«Planet 9 From Outer Space» er selvsagt ikke til å unngå i en slik oversikt.
Mange har kårets Aune Sands «Dis» til Norges dårliges film...
...men samme år kom en like verdig kandidat -Liv Ullmanns «Kristin Lavransdatter».

Verdens dårligste filmer

Tekst: Torgeir Blok | Publisert: 22.12.17

Tommy Wiseau er kjent for å ha regissert verdens dårligste film: The Room. Kampen om tittelen som verdens verste, strekker seg derimot langt tilbake.

The Room er så elendig på alle plan, at James Franco nå har laget  komedien The Disaster Artist som forteller historien om hvordan makkverket ble til.

I 1980 holdt to amerikanske filmkritikere en leserundersøkelse, hvor de spurte hva som var tidenes dårligste film, og ble overveldet av hvor mange som svarte Plan 9 from Outer Space (1959). Med et usammenhengende manus, lattervekkende skuespill og produksjonsnivået til et barneskoleteater, hadde regissør Ed Wood klart den utrolige prestasjonen å lage en regelrett skoletime i alt man ikke bør gjøre foran eller bak et kamera. Filmen ble i sin tid laget på et minimalt budsjett, og Wood hadde så lite penger å rutte med at hver eneste scene måtte filmes i én tagning, og alle feil underveis endte opp i det ferdige produktet.

Det var ikke så mange som brydde seg om filmen da den først kom ut, og den forble bortimot ukjent i 21 år. Men da leserne kåret den til tidenes absolutt dårligste, ville plutselig alle se om den virkelig var så elendig som folk skulle ha den til. Den notoriske møkkafilmen ble bare mer populær med årene, og det hele toppet seg da Tim Burton lagde en hyllest til filmskaperens manglende talent, med tittelen Ed Wood (1994).

 

Bittersøt premie

Det er derimot ikke bare Plan 9 som har blitt priset for sin labre kvalitet. Siden 1981 har The Golden Raspberry Awards (eller The Razzies) kåret årets dårligste film, dårligste skuespiller og en rekke andre bedrøvelige kategorier. Premieutdelingen begynte som et tullete påfunn blant en håndfull filmentusiaster, men har etter hvert vokst seg til et internasjonal event. Og selv om dette ikke akkurat er den gjeveste prisen en filmskaper kan få, har det likevel skjedd at noen vinnere har møtt opp for å ta imot sitt gylne bringebær. En av disse var Tom Green, som i 2001 ble tildelt prisen for sin Freddy Got Fingered, og var raus nok til å holde en takketale der han presiserte at det var mange andre som fortjente å få prisen like mye som ham.

I motsetning til Plan 9, er Freddy Got Fingered en flåsete film som stortrives med sin egen elendige smak, og aldri later som om den er noe annet enn bånn i bøtta. Filmen skiller seg derfor ut fra andre Razzie-vinnere, da utdelingen ellers har en tendens til å fokusere på virkelig store produksjoner som ikke lever opp til forventningene. Blant disse finner vi brysomme blockbustere som Fantastic Four (2015), The Twilight Saga: Breaking Dawn – Part 2 (2012) og Transformers: Revenge of the Fallen (2009).

The Razzies er heller ikke alene om å hylle horribelt håndverk. Tv-serien Mystery Science Theater 3000 (eller MST3K) har i flere tiår gjort ære på hundrevis av bortglemte lavbudsjetts-floskler. Hver episode av MST3K er pakket inn i en sleivete historie om en ensom astronaut som blir tvunget til å se på elendige filmer sammen med to roboter, og harselerer dermed med at filmene de må se på er såpass gjennomgående skrøpelige at de er som torturrepskaper å regne. For å holde ut bedrøvelighetene, slenger astronauten og robotene hans ut rappkjeftede kommentarer underveis. Denne formen for alternative lydspor har etter hvert fått navnet «Rifftrax», og sådan har MST3K fått en hel generasjon av filmelskere til å se verdien av ellers neglisjerte filmskapere. Serien har blant annet gjort en kultklassiker av Manos: The Hands of Fate (1966) – et fordervelig sluskeri av en film, hvor filmskaperne ikke engang klarte å få lyden til å stemme med bildet. Gjennom MST3K har Manos likevel blitt såpass populær at en Kickstarter-kampanje nylig klarte å samle inn nok penger til å lage en oppfølger. Manos Returns er allerede under produksjon, og er derved en sjelden film hvor fansen faktisk håper at den skal bli like elendig som den 51 år gamle originalen.

