– Jeg elsker grøssersjangeren både som vanlig publikummer, men også som filmviter. Virkemidlene i sjangeren er filmens ABC, sier Synnøve Macody Lund.
 
Synnøve Macody Lund er litt som poteten – hun kan brukes til alt – og gjør alt. Hun har jobbet bak kamera i NRK, vært filmkritiker, dokumentfilmregissør og har nå hatt flere store filmroller.

SYNNØVE MACODY LUND ER HJEMSØKT

Tekst: Geir Kamsvåg | Foto: Erik Burås | Publisert: 20.11.17

Synnøve Macody Lund debuterte med et brak som motspiller til Aksel Hennie i Hodejegerne. For øyeblikket er hun kinoaktuell som dronning i Askeladden og er premiereklar med hovedrollen i grøsseren Hjemsøkt.

I den norske grøsseren Hjemsøkt, i regi av spillefilmdebutanten Carl Christian Raabe, har hun den bærende rollen og er med i nesten hver eneste scene.

– Ansvaret tynger, sier hun om hovedrollen i filmen som får premiere 24. november.

Hjemsøkt er spilt inn i iskald vinterkulde på Gran på Hadeland. Manuset er skrevet av Norges hotteste kvinnelige forfatter Maja Lunde, forfatteren bak den internasjonale suksessen «Bienes historie». 

Synnøve Macody Lund har gått fra rollen som dronning i kinoaktuelle Askeladden til rollen som arvingen Cathrine i Hjemsøkt. Karakteren hennes reiser til Gran for å kvitte seg med det gamle herskapshuset hun har arvet etter sin avdøde far. Hun vil bare bli kvitt den gamle og forfalne herskapsboligen. Minnene hennes er ikke de beste, men omstendighetene gjør at hun må bli der og snart aner hun at huset bærer på mørke hemmeligheter – hun er ikke alene i huset.

 

Samarbeid

Det er ikke første gangen Synnøve Macody Lund jobber sammen med regissøren Carl Christian Raabe. Han var stillfotograf på Hodejegerne og etter det hadde de felles regi på bakomfilmen om Kon Tiki.

– Han raste rundt på settet til Hodejegerne med en helt spesiell samlende energi. For meg som var så fersk i faget var han en fabelaktig person å forholde seg til. Det er en helt spesiell atmosfære på et filmsett, Calle håndterer det på en beundringsverdig måte – nå også som regissør. Det er jo også derfor han har hatt stillsjobber på utrolig mange produksjoner. Han er den typen som løser opp stemningen når det tetter seg til. Selv er jeg veldig dårlig på å være rundt folk tolv timer om dagen. Det er det som sliter på meg – ikke selve skuespillet. Han ble, sammen med Aksel, en veldig viktig person for meg på Hodejegerne. Etter innspillingen fikk jeg i oppdrag av Joachim Rønning og Espen Sandberg å lage bakomfilmen på Kon Tiki. Jeg hadde jobbet et par år som digi-regissør i NRK hvor jeg stort sett gjorde alt selv så lenge og var lei av å jobbe slik. Jeg grein meg til å få med en kameramann, og Calle var den første jeg spurte. Det ble en fantastisk reise og siden har vi hatt vår 'lille bedrift'. Vi holdt jo på i nesten et og et halvt år med Kon Tiki-produksjonen. 

 

Elsker sjangeren

Skrekksjangeren er populær i Norge som har to filmfestivaler dedikert kun til sjangeren, Ramaskrik på Oppdal som Hjemsøkt åpnet - og Tysvær Skrekkfest. Filmer som Fritt vilt, Villmark, Skjult, Huset og Død snø er elsket av publikum. Hjemsøkt går slik sett inn i en god norsk filmtradisjon.

– Hvordan er forholdet ditt til grøssersjangeren?

