I konkurranse med andre kvalitetsserier, havner Star Trek: Discovery foreløbig ikke helt oppe i “må se”-kategorien i Netflix.
 

Slapp Star Trek-start

Tekst: David Skaufjord | Publisert: 25.09.17

Anslaget til nye Star Trek: Discovery går modig der hvor alle Star Trek seriene har gått før.

Serieskapere: Bryan Fuller, Alex Kurtzmann

Med: Jason Isaacs, Sonequa Martin-Green, Doug Jones

Star Trek-eventyret startet på 60-tallet, i form av en 3-sesongers TV-serie som kort tid etter kanselleringen ble et kultfenomen, og som har reist rundt planeten et utall ganger. Universet består av 13 spillefilmer, og 6 serier, hvorav Star Trek: Discovery er den siste.

SE TRAILEREN HER

Star Trek-seriene, som primært har gått som nettverks-TV (i motsetning til kabel, som tar mindre hensyn til familievennlige reklamer), har tydelige og lett gjenkjennelige signaturer: rom-optimisme, en urokkelig tro på mennesket, grove forenklinger av kosmiske problemstillinger, impulsive avgjørelser som alltid blir rettferdiggjort i etterkant, en besetningsmedlem som enten er robot eller av en annen rase (det er lov å si “rase” i Star Trek-universet) hvis primæregenskap er at han ikke skjønner noe av det menneskene driver med, og en besetning med en fullstendig motvilje til å følge det ene direktivet de har, nemlig å ikke blande seg med fremmede sivilisasjoner.  I tillegg pleier seriene å ha en enkeltepisodisk struktur, hvor hver episode gjerne byr på en ny planet med et nytt problem, som aller helst speiler et problem i samtiden.

På det siste punktet ser det ut til at serien, basert på de to første episodene (som bør ses som en enkeltpilot) har beveget seg fra denne modellen, til fordel for en lengre historielinje. Fortellingen omhandler konflikten mellom de krigerske Klingonene, som prater en tilsynelatende blanding mellom arabisk og nord-koreansk, og amerikanerne, unnskyld, jeg mener så klart den allierte Sterneflåten.

Ut over dette, ser det ut til at de følger modellen ganske slavisk.

Star Trek har gjennom årtiene hatt en særegen look, basert på begrenset studiorom og og forholdsvis enkle kameraføringer, med en teknologi som blir utdatert kun få år etter at episodene kommer ut. Star Trek - Discovery beholder noe av den klassiske designen, primært designen på romskipene, inkludert håpløs joystickstyring og en fullstendig mangel på navigerbare droner så man til en hver tid må sende mennesker ut i asteroidebelter. Serieskaperne har også skiftet på en del, primært utseendet til Klingonene, og den klassiske introvignetten, som her fremstår som ganske generisk og døll. Serien minner mindre om episodene fra 60- og 90-tallet, men slekter mer på forrige installasjon i serien, nemlig Star Trek - Enterprise. Det primære regigrepet i serien virker å være at man stiller kameraet litt på skrå, og blinker med noen lys i kameraet fra tid til annen for å få såkalte lensflares, popularisert gjennom J. J. Abrams Star Trek-film fra 2009.

Serien skylder ikke forløperne å ligne dem, men dessverre fremstår den første episoden som en halvinspirert imitasjon av veletablerte Star Trek-trooper, og hjulet blir definitivt ikke funnet opp på nytt. Det føles litt som om serien har blitt lagt ut på anbud på det åpne markedet, og at alle involverte har vært halvfornøyde.

Klingonene, seriens krigerske antagonister, har ikke særlig annen motivasjon enn at de elsker og krige, at de har kranglet litt seg i mellom og at to av dem hadde det litt vondt i barndommen. Tidligere ville jeg avfeid dette oppsettet som banaliteter, men det kan i stor grad synes i speile den verdenspolitiske situasjonen for øyeblikket, så jeg lar det passere.

