. Jeg vet jo selv hvor vanskelig det yrket er noen ganger. Marlon Brando var min første store helt, med bl.a. filmer som Storbyhavn. Jeg husker at da jeg så de filmene sammen med mutter’n da jeg var liten var jeg helt gråteferdig, sier Ingar Helge Gimle.
 
I roadmovien «Rett vest» har Ingar Helge Gimle rollen som familiefaren og transen som sammen med sønnen skal delta i NM i quilting med sin avdøde kones siste verk.

Rett vest - i kvinneklær

Tekst: Geir Kamsvåg | Foto: Kristoffer Sandven | Publisert: 01.01.18

Han har vært politimann, Sven O.Høiby, finansminister i Emmy-vinneren Mammon II og har hatt Absolutt blåmandag. Nå går det Rett vest med Ingar Helge Gimle som transe i Henrik Martin Dahlsbakkens nye roadmovie.

Quilting var ikke hans sterke siden før innspillingen av Rett vest. Ingar Helge Gimle er imidlertid en mann som liker å gjøre research, så han satt seg også inn i quilting – kunsten å lage lappetepper. Akkurat som han i rollen som finansminister i Mammon fulgte Siv Jensen på jobb og deltok på møtene hennes. I den forbindelse sluttet han å røyke fordi rollefiguren hans var en sur og bitter mann. Beste måten å få det frem på mente han var å slutte å røyke – det slo ut på humøret. Han var ikke til å snakke med under innspillingen. Siden har han greid å holde seg unna tobakken.

I Rett vest spiller Ingar Helge Gimle en transe. Kona dør av kreft. Hennes siste store prosjekt var å lage et lappeteppe som hun skulle delta med i NM i quilting på Ona – i havgapet utenfor Molde. Sammen med sønnen (Benjamin Helstad) begir han seg på motorsykkel med sidevogn gjennom Gudbrandsdalen og over til Romsdal. Det blir en reise full av humor og absurde opplevelser, og hvor far og sønn kommer tettere inn på hverandre enn noen gang tidligere.

 

Mann for sin kjole

- Hvordan forbereder du deg til en sånn rolle – det er jo snakk om en ganske spesiell karakter?

- Jeg snakket mye med Jan Elisabeth Lindvik som er leder av Forbundet for Transpersoner i Norge. Det er et stort spenn innenfor dette med transer. Transseksualitet er noe annet – det handler om at du kanskje vil skifte kjønn. Transer som min karakter Georg, er en mann som da han var ung tok på seg jenteklær og likte det. Han tar frem kvinnen i seg. Han liker å gå og handle klær og kjenne på stoffene – å kle seg med parykk og sminke. Han har denne feminine siden som han liker, og som er en del av ham, og som han får utløp for når han kler seg som kvinne. Han har jo vært gift i mange år og har en sønn. Det er flere transpersoner som kler seg som kvinne to ganger i uka også er de mann de andre fem.

Ingar Helge Gimle debuterte i 1980 med en liten rolle som politimann i Belønningen hvor Bente Børsum hadde en av hovedrollene. Nå, 37 år seinere møtes de igjen i Henrik Martin Dahlsbakkens Rett vest.

- Hun hadde rollen som mammaen til Svein Sturla Hugnes i Belønningen. Jeg spilte mot Rolf Søder og Joachim Calmeyer. Jeg hadde en liten rolle som politimann. Jeg skulle stå oppå beina til Rolf Søder. Det var veldig ubehagelig husker jeg. Regissøren hadde sett en politimann gjøre det en gang og ville gjenskape den situasjonen. Jeg synes det var veldig spesielt det der. Bente Børsum har jeg stor respekt for. Jeg har jo jobbet sammen med henne på Oslo Nye noen år også. Hun er en flott dame. Hun er 83, men er fremdels i full vigør. En vakker kvinne og en flott menneske.

 

Et evig yrke

- Hvor lenge har du tenkt å holde på?

- Det spørs jo hvor lenge man får leve da, men hvis man har helsa så vil jo en skuespiller holde på så lenge som han kan, sier 61-åringen som har hatt mer enn tusen jern i ilden de siste årene. – Se på Espen Skjønberg. Han er 93 år. Han jobber i «Kirsebærhagen» nå – spiller den gamle mannen der med bravur. Toralv Maurstad holder på. Han er 91. Regissøren og ballettdanseren Edith Roger er langt oppe i nittiåra, er aktiv og still going strong. Det er mye spreke folk i bransjen. Barthold Halle som er 92 år spiller tennis en gang i uka, setter opp teaterstykker, leser og reiser – de holder hodet og kroppen i gang. 