 

SBIG

Populariteten til The Razzies og MST3K har bare økt med årene, og med internettets ankomst fikk de frynsete filmene også en egen subsjanger kalt «SBIG» – forkortet fra «So bad it’s good». Det finnes i dag en rekke nyhetssider, youtube-kanaler, facebookgrupper, blogger og forum, som bare fokuserer på SBIG-filmer. En av de mest underholdende, er podcasten How did this get made, som tar for seg en ny film hver episode, ofte med hjelp av filmskaperne selv, som forklarer hva i all verden som skjedde bak kulissene. 

En av filmene som har kjempet om SBIG-tronen, er det italienske vrøvlet med tittelen Troll 2 (1990). Handlingen spinner rundt en rase vegetariske troll, som forvandler stakkars mennesker til planter, for å kunne spise dem. Produksjonsnivået er visselig et langt steg opp fra både Plan 9 og Manos, men filmen er likevel såpass latterlig at det er umulig å ta den alvorlig. Faktisk er skuespillet såpass forråtnet, at en av filmens hovedroller ble berømt bare på grunn av sine manglende evner. Det tok riktignok sin tid, og mannen livnærte seg som tannlege da han plutselig ble oppdaget som håpløs superstjerne 20 år etter at han hadde lagt vekk skuespillerambisjonene. Han tok derimot æren med et bredt smil, og proppfull av selvironi reiste han rundt på filmmesser for å signere autografer. Historien ble også foreviget i dokumentaren Best Worst Movie (2009), hvor man får se at regissør Claudio Fragasso ikke tok det med like stort smil.

 

For de som måtte bli interessert i å se Troll 2, men lurer på om man må se Troll 1 (1986) først, er svaret et rungende nei. Disse filmene har ikke noe som helst med hverandre å gjøre, og Troll 2 hadde opprinnelig tittelen Goblins, men ble omdøpt i et forsøk på å cashe inn på filmen Troll som hadde gjort moderat suksess noen år tidligere. Denne tradisjonen ble senere opprettholdt, da to nye filmer begge påstod å være Troll 3, uten at de hadde noe som helst å gjøre med hverken Troll 1 eller 2.

 

Søppelautører

Når man først snakker om virkelig råtten film, er det også obligatorisk å nevne regissør John Waters. Gjennom flere tiår har han radbrekket Amerikas tabuer på samlebånd, og tøyd strikken for hva som kan kalles spillefilm. Han introduserte blant annet sex-akten «teabagging» til populærkulturen i Pecker (1998), og fikk en transvestitt til å spise ekte hundebæsj i Pink Flamingos (1972).

Waters stortrives i sin status som provokatør, og blir gjerne kalt både “Kongen av dårlig smak” og “Paven av søppelfilm”. Han har også mye av fortjenesten for at «trash cinema» har blitt anerkjent som en egen sjanger. Forskjellen mellom SBIG og trash cinema vil nok alltid være litt flytende, men jeg tror nok ingen blir fornærmet om vi sier at den første er ufrivillig underholdende, mens den andre er underveldende med overlegg.

I søppelfilmenes fantastiske verden finner vi også flere banebrytende sjangre. I hvert fall hvis vi skal tro James Nguyen, som hardnakket mener han er oppfinneren av den «romantiske thrilleren». Og han har absolutt laget en utpreget smørje, kalt Birdemic: Shock and Terror (2010). Dette er en slags nullbudsjetts-nyinnspilling av Hitchcocks The Birds (1963), blandet med en god dose klissete melodrama, og dataanimerte fugler som tilsynelatende har blitt tegnet i Microsoft Paint.

 

Knusende kritikk

Vår egen Aune Sand skapte også historie da han slapp sin illeluktende Dis (1995) utover norske kinoer. Den poetiske filmen ble slaktet av et samlet norsk kritikerkorps, og legendariske Harald Kolstad ble såpass forarget at han nektet å gi den så mye som terningkast 1. Nå skal det sies at Aune Sand var helt uten erfaring da han både skrev, regisserte, redigerte og spilte i filmen selv, og prosjektet bærer preg av å være et amatørmessig førstegangsforsøk. Med det tatt i betraktning vil jeg si filmen ikke er på langt nær like elendig som historien påstår, og det er tydelig at Harald Kolstad aldri har sett Manos: The Hands of Fate.