Krigerrasen Klingons, som har utviklet imponerende romteknologi, klarer ikke å holde våpnene i buksa i mer enn 5 minutter, før de begynner å brøle om ære og gå løs på alt som finnes. Gjennom titusener av år er de avlet frem til å krige. Heldigvis er romskipet Shenzhou utstyrt med to “sterke kvinnekarakterer” (ironiske hermetegn), som ikke har noe problem med å overmanne disse krigerne egenhendig, så lenge de lærer seg å samarbeide og husker at de egentlig er venninner først.

Politisk korrekthet har alltid vært en kjepphest for Star Trek-forfatterne, men denne gangen har de mannlige feministene i skriverommet gått helt amok, og sannsynligvis overkjørt det ene kvinnelige alibiet de har med seg på lasset (som heller ikke har noe annet på CV’en enn akkurat denne pilotepisoden), og kjørt på med hele klisjéhåndboka. Gråtkvalte taler akkompagnert av romsymfoniens versjon av melankolsk moralpiano i bakgrunnen, fullstendig umotiverte actionsekvenser og to alfa-hunner som står og brøler til hverandre om om å stole på den annens dømmekraft.

Denne dømmekraften synes fullstendig fraværende for begge karakterene, henholdsvis kaptein Georgiu (Michelle Yeoh) og hennes førstestyrmann, unnskyld, kvinne, Lt. Cmdr. Michael Burnham (Sonequa Martin-Green). Det er helt åpenbart at den ene faktisk starter krigen, og at den andre forverrer den. Logikk versus følelser har alltid vært en hjørnestein i Star Treks moralske univers, men her ser begge elementene ut til å slå inn på feil sted, konsekvent.

Star Trek: Voyagers Kathrin Janeway (Kate Mulgrew) og Star Trek: Enterprises T’pol (Jolene Blacklock) fremstår som langt mer forseggjorte karakterer i dette universet, men de hadde også flere år på seg til å finne seg til rette.

“Troverdighet” er ikke en målestokk som bør brukes på Star Trek, men det er så mange logiske hull og brister på kort tid at det lukter kreative uoverenstemmelser lang vei av denne produksjonen. Heldigvis tar det hele seg opp i episode 2, som en nødvendig del av anslaget til hele serien. Vi kommer litt tettere inn på Klingonene enn vi pleier, og finner ut at det er traumer i barndommen på begge sider av den nystartede krigen (..). Andreepisoden balanser drama og action på en mer enerverende måte, og grunnpremisset i hele fortellingen blir langt mer tydelig. Men i en tv-verden av sterke og umiddelbare pilotepisoder, fremstår dette ganske generisk.

Martin-Greens førsteoffiser får en fremtreden plass, og ser ut til å bære ansvaret som ligger på en så ikonisk rolle som kreves av en Star trek-hovedkarakter, både som skuespiller og som rollefigur. Karakterens skjebne på slutten av episode 2 gjør meg interessert i fortsettelsen. Doug Jones, som til vanlig spiller snåling med latexmaske i Del Toro-filmatiseringer, spiller her, vel, snåling i latexmaske, og kommer mest sannsynlig til å bli seriens mest siterbare figur og leve evig som internettmem, som seriens motvillige romutforsker som aller helst vil sitte hjemme.

Nye seere kan lett gå om bord på serien uten å kjenne til Star Trek-universet, og gamle kjennere bør gi det en sjanse for å se om det kiler Trekkerbeinet deres. Jeg kommer definitivt til å gi det 2-3 episoder til, før jeg gjør opp endelig dom. Personlig føltes dette dessverre hverken ut som Star Trek-nostalgi, eller som særlig nyskapende TV.

I konkurranse med andre kvalitetsserier, havner denne foreløbig ikke helt oppe i “må se”-kategorien i Netflix, som begynner å bli ganske solid etter hvert.

 

Anmeldelsen er skrevet rett etter at de to første episodene ble publisert.

 
 

Annonse