– Jeg elsker den både som vanlig publikummer, men også som filmviter. Virkemidlene i sjangeren er filmens ABC. Du må være så nøye i hvordan du porsjonerer ut spenningen. Det du forteller med både lyd, musikk, bilde og effekter må balanseres perfekt fordi du skaper en alternativ virkelighet. Du beveger deg mellom det naturlige, normale og det mystiske eller overnaturlige. Filmmediet er jo som skapt for dette; å viske ut grensene for hva som er mulig eller realistisk, samtidig som vi tror på det og lar oss rive med. På alle plan må det være bunnsolid for at du skal greier å forføre publikum. Det er denne typer filmer jeg setter høyest. Enten det er Orson Wells, Aronovsky eller Hitchcock, så ser du hvordan håndverket fungerer – hvordan en liten forskyvning kan endre hele bildet. Å lage en grøsser er veldig ambisiøst, du veies øyeblikkelig opp mot enerne i klassen. Sjangeren har et kresent publikum som kan den og har masse forventninger. Du skal levere til disse, men du skal også gi noe nytt –skape ditt eget.

- Egne grøsserfavoritter?

- (Det er jo fremdeles de to – Orson Wells og Hitchcock, som er de beste). Mine favoritter er nok The Others og The Sixth Sense. har mye av deres elementer ved seg – den smarte twisten.

En viktig rolle i filmen spilles av sjuårige Ebba Steenstrup. 

- Det sies at barn og dyr… (?:)

- Ebba var fantastisk i rollen som var veldig krevende og fysisk. Hun er en robust jente med sterk personlighet. Det var helt nødvendig for denne rollen. I enkelte scener var jeg så hardhendt med henne ute i den iskalde snøen at hun nærmeste hatet meg. Jeg måtte la henne sparke meg litt og ta igjen off camera, så var vi klare for nytt opptak.

 

Altmuligkvinnen

Synnøve Macody Lund er litt som poteten – hun kan brukes til alt – og gjør alt. Hun har jobbet bak kamera i NRK, vært filmkritiker, dokumentfilmregissør og har nå hatt flere store filmroller. For to år siden debuterte hun som forfatter og det er det hun skal bli når hun når stor, forteller hun.

– Det er skrivingen jeg liker best, og det er forfatter jeg aller helst vil være.

Nå jobber hun med den ”vanskelige andreboken” som kommer i 2019. Hun er godt i gang med arbeidet uten at hun vil gå inn på hva den skal handle om.

– Erfaringene med bokutgivelsen hadde jeg nytte av i Hjemsøkt. Boka mi var veldig personlig, man gir alt og du føler deg veldig naken i en slik situasjon. Som forfatter bærer du alt alene. Den erfaringen var veldig nyttig å ha med her. Det som er veldig greit med filmproduksjon når du har gjort ditt beste og det likevel blir litt kleint, så er det mange du kan dele ansvaret med. Du kan si til deg selv at ”det er ikke BARE min feil.” Det kan du ikke med en bok . Selv om mitt ansvar i Hjemsøkt hovedsakelig er å få frem en troverdig karakter ligger det mye mer på mine skuldre her enn det jeg er vant til, siden manuset er så sentrert rundt min karakter og Cathrines opplevelse av historien.

 

Nyttig lærdom

I tillegg til film har det også blitt flere tv-serier på henne. Frikjent var en megasuksess – og andre sesong av Black Widows gikk i sommer på TV3.

- Black Widows orker jeg nesten ikke å snakke om, selv om det var et gøy konsept med mange dyktige medarbeidere. Det ble lite fri. Jeg reiste hjem fra Helsingfors på lørdager på ettermiddagen og var tilbake på settet igjen på søndag. Det var det tiden jeg fikk hjemme – en natt – annen hver uke. Da blir du sliten. Når de gjør alt for å presse budsjettene – (da) blir det litt rovdrift. Men det har vært en nyttig lærdom. I tv-serier kan du ikke sitte å føle i fjæra – du må ut å levere hele tiden. Kjøreplanene endres kjapt. Det som var den store dialogscenen som skulle tas etter lunsj, må du plutselig ta på morrakvisten. Sett i ettertid har nok erfaringen vært god for meg som skuespiller. Jeg har nok en tendens til å ta det hele alt for alvorlig og jobber intenst for å forbedre meg, slik at hver scene føles troverdig for meg. I tv-serier må du ta det litt mer på strak arm og porsjonere energien. Har du hovedrollen er det beinharde 12-timers dager der du gjerne er med i hver scene og innspillingene holder på i månedsvis. Derfor fortrekker jeg å jobbe med film. Da er du maksimalt en måneds tid borte. Det er også atskillig mer barnevennlig … 

 

En nær nerdeopplevelse

– Den virkelig morsomste opplevelsen i det siste er likevel å ha vært med på å lage hovedrolle i et spill – jeg er kontraktfestet med at jeg foreløpig ikke kan si navnet på spillet, men det er et av de største i krigssjangeren.