Det kom også en betraktelig verre norsk film samme år, i form av uutholdelige Kristin Lavransdatter. Likevel var det Dis som fikk tittelen «Norges dårligste film». Dette gjorde den derimot til en braksuksess, og NRK rapporterte om utsolgte saler. For Sand ble det likevel en blandet opplevelse, for selv om han tjente godt over det han hadde brukt på produksjonen, var det så mange som ble provosert av filmens manglende kvaliteter, at han opplevde å bli spyttet etter på gata. Han ble også forsøkt skallet ned ikke mindre enn 7 forskjellige ganger, bare grunnet filmen som ironisk nok hadde bitittel: En historie om kjærlighet.

Det er ikke bare fryd og gammen å ligge på bunn, og det er kanskje få filmskapere som har mottatt mere hat, enn den tyske regissøren Uwe Boll. Han har bygget sin karriere på å adaptere dataspill til lerretet, tilsynelatende helt uten interesse for å faktisk skape noe av kvalitet. Det hjelper heller ikke at hele markedsmodellen hans er basert på å utnytte et skattehull, og den produktive regissøren fikk et bråstopp da en lovendring tettet igjen muligheten for raske penger. Det stoppet derimot ikke hatet fra å flyte, og Boll ble omsider så lei av alt maset, at han inviterte sine verste kritikere til å møte ham i bokseringen. Flere av disse møtte også opp, med den oppfatning at det skulle bli en morsom tulleevent, men fikk seg en overraskelse da de oppdaget at Boll hadde vært aktiv som amatørbokser i årevis, og endte opp med å banke sine meningsmotstandere helseløse. Store deler av dokumentaren Heckler (2007) handler om nettopp dette, og viser Boll på sitt beste og verste.

 

The Room

Regissøren av The Room er derimot betydelig bedre til å takle den bitre hyllesten. Det motsatte mesterverket kom ut i 2003, og Tommy Wiseau turnerer fortsatt verden rundt for å delta på fullsatte visninger. Filmen er derved blitt til tidenes største møkkasuksess, og i likhet med kultfilmen Rocky Horror Picture Show (1975), har det vokst frem en tradisjon rundt kinovisningene, der publikum kler seg ut og gjør opplevelsen til et levende teater. Det oppfordres til å snakke og interagere med karakterene på lerretet, og hver gang filmen viser et bilde av en skje (noe den gjør overraskende ofte) er det vanlig å kaste plastskjeer utover kinosalen.

Denne skikken har blitt såpass ikonisk, at det fikk en egen dokumentar med tittelen Room Full of Spoons. Wiseau selv er derimot ikke så begeistret over denne produksjonen, og har forsøkt stoppe den via advokater. Han produserte også flere Youtube-videoer hvor han sprenger plakaten til Room Full of Spoons. Selv om dokumentaren egentlig var ferdig i 2016, er konflikten bare nylig forløst, og filmen er ventet lansert utpå nyåret.

I likhet med Uwe Boll, gjorde Wiseau også noen krumspring med budsjettet, og han vil aldri forklare hvor han fikk pengene fra. Den kostet visstnok 6 millioner dollar å lage, og på et tidspunkt mente Wiseau at han skrapte sammen pengene ved å selge skinnjakker. Om denne forklaringen virker noe hårete, har det blitt spekulert mye i om hele prosjektet egentlig var et skalkeskjul for å hvitvaske mafiapenger.

Akkurat som Aune Sand, har også Wiseau samtlige roller både foran og bak kamera, og da han utviser like magert talent i alle oppgaver, har han oppnådd status som levende søppel-legende. Han tar det derimot overraskende godt, og selv om filmen opprinnelig ble markedsført som en thriller, forandret han likeså godt sjangeren til komedie da den ble kåret til verdens dårligste, og insisterer nå på at alle flosklene var gjort med vilje.

Selv om det nok er ytterst få som egentlig tror på den unnskyldningen, er det ikke til å nekte for at filmen underholder. Handlingen er en surrete spagetti av merkelige scener, og da birolleinnehaver Greg Sestero skrev bok om filmen, kalte han den derfor The Disaster Artist. Det er nå dette som er adaptert til en spillefilm med samme navn, og om den er i nærheten av like underholdende som Burton’s Ed Wood, har vi uten tvil en svært morsom kinotur i vente.

 
 

Annonse