- Juleblod er en god, gammeldags skrekkfilm som hyller 80-tallsfilmene slik Scream gjorde, forteller Reinert Kiil.
 

En riktig blodrød jul, hilsen Reinert Kiil

Tekst: Geir Kamsvåg | Foto: Kristoffer Sandven | Publisert: 30.10.17

Reinert Kiil er fra Honningsvåg. Norges nordligste by – i gamle dager kjent som Lille Chicago. Her samlet fiskere fra både ut- og innland seg for å drikke og slåss. 

Før fastlandstunnelen kom, måtte de som skulle til Honningsvåg ta ferge fra Kåfjord – bedre kjent som Chicago-fergen. Småbyen hadde i en periode en usedvanlig høy drapsfrekvens. Kanskje ikke så underlig at Reinert Kiil er mannen bak årets blodige alternativ til Reisen til julestjernen – skrekkfilmen Juleblod

- Med fastlandsforbindelsen kom sivilisasjonen til Honningsvåg. Jeg hadde tenkt å lage en dokumentarfilm om hjemmebrentmiljøet der og tok kontakt med en del gamle helter, men det er jo ingen som driver med det lenger. Alle var blitt ordentlige og kjedelige – så det var åpenbart for seint, forteller Reinert Kiil som nå har slått seg ned i Tønsberg etter noe år i Oslo: - Parkeringsbøtene i hovedstaden tvang meg på flukt videre sørover, forklarer han.

Reinert Kiil har tidligere levert oss exploitationfilmer som Hora og Inside the Whore. Fjorårets film, Huset, er en spøkelsesfilm satt til andre verdenskrig og hans mest konvensjonelle film. Med årets Juleblod vender han tilbake til skrekksjangeren i en film som er spilt inn på elleve steder, fra Tønsberg i sør til Honningsvåg i nord. 

- Dette er en god, gammeldags skrekkfilm som hyller 80-tallsfilmene slik Scream gjorde, forteller han.

I kjent stil blander Reinert Kiil sin egen miks i denne skrekknoirfilmen med sterke slasher-elementer. Vi følger en etterforsker som har vært på jakt etter en seriemorder, kalt «Julenissen», i 13 år, som tar liv hver 24. desember. Manuset til Juleblod har han hatt klart i mange år. Han skulle egentlig produsere den sammen med Daniel Henriksbø som ble tatt av bølgene og døde under innspillingen av Skumringslandet. Dermed ble filmen utsatt. Med seg i Juleblod har han fått kjente skuespillere som Stig Henrik Hoff, Jørgen Langhelle, Sondre Krogtoft Larsen, Julia Schact og Frank Kjosås i tillegg til kjente fjes som Truls Svendsen og Thomas Felberg. 

 

Røverhistorier

Ungdomstiden hadde han i Alta hvor han gikk på dramalinja på videregående og bodde på internat.

- Det var her jeg opplevde de tøffere sidene ved Finnmark. Alta var stor nok til å samle de som havnet på skråplanet. De søker seg jo alltid til et større sted hvor det finnes likesinnede. Jeg levde under et strengt regime på internatet og jeg hørte med blant de ordentlige. Men i forhold til innbyggertallet så har vi i Alta en del av befolkningen som gjør en iherdig innsats for å fylle opp de negative statistikkene. 

- Hva er det med dere finnmarkinger og den beksvarte, blodige humoren. Det gjelder jo både deg, Tommy Wirkola og Stig Frode Henriksen blant annet?

- Stig Frode sa noe i ett intervju som jeg er tror er veldig riktig; Det er et hardbarket revymiljø i Finnmark. Vi er vant til at onkler og familie kommer hjem på julaften – eller når som helst og forteller røverhistorier som er grove og består av nitti prosent bannskap. Jeg tror mye av inspirasjonen kommer fra historier man har hørt. 