– Jeg har hatt en computer game session hos Dice og Goodbye Kansas Studios i Uppsala med Susanne Boucher og vi har fyrt av maskingevær og granater så det holder, for å si det sånn. Det var en helt syk opplevelse med drakter og motion capture-sensorer som tar opp hver eneste bevegelse, men også veldig god erfaring å ta med seg. Spill er i en rivende utvikling og mange flinke regissør satser på spill. Det er en helt spesiell måte å jobbe på. Du må forestille deg alt! Det er ingen kulisser. Det føltes først så nakent og ekkelt. Selv om kropps- og ansiktsscanningen er blitt så avansert nå at de caster profesjonelle skuespillere som de baserer hele karakterens uttrykksregister på, slik at det virkelig ligner deg, er det jo ikke deg publikum ser. Man gjenskapes digitalt for å si det sånn.

Alt er på liksom – du må late som du har håndjern, en rampe er en lastebil også videre. Det føles som en dårlig skoleoppsetning når du øver, men så: Når det virkelig gjelder, alle kameraene går på, inkludert ett rett i fleisen – festet til hjelm, og man kjøre koreografien og dialogene sammen blir det supergøy. Jeg fikk den intense gledesfølelsen man hadde som barn, når leken tok helt over og verden ble fantasiuniverset. Det var en opplevelse som er veldig forskjellig fra film og tv. Det var som å være på en booth camp hver dag med yogaoppvarming osv. Spill krever veldig mye. Du må selv skape det rommet hvor handlingen foregår.

De som jobber med spill hos Goodbye Kansas Studios er skikkelige nerder. De hadde sovesal for de ansatte på jobben. Jeg tror ikke de folkene har så mye liv utenfor spillverdenen, men de er veldig fine og ekstremt flinke folk. Det er det mest inspirerende og behagelige settet jeg har vært på. De jobbet som maur og alt gikk på skinner hele tiden.

Sønnen min er jo ikke så lett å imponere, men da han hørte at jeg skulle ha en hovedrolle i et spill han venter veldig på ble han imponert og så kom det ”kan jeg drepe deg også?”. Tror han ser frem til den opplevelsen.

 

Agent viktig

Synnøve har agent både i København og London. I København er hun i stallen til Panorama som jobber med de fleste store skandinaviske skuespillerne, mens hun i London jobber med The Artists Partnership som jobber både med skuespillere og forfattere.

– Agentene er viktige for den jevne flyten av tilbud. Særlig Panorama har vært viktige for meg fordi de er internasjonalt rettet, men samtidig har de et veldig godt tak på det skandinaviske marked. De har god oversikt over hva som skjer i både i Oslo og LA. Jeg er mest interessert i det europeiske marked. Jeg er blitt litt for gammel til å reise til LA for å prøve å skape en karriere der, men agentene er helt avgjørende.. Det var ikke før etter Frikjent at jeg ble en del av Panorama. Mange av skuespillerne i serien kom derfra.

Synnøve Macody Lund er ellers eneste norske noensinne som har vært i det siste heatet for en rolle i James Bond. 

- Det var en mulighet som kom gjennom min britiske agent.

- Hvordan var den opplevelsen?

- Det var jo fantastisk å få den muligheten, spesielt siden Sam Mendes er en av mine favorittregissører, men du blir jo så nervøs i en slik situasjon. Spesielt når man kommer så langt at det faktisk er en mulighet. Ofte er venteperioden etter de mange auditionene, det rommet før du vet om du blir valgt, den mest intense, fordi du da prøver å forberede deg mentalt på hva som skjer hvis det skulle gå i boks; du må tenke på logistikk og hvordan du skal organisere livet ditt og fremtiden. Selv om det ikke alltid går, synes jeg disse øyeblikkene er flotte, fordi de setter deg i kontakt med en nerve der du virkelig kjenner på hva du kan og vil, sier Synnøve Macody Lund som nå setter kursen mot Tyrkia og Istanbul for en tv-serie-innspilling.

 
 

Annonse