Tennis er også Ingar Helge Gimles sport: – Jeg har spilt masse med Barthold og Kjetil Bang Hansen og flere andre opp gjennom årene. Kim Haugen spiller jeg med også.

- Tennis er vel ikke det naturlige valget for en Torshov-gutt?

- Interessen hadde ligget og sovet der siden jeg som syvåring fant en hvit tennisball som lå utenfor en tennisbane i Mandal. Den tok jeg vare på. Jeg har alltid syntes at de er de fineste ballene man kan tenke seg. Men så ble det aldri noe av det. Det var jo ingen på Torshov som tenkte på tennis.

- Jeg husker faren min hadde en statue av seg selv som tennisspiller. Han var veldig kunstinteressert og hadde en kunstnervenn som het Finn Eriksen som han sto modell for som en tennisspiller som skulle gjøre en serv. Faren og moren min ble skilt veldig tidlig, mens jeg bodde på Torshov. Jeg har alltid tenkt på tennis, men det ble fotball og ishockey på meg, men som attenåring var jeg på ferie i Spania og ble invitert til noen rike spanjoler på en fest hvor alle skulle spille tennis. Jeg ble helt kvalm husker jeg for jeg kunne ikke spille. Da hadde jeg nettopp lest om Björn Borg på Wimbledon. Det var helt kaos der borte med langt hår også videre, han er født i 1956 akkurat som jeg. Jeg må jo lære meg tennis tenkte jeg, og da ble det slutt på ishockey og fotball og alt, men jeg følger fremdeles med på ishockey – sitter opp om natta og ser på Zuccarello spille i New York Rangers.

 

Musikalsk tennis

- Da jeg kom hjem fra Spania kjøpte jeg en tennisrekkert hos Johannes Hånes på Frogner. Han er en av Norges beste tennisspiller gjennom tiden – hadde førti NM og egen tennisforretning. Jeg kjøpte en Dunlop Matchplay av ham og begynte å trene. Jeg reiste ned til Spania igjen året etter og banket alle de spanjolene som jeg ikke hadde greid å få en eneste ball mot året før. Jeg ble ganske god veldig fort; trente på veggen hjemme. Akkurat som Björn Borg gjorde – bare at jeg startet litt seinere. Så begynte jeg å spille tennis i Oslo Tennisklubb. Der måtte du ha anbefaling for å bli medlem. Det var den fineste klubben med bane på Madserud. Min mor jobbet som sekretær i et firma hvor formannen i tennisklubben også jobbet, så han fikset det, og jeg ble medlem i 1974. Siden har jeg spilt tennis en til to ganger i uka. Det som har slått meg er at det er mange kunstnere som spiller tennis; skuespillere og musikere. Jeg tror du må ha en slags rytmesans for å bli god i tennis. Jon Eberson, blant annet, var Norgesmester i tennis. Knut Værnes som er gitarist er en veldig god tennisspiller. Det er mange som jeg kjenner som er gode tennisspillere som også er kunstnere.

 

Tilfeldigheter

- Hva var det som vekket skuespillerinteressen?

- Hele yrkesvalget var bare en tilfeldighet. Jeg visste ikke hva jeg skulle bli. Som tjueåring fikk jeg sommerjobb i SAS på Fornebu som stuer. Der traff jeg noen som dreiv med en teatergruppe og gjennom dem fikk jeg rollen i Belønningen. Så søkte jeg på Teaterskolen i 1980, men kom ikke inn og søkte igjen året etter og kom til prøvene. Da skjønte jeg at jeg hadde noe. På tredje forsøk kom jeg inn som 26-åring. 

- Du driver jo med både teater, musikal, tv-serier og film – hvor føler du deg mest hjemme?

- Jeg føler meg jo hjemme i alle de kategoriene. Når man har gjort en ting litt for lenge så har man lyste på noe av det andre. Da jeg kom ut fra Teaterskolen var det veldig få filmer og tv-serier som ble laget. Vi gikk på Teaterskolen og vi fikk jobb på teatrene. Der jobbet man tredobbelt. Man hadde prøver om dagen, spilte barneforestilling om ettermiddagen og hadde en voksenforestilling om kvelden. Når man har gjort det seks dager i uka i mange år blir man litt svimmel og sliten. Da er det gøy å ha litt permisjon og lage film og tv-serier. Jeg sa opp stillingen min på Nationaltheatret i 2009. Jeg skulle kanskje ha gjort det før for jeg hadde lenge hatt lyst til å bli frilanser. Da kan man puste ut litt mer og gjøre veldig forskjellige ting. Jeg er veldig glad i teater, men når det går hele året kan du bli litt for sliten av det mentalt. Nå som frilanser varierer jeg veldig mye mer hva jeg holder på med. Nå spiller jeg i en komedie på Chat Noir som heter «Kollaps i kulissene». Jeg liker vekselvirkningene – gjøre litt filmdubbing, være med i en film som Henrik Martin Dahlsbakkens Rett vest og lage radioteater som jeg holder på med nå – en påskekrim. Jeg synes hele spekteret er interessant.

