Alien: Covenant tetter hullene mellom Prometheus og Alien og gir flere svar på det vi har lurt på i over 30 år.
 
Ridley Scott er en av vår tid mest visjonøre filmskapere.

«Alien: Covenant» - tilbake til skrekkens røtter

Tekst: Kristian Krogstad | Publisert: 05.05.17

Det tok Ridley Scott over 30 år å vende tilbake til sitt Alien-univers med Prometheus. I Alien: Covenant, den første i en ny trilogi, kommer enda flere svar på hvor vesenene kommer fra.

I ALIEN-UNIVERSET er monsteret og heltinnen like store stjerner. Med eleganse og i all enkelhet klarte Ridley Scotts Alien (1979) å etablere seg som en av de store sci-fi klassikerne. Den kom et tiår etter 2001: En romodyssé (1968) og to år etter Star Wars (1977), og sammen utgjør de grunnmuren til den moderne sci-fi sjangeren. Alien ble en pangstart for en av Hollywoods mest markante regissører og gjorde Sigourney Weaver til en stjerne. Mens oppfølgere kom og gikk, skulle det ta Scott over tre tiår før han med Prometheus (2012) vendte tilbake til sitt filmunivers. Kinoaktuelle Alien: Covenant tetter hullene mellom Prometheus og Alien og gir flere svar på det vi har lurt på i over 30 år. Scott omtaler filmen som den første i en ny trilogi, men historien startet med en blindpassasjer. 

 

BLINDPASSASJEREN

Dan O´Bannon var aldri helt fornøyd med manuset til John Carpenters debutfilm Dark Star (1974) hvor mannskapet om bord på et fartøy i verdensrommet måtte forholde seg til et enkelt vesen med klør. Han skrev om manuset som en skrekkfilm og det havnet hos 20th Century Fox som ville ha en ny sci-fi film etter suksessen med Star Wars. Alien begynner om bord på frakteskipet Nostromo som er på vei tilbake til jorden med dyrebar frakt. Uventet blir mannskapet på syv vekket fra sin cryosøvn da et nødsignal plukkes opp fra en øde planet. De er pliktig til å undersøke signalet og avdekker en merkelig hesteskoformasjon. Grufulle oppdagelser fører til at skipet får sin åttende passasjer og mannskapet må kjempe en kamp på liv og død. 

 

INNOVATIVT DESIGN

Etter å ha lest manus til Alien avslo Ridley Scott, som kun hadde laget én spillefilm tidligere, med begrunnelsen at han ikke likte sci-fi sjangeren. Men etter å ha sett Star Wars tre ganger så han et nytt potensial i sjangeren. En av Scotts viktigste beslutninger var å beholde det banebrytende designet av universet med skip og karakterer. Kunstneren H.R. Giger hadde laget disse som et vedlegg til manuset da det ble presentert til Fox. I filmen sees monsteret xenomorph gjennom kjappe klipp og smarte kameravinkler. Slik unngikk man klisjéen med et monster som ser ut som en mann i en drakt.

 

GENUIN FRYKT

Sammen med Star Wars skulle Alien bane vei for uttrykket used future. I disse filmene var det tydelig slitasjebruk på romdrakter og fartøy, og man trodde at folk hadde levd lenge i framtiden. Å ligge i dvale i cryosøvn skulle bli vanlig i sci-fi og faktisk forsker NASA på dette konseptet i dag. Den mest velkjente scenen i Alien er den hvor skapningen bryter ut av John Hurts brystkasse. En skuespiller kan spille redd, men du kan ikke skape et genuint uttrykk av frykt, var Scotts tanke. Hendelsen ble holdt hemmelig for skuespillerne, og da monsteret sprang ut av Hurt, som lå skjult under en falsk overkropp, så fikk Scott fanget deres genuine reaksjoner på film.