 

Undergrunnsfilmer

- I Alta var det mye alenetid i mørketiden. Det gir rom for fantasien og er som skapt for film, forteller han. - Jeg drev aktiv som svømmer og hadde filminteressen på si. På åttitallet florerte det med ulovlige undergrunnsfilmer fra Nederland - Video Nasties med titler som Faces of Death og Traces of Death. Det var voldsfilmer i subkategorien splatter, zombie og cannibal. De filmene fikk man kjøpt på VHS. I Honningsvåg var det ikke så mye film og alle lånte av hverandre. Jeg tror alle mine venner hadde sett undergrunnsfilmer fra Tyskland og Nederland før de hadde sett Terminator. Og så klarte man å snike seg under radaren til foreldrene fordi dette var filmer man kjøpte med egne penger og sirkulerte utenom foreldrene viten og godkjennelse. I Alta hadde de en veldig fin butikk, Puskas, som kanskje var den beste VHS-sjappa i hele Norge. De drev parallellimport fra England og solgte nye kinofilmer før de var på kino.

Barndommens filmopplevelser sitter i ryggmargen, forteller han: - Jeg klarer ikke å unngå skrekkelementet i filmene mine, sier han om Juleblod.

- Uansett sjanger og hvor dårlig en film er ser jeg alltid flere lag i en filmfortelling. Jeg prøver alltid å analysere filmen for å finne ut hvordan regissøren har tenkt. Derfor kan jeg sette meg ned å kose meg like mye med Kill Clown in Outer Space som med en Lars von Trier-film.

 

Selvlært

Reinert Kiil har gått Tarantino-skolen, det vil si at han er selvlært gjennom å se mye film.

Han begynte å eksperimenter i faget med kortfilmer.

 - Da jeg begynt med film var film ennå film og ikke digitalt. Jeg jobbet gratis på filmer for å lære. I dag er det slik at folk skal ha betalt fra første jobben. Jeg mener film er en skole – du blir aldri utlært. Jeg mener at du må jobbe for å fortjene tittelen. Jeg er av den gamle skolen. Ved å jobbe på alle nivåer lærer du å respektere alle fagfeltene som er involvert. Jeg fikk vondt i magen da jeg begynte å jobbe på Hotell Cæsar og så at folk kalte seg fotografer bare fordi de vimset rundt med noen kameraer. Jeg mener, foto skal jo planlegges i både detaljer og nyanser. Jeg klarte ikke å jobbe der og sluttet etter fem måneder. Jeg synes det latterliggjorde det jeg mener drama skal være, for all del, serien traff sitt publikum. Det er det ingen tvil om.

 

Lar seg ikke stoppe

Reinert Kiil lever ikke av offentlig penger. Bunken med avslag fra NFI og Filmfond Nord begynner etterhvert å bli tykk.

- Jeg lar ikke byråkratene stoppe meg. Problemet er at kompetansen på sjangerfilmer og viljen til å se dette markedet ikke er til stede. Jeg har søkt Filmfond Nord 28 ganger – og har aldri fått en krone, forteller han. 

Det ser uansett ikke ut til å stopp ham. Reinert Kiil greier likevel å lage en film i året hvor han både produserer, regisserer og skrive manus.

Juleblod er spilt inn på hele elleve steder i Norge – fra sør til nord. 

- Det er selvsagt total galskap å ha så mange innspillingssteder. Alle som lager film vet jo at enhver forflytning fører til store kostnader. 

For å holde kostnadene nede kjørt han selv alt filmutstyret mellom de forskjellige innspillingsstedene. Gode sponsorer og arbeidskreditter for de involverte er det som har gjort filmen mulig.

– Dette er en lavbudsjettfilm hvor hele 25 profesjonelle filmarbeidere jobber på kreditt. Det betyr at de får lønn hvis filmen går bra på kino, forteller filmskaperen som nå faktisk planlegger en blodfri tv-serie for barn.

 
 

Annonse