Filmfakta

Originaltittel: Happy End
Med: Isabelle Huppert, Mathieu Kassovitz, Jean-Louis Trintignant, Toby Jones
Manus: Michael Haneke
Regi: Michael Haneke
Genre: Drama
Produksjonsår: 2017
Nasjonalitet: Frankrike
Lengde: 1 t. 47 min.
Distribusjon: Arthaus
Premiere: 25.12.2017

På kanten av stupet

Tekst: Geir Kamsvåg | Publisert: 21.12.17

Happy End er et fengslende og dystert drama – med andre ord en typisk Michael Haneke-film. Nok en gang dissekerer han menneskelig grusomhet med sin vanlige presisjon.

Det er gått tjue år siden den østerrikske filmskaperen slo gjennom internasjonalt med Funny Games – en sublim øvelse i grusomhet, som sjokkert publikum.

Happy End er Michael Hanekes tolvte spillefilm, og som vanlig – i Hanekes verden, er det ingen mulighet for lykkelige avslutninger. Det har blitt antydet at dette blir den 75-årige filmskaperens siste film, filmtittelen gir således et bilde av håp fra en filmskaper som har konsentrert seg om menneskets ondskap.

I Happy End tar han oss med til et herskapshus i franske Calais, byen som har blitt ventested for flyktninger og migranter som forsøker å ta seg videre over Kanalen til Storbritannia. I det besteborgerlige herskapshuset regjerer den begynnende demente Laurents. Han deler herskapshuset med sin gjengiftede sønn Thomas og datter Anne som har overtatt familiens entreprenørvirksomhet. Hun må håndtere virkningen av en katastrofal arbeidsulykke forårsaket av hennes sønns uaktsomhet, noe som igjen fører til en familiekrise. Samtidig blir Thomas´ ekskone akutt innlagt på sykehus som følge av en mystisk forgiftning forårsaket av den 13-årige datteren som nå må leve med faren og hans nye kone. I Laurents-familien har stort sett alle lik i skapet, og bærer på store hemmeligheter.

Happy End byr på et solid skuespillerensemble. Som vanlig briljerer Isabelle Huppert. Hun får god hjelp av filmstørrelser som Jean-Louis Trintignant, Mathieu Kassovitz og Toby Jones. 

Den europeiske flyktningkrisen tjener som et bakteppe for handlingen. Etter hans forrige film, Amour, som viste oss aldrende og oppriktige ømhet er vi i Happy End tilbake til den gamle Haneke, om enn med litt mindre rå kraft enn vanlig. Selv om utbruddene og bildet av menneskelig ondskap denne gangen fremstår noe mer dempet, men som alltid er fortellingen fortalt med presisjon. Haneke skjærer helt til beinet og viser med presisjon menneskelig ondskap.

25 år med Michael Haneke fra Benny´s Video og frem til Happy End har vært en dyster reise, men han har gitt undertegnede noen av de største filmopplevelsene underveis. 

 
 

Annonse