 

ALIENS

Alien ble en stor suksess og skapte en bølge av imitasjoner. En av disse var Roger Corman-produksjonen Galaxy of Terror (1981) hvor unge James Cameron jobbet som produksjonsdesigner. Alien var en av hans favorittfilmer og han gjorde en såpass bra jobb at han ble forfremmet til second unit regissør. Mens Cameron ventet på at Arnold Schwarzenegger skulle bli klar til hans debutfilm The Terminator (1984), rakk han å skrive manus til Rambo: First Blood part II (1985) og førsteutkastet til Aliens (1986) som ble så interessant at produsentene ønsket ham som regissør. 57 år etter at Ripley og hennes mannskap undersøkte nødsignalene, har den samme planeten blitt terraformet og kolonisert. Nå har kontakten med disse opphørt og en redningsaksjon med marinesoldater, ledet av Ripley, sendes for å undersøke kolonien. Nok en gang må Ripley møte en livsform som klekkes ut og spiser sine ofre levende, men denne gangen på Camerons særegne vis.

 

KRIG I ROMMET

Aliens er ikke like raffinert og stilsikker som Scotts skrekkfilm, og var mer et produkt av 1980-tallet hvor action, eksplosjoner og tøffe replikker var hovedingrediensene. Mens våpen var fraværende i første film, tilføyde Cameron teknologi, militæret og mekaniske innretninger. Cameron elsket krigsfilmer generelt og ønsket å lage en slags Vietnamkrigsfilm i verdensrommet. Den militære jakten på “insekter” og den store finalen med en exoskeletaldrakt var Inspirert av Robert A. Heinleins roman Starship Troopers fra 1959. Cameron innførte selskapet Wayland-Yutani og dets mål om å utvikle vesenets egenskaper til et våpen. Han ga også Ripley et fornavn og bakgrunnshistorien med en datter. Dette ga karakteren en nødvendig drivkraft da hennes beskyttelse- og morsinstinkt vekkes i møte med jenta Newt, samt kampen mot dronning-Alien i filmens finale. Aliens befestet seg som en av de store actionfilmene på 1980-tallet, vant to av syv Oscar-nominasjoner og alt lå til rette for nok en oppfølger.

 

ALIEN 3

Både publikummet og studioet ønsket en tredje film. Ti manusforfattere jobbet med ulike utkast og rett fra Die Hard 2 (1990) kom Renny Harlin med en idé om å legge handlingen til skapningenes hjemplanet. Prosjektet ble for kostbart og ble skrinlagt, men Vincent Ward fra New Zealand presenterte en idé om at Ripleys livbåt krasjer på en menneskeskapt planet styrt av munker. Dette folket hadde tatt avstand fra all form for teknologi og bodde i en slags middelaldertilværelse. Prosjektet fikk grønt lys, men rett før innspillingsstart fikk produsentene kalde føtter. Ward maktet ikke å få alle detaljer på plass. Lanseringsdatoen var satt og de trengte en erstatter. En som var på alle studioenes radar var David Fincher som ventet på det riktige prosjektet. Han var stor tilhenger av Alien og Star Wars, og i samråd med produsentene gikk han tilbake til det enkle premisset, men med en mørkere, slemmere og mer voksen film. 

 

FEMINISTISK IKON

Ripleys livbåt krasjlander på en nådeløs planet befolket av nyreligiøse drapsmenn og voldtektsmenn. Fire år før Ridley Scott gjorde det samme med Demi More i G.I. Jane (1997), barberes Ripleys hode og hun blir for alvor også et feministisk ikon. Settingen er en skitten, dyster og industriell straffekoloni styrt av Wayland-Yutani og filmet i en sepiatonet farge. Mens den forrige filmen hadde flere monstre, gikk Fincher tilbake til det enkle premisset med kun ett. Men mye av spenningen forsvant da det dukker opp allerede etter 10 minutter. Begge de to foregående filmene introduserte monsteret først etter en time og dermed var noe av spenningskurven forstyrret. Også denne gangen er selskapet Wayland-Yutanis våpenavdeling ute etter monsteret og det føles litt som en repetisjon. Til Finchers forsvar hadde han et uvanlig tidspress grunnet en satt lanseringsdato, og manuset ble ferdig underveis i filmingen. Med en dårlig mottagelse både fra kritikere og publikum ble dette Ripleys svanesang på flere plan. Franchisens framtid sto på spill. 

