Petter Vennerød og Svend Wam, fra promomateriellet til Adjø Solidaritet (1985).
 
Fem døgn i august (1973) var spillefilmdebuten til Svend Wam.
Lasse og Geir (1976) har i ettertid fått kultstatus.
Petter Vennerød spilte selv hovedrollen i "Hvem har besemt" (1978).
I "Åpen framtid" (1983) møter vi en ung Thomas Robsahm i hovedrollen.
Adjø solidaritet (1985) er et kompromissløst generasjonsepos med mange av motivene og temaene fra Wam og Vennerøds forutgående filmer, her løftet opp til et nytt ambisjonsnivå.
Med sin sjenerøse blanding av nakenhet, ukonvensjonell sex og seksualisert vold er Hotel St. Pauli (1988) et realt knyttneveslag i underlivet av en film, som knapt er mulig å glemme. 

Opprør og karneval

Tekst: Aleksander Huser | Publisert: 28.12.17

Wam og Vennerøds fargerike og spissformulerte filmer var aldri ment å være nøktern sosialrealisme, men er isteden preget av et opprørsk mot i både form og innhold.

Da den norske filmskaperen Svend Wam gikk bort 7. mai i år, to dager etter han fylte 71, var det gått nærmere to tiår siden han regisserte sin siste spillefilm Desperate bekjentskaper (1998). I likhet med spillefilmdebuten Fem døgn i august fra 1973, var den laget uten hans makker gjennom mesteparten av karrieren, Petter Vennerød. De to selverklærte anarkistene, som sammen drev selskapet Mefistofilm og gjerne delte ansvaret for manus, regi og produksjon (selv om Wam også regisserte flere av filmene alene), rakk imidlertid å samarbeide om hele 14 spillefilmer fra og med den for mange velkjente Lasse og Geir (1976). 

 

Med en dialog som må sies å vektlegge slagkraftighet framfor subtilitet, er det kanskje ikke så rart at filmen har blitt så hyppig sitert – både på godt og vondt. Men Lasse og Geir viser også med tydelighet Wam og Vennerøds bankende hjerte for dem som av ulike grunner ikke finner sin plass innenfor det etablerte samfunnets tidvis trange rammer. I tillegg nærmest bobler filmen over av de to filmskapernes oppviglerske og fandenivoldske grunnholdning, som kan minne om den på samme tid gryende bevegelsen som skulle bli kjent som pønken. Et sosialt, men gjerne også kjettersk engasjement som langt på vei er fraværende hos dagens flinke, konforme og ofte fullstendig apolitiske norske filmskapere.

 

Tydelige signaturer

Wam og Vennerøds filmkatalog spenner vidt, fra skildringen av en gifteklar ung industriarbeider i Det tause flertall (1977) via mørkt og intenst samlivsdrama i Svartere enn natten (1979) og problematisering av demokrati og individets frihet i Hvem har bestemt? (1978) til mer løssluppen komedie i Bryllupsfesten (1989). Men det går også flere røde tråder gjennom produksjonen, i form av tydelige regissørsignaturer som kjennetegner ekte auteurer. 

Filmene er preget av et opprørsk mot i både form og innhold, hvor ikke minst burleske overdrivelser er gjennomgående. Men også humor er et bevisst valgt virkemiddel i de fleste av Wam og Vennerøds filmer – noe mange som har harselert med dem fra og med det ironiske nittitallet ikke helt synes å ha fått med seg. Likeledes er det en utbredt feillesing av filmene at de forsøker å være sosialrealistiske. Wam og Vennerøds kanskje tydeligste forbilde var den tyske filmskaperen Rainer Werner Fassbinder, men de hentet angivelig også inspirasjon fra hans landsmann Werner Herzog – to kanoniserte regissører som gjerne tillot teatrale elementer i sine filmer, og som heller ikke alltid var utpreget subtile. 

 

Drøm og virkelighet

Wam og Vennerøds filmer etterstreber med andre ord ingen nøktern gjengivelse av virkeligheten, og bør nok snarere ses som satiriske enn realistiske. Mange har passende nok brukt ordet ”karneval” for å beskrive duoens fargesterke og spissformulerte filmatiske univers, som ofte inneholder drømme- eller fantasiscener. Og faktisk en del dansescener, gjerne i forbindelse med filmenes nærmest obligatoriske festsekvenser (som for øvrig pleier å utvikle seg til høylytte konfrontasjoner mellom karakterene) – men ikke nødvendigvis. At de to filmskaperne ikke skydde det teatrale, gir seg dessuten utslag i at flere av filmene inneholder rene teaterscener, integrert i handlingen ved at for eksempel en av rollefigurene jobber som teaterinstruktør. 

 

Hovedverket i Wam og Vennerøds omfattende filmografi er trilogien ”Sangen om den knuste drømmen”, som skildrer 68’er-generasjonen i tre ulike faser av livet gjennom de frittstående spillefilmene Åpen framtid (1983), Drømmeslottet (1986) og Adjø solidaritet (1985). Åpen framtid er et slags ”coming of age”-trekantdrama om tenåringen Pål (spilt av Thomas Robsahm, som hadde vært barneskuespiller i flere av Wam og Vennerøds filmer), og hans to jevnaldrende venner på den naive og håpefulle tiden mot slutten av 60-tallet. Drømmeslottet utspiller seg på sin side på 70-tallet, og handler om en gruppe unge voksne som lever ut den idealistiske drømmen om å bo i et kollektiv – men som stadig møter sin dobbeltmoral i den herskapelige villadøra. Altså samme tema som senere ble utforsket i renere komedieform av Lukas Moodysson i Tilsammans (2000), samt i fjorårets Kollektivet av Thomas Vinterberg. Til Drømmeslottet skrev komponist (og tidligere Aunt Mary-medlem) Svein Gundersen – som stod for mektig og stemningsfull musikk til flesteparten av Wam og Vennerøds filmer – låta "Har en drøm", framført av Jørn Hoel. 