 

Orden i papirene

- Veien din til Dahlsbakken?

- Det var han som kontaktet meg i forbindelse med den første filmen sin Å vende tilbake. Jeg leste manuset og likte det. Så traff jeg denne høye, flotte tjuetreåringen fra Hamar. Han var en gammel sjel i en ung kropp – veldig intellektuell og skarp. En mann med veldig orden i papirene. Jeg ble grepet av historien om denne faren som kommer fra Afghanistan – og har et traume som gjør at han tar livet sitt. Han har to sønner og har drept noen barn i Afghanistan ved et uhell. Det sliter ut psyken hans. Siden så har han brukt meg i fem filmer. Han er veldig begavet og skaper en filmverden som jeg virkelig liker. Han har innsikt og skaperevne. Vi snakker om en ung mann som tjuefem år gammel skriver et gripende manus og lager film om gamle kvinners seksualitet og dødsangst. Han har et stort spekter i seg til å være så ung, og evner å hoppe fra sjanger til sjanger. Jeg synes det er veldig spennende å jobbe med ham selv om det er veldig harde dager for å si det mildt. I fjor høst, under innspillingen av Rett vest, kjørte jeg motorsykkel i tynn kjole i pluss én grad. Jeg holt på fryse i hjel. Henrik Martin Dahlsbakken er fremtidens mann – det er det ingen tvil om.

 

Gråt av Brando

- Hvilke forbilder har du blant skuespillere?

- Jeg har mange jeg beundrer stort. Jeg vet jo selv hvor vanskelig det yrket er noen ganger. Marlon Brando var min første store helt, med bl.a. filmer som Storbyhavn. Jeg husker at da jeg så de filmene sammen med mutter’n da jeg var liten var jeg helt gråteferdig. Og så var det selvsagt John Travolta. Han var helten min da jeg var midt i ungdomsåra.

Da jeg var ung og så til Amerika så var det Meryl Streep. Hun har en enorm evne til å forandre seg, og så har jeg alltid vært glad i Robert De Niro og Jack Nicholson. Jeg var diskogutt på Kroa da Saturday Night Fever kom. Jeg digga Travolta og Grease. De norske jeg har sett opp til var mye komedieskuespillere, som Rolf Just Nilsen, og så var det selvsagt Olsenbanden-gutta. Lise Fjeldstad var jeg veldig forelsket i som ung mann da jeg så henne i «Et dukkehjem». Espen Skjønberg ser alle opp til, men en som var litt eldre enn oss som vi alle beundret var Bjørn Sundquist – den sinte mannen fra Finnmark. Blant kvinnene har jeg alltid likt å spille mot Kjersti Holmen og Anne Krigsvoll blant andre. Jeg synes det er så veldig mange bra norske skuespillere.

 

På rett vei

Norske tv-serier selger som aldri før og filmen er på fremmarsj. Det mener han skyldes filmskolen og generasjonsskiftet blant regissørene.

- Nå er det en hel generasjon filmskapere som har hatt kameraet i hånden siden fødselen. Kunnskapen og mulighetene blir bare større og større. Du ser filmskapere som Morten Tyldum, Harald Zwart, Joachim Trier og Morten Uthaug – folk med internasjonale kvaliteter. Jeg gleder meg til se Thelma. På Bjørkelangen har vi bygdekino, men jeg har jobbet så mye på kvelden i det siste at det har blitt altfor lite kinofilm. Jeg liker å jobbe med unge regissører som Dahlsbakken. De har et veldig friskt syn på ting, har lite fordommer og er ikke blaserte.

 

Neste år blir Ingar Helge Gimle å se i nok en Henrik Martin Dahlsbakken film – De fredløse.

– Han har en produktivitet som du bare kan beundre. Han produserer, skriver manus og regisserer tre filmer på én gang. Han har en trofast gjeng rundt seg, både foran og bak kamera, som alltid stiller opp. Får jeg en telefon fra ham er jeg klar på timen – han har alltid spennende prosjekter og roller av kjøtt og blod. Han tar opp ting som jeg er veldig opptatt av, forteller Ingar Helge Gimle som ellers er ferdig på Chat Noir femte desember: – Etter det har jeg ikke noen jobb – da er det bare å vente på julegavene!

 
 

Annonse