 

OPPSTANDELSEN

Fox syntes at franchisen var for god til å gi slipp på og Joss Whedon ble bedt om å skrive et manus. Whedons første idé var å fortelle en historie om en klonet utgave av Newt som i tenårene hadde likhetstrekk til hans Buffy-karakter. Fox sitt krav om å inkludere Ripley førte til at filmen tar utgangspunkt i at forskere har klart å klone Ripley og separert alien-skikkelsen. Igjen skal dets egenskaper utvikles til militært formål, men det flykter fra fangenskap. Inn kommer leiesoldater med en last levende mennesker som skal brukes til å avle frem alien-skapninger. Flere regissører ble spurt, blant annet Danny Boyle, men uventet gikk jobben til franskmannen Jean-Pierre Jeunet som gjennom en unik stil hadde markert seg med Delicatessen (1991) og De fortapte barnas By (1995). Han oppdaterte manus med sine egne særtrekk og ga, i sterk kontrast til forrige film, franchisen en mer leken stil og tone.

 

ALIEN 4

Der Fincher gikk for enkle premisser med et monster gikk Alien: Oppstandelsen (1997) for flertallige. Produksjonen var tidsmessig i starten på den nye dataeffektbølgen og visuelt lå monsteret i nært slektskap med velociraptorene man hadde sett i Jurassic Park (1993). Ettersom dataeffekter var svært dyrt ville Weaver forsøke å gjøre en scene hvor hun med ryggen til kaster en basketball rett i kurven. Scenen skulle bli legendarisk da hun klarte det på sjette forsøk, og mange tror fortsatt at det er laget med dataeffekter. Filmen hadde stilmessig et europeisk uttrykk og amerikanske kritikere og publikum var lunkne i mottagelsen. Internasjonalt ble den en større suksess. Slik som dronningen i Aliens ble det også denne gangen introdusert et nytt monster. Denne gangen fikk vi en slags nyfødt skapning som lå i grenselandet mellom Alien- og menneske DNA.

 

ALIEN VS PREDATOR

Whedons flertallige opprinnelige avslutninger til Alien 4 ender med at Ripley og mannskap krasjlander på jorden og må kjempe en episk kamp mot det nyfødte monsteret. Grunnet høye kostnader ble alle avslutningene avvist og kampen foregikk, slik som i sluttresultatet, om bord i romskipet. Whedon jobbet også med en mulig femtefilm hvor Ripley endelig skulle komme tilbake til jorden. Også James Cameron og Ridley Scott, henholdsvis som produsent og regissør, samarbeidet om en femtefilm som skulle finne sted på jorden. Men planen ble kansellert da de mente at franchisen ville bli utvannet med det igangsatte konseptet Alien vs Predator.

 

ALIEN: ENGINEERS

Etter suksessen til Alien på slutten av 1970-tallet uttalte Ridley Scott at han ønsket å ta med publikum til Alien-vesenets hjemplanet. Han ønsket å forklare hva de var, hvor de kom fra og ikke minst hva som var bakgrunnen til den gigantiske piloten vi ser inne i hesteskoskipet. Noen av idéene han utarbeidet med Cameron skulle bli til forhistorien Alien: Engineers. Historien var i starten nært knyttet til Alien-universet, men direkte referanser til xenomorphene ble tonet ned i tråd med at produsentene ønsket at filmen kunne stå på egne ben og ha sin egen mytologi. Prosjektet ble hvert til Prometheus, og hvis man ser filmen i lys av de tidligere Alien-filmene og premissene for Alien: Covenant fremstår Prometheus som en genial forhistorie til det hele.