 

Det melankolske høydepunktet

Det absolutte høydepunktet blant duoens filmer er i undertegnedes øyne Adjø solidaritet, som var selvskreven på min liste da jeg for noen år siden ble invitert av bransjebladet Rushprint til å nominere tidenes ti beste norske filmer. I denne episke og samtidig påfallende melankolske filmen har man forflyttet seg til 80-tallet – altså innspillingens samtid – hvor de to 40-åringene Atle (Svein Sturla Hungnes) og Eigil (Knut Husebø) lever tilsynelatende svært vellykkede liv som henholdsvis overlege i psykiatri og teaterinstruktør. Begge er de imidlertid fraskilte med problematiske familieforhold, og innser med betydelig vemod at de har beveget seg langt vekk fra sin ungdoms idealer. Mens deres barn enten har blitt konservative eller fullstendig nihilistiske, det siste i form av en mer alvorlig dopmisbruk enn hasjen hovedpersonene selv flørtet med i sin ungdomstid. Men handlingen favner også om generasjonen over dem, med en minneverdig Wenche Foss i rollen som Atles ikke videre konfliktsky mor – hvis foretrukne rusmiddel er det man får kjøpt på vinmonopolet.  

Adjø solidaritet er et storslått og kompromissløst generasjonsepos som bærer med seg mange av motivene og temaene fra Wam og Vennerøds forutgående filmer, her løftet opp til et nytt ambisjonsnivå. Filmen skildrer hvordan siste rest av sekstiåtternes drømmer og illusjoner brister – tidvis brutalt, men mest i sørgmodig resignasjon. Og uten noen ny form for solidaritet til å ta over for den de selv ikke klarte å etablere, noe ettertiden vel har gitt filmskaperne rett i. 

 

Ekstremtur til Hamburg

Verdt å trekke fram er dessuten den (også til Wam og Vennerød å være!) nokså ekstreme Hotel St. Pauli (1988), som fulgte etter den nevnte trilogien. Som filmatisering av Erland Kiøsteruds Jord! var den deres første romanadapsjon (mens de senere filmene Lakki (1992) og Sebastian (1995) begge er basert på romaner av Per Knutsen). I Hotel St. Pauli  møter vi den relativt sett uskyldsrene unge mannen Morgan (Øyvin Berven), som reiser fra den norske landsbygda for å kjøpe sex i Hamburg. Her ledes han inn i marihuanarøyking, urinsex og andre dunkle fristelser av forfatteren Jor (John Ege) og hans prostituerte kjæreste Gerda (Amanda Ooms) – i en handling som utvikler seg til et sjalusidrama med blodige konsekvenser. Med sin sjenerøse blanding av nakenhet, ukonvensjonell sex og seksualisert vold er det kanskje ikke så rart at noen oppfattet filmen som en smule spekulativ, men Hotel St. Pauli er like fullt et realt knyttneveslag i underlivet av en film, som knapt er mulig å glemme. 

 

Publikumssuksesser

Listen over kjente skuespillere som dukker opp i Wam og Vennerøds filmer er lang. Men de brukte også gjerne skuespillere som ikke tidligere hadde spilt i film, som Mari Maurstad i Drømmeslottet. En ung Nicolai Cleve Broch filmdebuterte med en sentral rolle i Sebastian, som var siste film duoen lagde sammen, mens Stellan Skarsgård gjorde en av sine første filmroller i Wams langfilmdebut Fem døgn i august. At mange rolleinnehavere var gjengangere i filmene (med Jorunn Kjellsby øverst på denne tronen), vitner i tillegg om at skuespillere likte godt å arbeide med Wam og Vennerød. 

Selv om det er en myte at filmene gjennomgående ble slaktet i pressen, hadde duoen etter hvert et anstrengt forhold til filmkritikere og journalister – som ikke alltid behandlet dem særlig pent, eller en gang redelig. Men filmene var jevnt over publikumssuksesser, med besøkstall de fleste norske filmer i dag bare kan drømme om. Mange av dem solgte også langt flere billetter enn de fleste andre norske filmene som ble sluppet de samme årene. 

I 2007 ble fem av Wam og Vennerøds filmer – Lasse og Geir, Åpen framtid, Drømmeslottet, Adjø solidaritet og Bryllupsfesten – lansert på DVD, i forseggjorte utgivelser med omfattende ekstramateriale. Forhåpentligvis vil noen etter hvert også gjøre de øvrige filmene tilgjengelige i et eller annet format. 

 

Med Svend Wams bortgang har vi mistet en av norsk filmhistories mest interessante og markante filmskapere. Han og Petter Vennerøds filmer sparket i mange retninger, men først og fremst mot det bestående – som i deres anarkistiske øyne inkluderte sekstiåtternes dogmatiske og dobbeltmoralske sosialisme så vel som sosialdemokratiets likhetshelvete, for å si det med en formulering som kanskje kunne ha blitt uttalt av en av deres karakterer. Og med det lagde de noen fargerike fabler fulle av liv, humanisme og en i dag sårt savnet vilje til å diskutere og utfordre sin samtid.

 
 

Annonse