 

PROMETHEUS

Året er 2093 og mannskapet ombord forskningsfartøyet Prometheus blir vekket fra cryosøvn da de nærmer seg planet LV223. En gruppe forskere har oppdaget en ledetråd til menneskets opprinnelse på jorden, og ekspedisjonen som er finansiert av Wayland Industries har som mål å finne skaperne som lagde mennesket. De undersøker en merkelig formasjon og snart har en katalysator av uheldige hendelser blitt satt i gang. På kryptisk vis forklares bakgrunnen til piloten i hesteskoskipet. Filosofiske spørsmål om hvor mennesket kommer fra blir besvart med vitenskapelig empiriske fakta, og vi introduseres til en ny xenomorph. Filmen tar opp store filosofiske spørsmål, blant annet undrer androiden David, at hvis mennesket skapte ham, og skaperne skapte mennesket, hvem skapte da skaperne? En teori som blir lansert er at hesteskoskipet inneholder skapernes hemmelige våpen og at det ble lagret på denne planeten.

 

ALIEN 5

Etter innspillingen av Chappie (2015) med Sigourney Weaver, lanserte regissør Neil Blomkamp sine idéer om en femte Alien-film. Publikum elsket det og Weaver sa hun ville spille Ripley om Blomkamp fikk regissere. Dette skulle bli en direkte oppfølger til Aliens, og som i liten grad tok hensyn til hendelsene i tredje og fjerde film. Endelig skulle Ripley få en verdig avslutning. Jenta Newt som ble Ripleys adoptivdatter er nå en voksen kvinne og planen var at hun skulle bli franchisens nye stjerne. Uventet kom nyheten om at 20th Century Fox på ordre fra Ridley Scott satte prosjektet på vent. Selv om det hypotetisk hadde det vært svært interessant om det vekselsvis kom en forhistoriefilm og en oppfølger, ønsket ikke Scott at andre Alien-filmer skulle forstyrret hans pågående prosjekt med forfilmene.

 

ALIEN: COVENANT

Ti år har gått siden hendelsene til Prometheus-ekspedisjonen. Det nye koloniseringsskipet Covenant er på vei til det de tror er et uoppdaget paradis fjernt ut i galaksen. Mannskapet består av en rekke par som skal lage en bosetning på destinasjonens planet. Jess Franco spiller skipets kaptein, Danny McBride er det humoristiske innslaget og Michael Fassbender spiller androiden Walter som er svært lik David fra Prometheus. Daniels, spilt av Katherine Waterston, antydes å ha hovedrollen som filmens sterke kvinneskikkelse slik tradisjonen er i denne franchisen. Ved ankomst finner de uventet en hveteåker og hesteskoskipet som vi kjenner fra tidligere filmer, også denne gangen er det fullt av Alien-egg. Sist gang vi så dette skipet var på slutten av Prometheus hvor Elizabeth Shaw og androiden David startet en ny ferd.

 

NY TRILOGI

Manustørke, relanseringer og nyinnspillinger av gamle konsepter preger Hollywood i dag. Likevel kan Alien: Covenant med sitt Gigerske design full av hesteskoskip, Alien-egg, face huggers og xenomorpher både være en frisk inngang til dette universet for nytt publikum samtidig som den er svært etterlengtet blant de eldre tilhengerne av franchisen. Slik Georg Lucas utvidet Star Wars-universet med en førtrilogi, uttaler Scott at Alien: Covenant er den første av tre oppfølgere til Prometheus. Alien: Covenant går for det storslagne til Prometheus samtidig som den finner tilbake til det grøssende fra første film. Mens Prometheus så vidt skrapet på overflaten om hva xenomorphene var, handler det om å finne ut hvem som designet Alien-vesenet og hvorfor. Under innspilling av Alien: Covenant skrev Scott manus til neste kapittel og i teorien kan han starte innspilling neste år. Samtidig som Scott har usedvanlig mange prosjekter på gang uttalte han nylig at han er åpen for å lage så mange som seks nye Alien-filmer. Utfordringen er at Scott er 79 år og det er begrenset hvor mange filmer han kan rekke å lage i tiden fremover.

Nytt nummer!

REGLENE FOR FRIHET

– Jeg ønsker å gjøre det som føles gøy og sant i øyeblikket, istedenfor å være strategisk i den ene eller andre retningen, sier INGRID OLAVA. I januar dukker hun opp i en av rollene i Kim Hiorthøys spillefilmdebut The Rules for Everything, snaut to måneder før hun feirer tiårsjubileum som plateartist.
 
 

Annonse