På Øies «Villmark» (2003) satte på mange måter i gang den norske horrorbølgen.
 

Den norske horrorbølgen

Tekst: Marthe Aspelund | Publisert: 21.04.17

Kopierer de norske horrorfilmene den amerikanske oppskriften for å vekke følelsen av skrekk i publikum?

Norske horrorfilmer beskyldes gjerne for å mangle originale element utenom sin spektakulære natur. Allikevel viser norske regissører en klar tendens og evne til å bygge original grufull stemning.

Sist ut i den norske horrorbølgen er kinoaktuelle Lyst i regi av Severin Eskeland. De norske horrorfilmene kan på mange måter beskyldes for å kopiere de amerikanske.Dette kommer av gjenbruk av historier vi har sett utallige ganger i amerikanske horrorfilmer, samt en tradisjonell oppbygging i spenningsnivået for å oppnå korrekt følelse av skrekk og gru.

Norsk originalitet synes hovedsakelig å bære preg av settingen de norske filmene tilføyer med sin spektakulære natur – enten man befinner seg i den idylliske fjellheimen, eller den tette norske skogen. Hvilken stemning er disse filmene da i stand til å bygge opp utover settingen, og hvordan bevarer de tilskueren i sitt stemningsfulle grep?

Villmark (2003)

Det er ikke kun Pål Øie som har tatt med seg en gruppe mennesker inn i skogen på skremmende realistisk vis. The Blair Witch Project (1999) har grovt sett samme utgangspunkt for setting av historien. Men der stopper også likhetene. The Blair Witch Project har en myteomspunnet historie som gruppen følger. Vi opplever deres desperasjon på nært hold gjennom deres håndholdte kamera når de går seg vill i skogen. Hvilket avtrykk etterlater da Villmark som på mange måter satte i gang den norske horrorbølgen? Finner vi snev av originalitet som gjør at den står på egne ben som en horrorfilm og transcenderer den simple skremselseffekten?

Crewet som drar inn i skogen er en gruppe mennesker som i utgangspunktet ikke ville valgt å reise på hyttetur sammen. Dette har en desto mer realistisk effekt da det er merkbart at medlemmene i gruppen egentlig ikke liker hverandre. De er heller ikke er av typen mennesker som ville reist på primitiv hyttetur av ren fri vilje. Stemningen som omringer karakterene blir på denne måten like merkelig som stemningen som omringer selve hytta. Det er paradoksalt nok naturlig og realistisk i den unaturlige atmosfæren som er med på å løfte filmens ubehagelige stemning. Dette forsterker en klaustrofobisk følelse som holder seg gjennomgående i filmen.

Realismen har også den effekten at historien i utgangspunktet ikke bærer preg av at noe unaturlig eller grotesk skal forekomme. Det mest forkastelige gruppen tror de vil utsettes for er utedo og mangel på kontakt med omverdenen. Selv når mystiske ting begynner å skje er det så vidt karakterene begynner å innse at de faktisk befinner seg i fare. Historien er vanskelig å få til å henge på grep både for karakterer og tilskuer. Selv etter avsløringen ved filmens slutt, forblir fortsatt historien uklar. Til tross for at historien er tynn har den merkelig nok en effekt på spenningen da utfallet ikke kan gjettes eller rasjonaliseres på noe tidspunkt frem mot forløsningen. Allikevel faller noe av det transcenderende elementet gjennom i Villmark da historiens avslutning føles fremskyndet og umotivert. Noen ganger lengter man dog etter en simpel følelse av spenning de gangene man søker til horrorsjangeren, og Villmarks realisme vil fortsatt være med på å skape en innledende følelse av spenning om man står klar til å tilgi sluttens mangel på brodd.

Fritt Vilt (2006)

Hvordan holder Roar Uthaugs film utenfor de åpenbare eksotiske rammene i den norske fjellheimen? Hvordan forteller han historien på en måte som byr opp til gjensynsskrekk? Historien er like tynn som den vi for eksempel finner i Fredag 13-serien, hvor ung gutt etterlates et sted hvor han velger å forfølge og slakte enhver ungdomsgjeng som setter sin fot innenfor hans territorium. Allikevel har Fritt Vilt blitt utrolig populær med hele to oppfølgere her i Norge, og nå med kunngjort amerikansk remake som vil finne sted i nærmeste fremtid. Hva er det da som gjør at denne slitte historien synes å ha fått pustet nytt liv i seg?

Settingen bærer likt preg av The Thing (1982) som også foregår i et øde og snødekt landskap. Det Fritt Vilt gjør, er å bringe denne settingen ett skritt nærmere til sin målgruppe som gjerne befinner seg på høyfjellshotell fra tid til annen og bedriver ekstremsport. Appellen synes allikevel fortsatt å handle om denne isoleringen som synes å være desto mer trykkende da det nådeløse landskapet som omringer dem raskt kan bli det andre elementet som vil ta livet av dem dersom morderen ikke gjør det. Dette bærer også filmen en konstant stemning av via sitt blågrønne filter som ligger der som et konstant truende teppe. Gjennom en ekstremt rasjonell og handledyktig hovedperson dras vi også inn i et realistisk perspektiv der det i andre historier gjerne ender opp med karakterer som går der de ikke burde gå, og gjør det de ikke burde gjøre. Jannicke innfinner seg med realiteten om at hun er i livsfare, men nekter å akseptere nederlag.

Fritt Vilt ville allikevel ikke båret preg av samme vedvarende stemning dersom man for eksempel satte historien til skogen i Villmark. Jannicke er ikke en original karakter, men kun én av utallige siste overlevende kvinner ut av horrorsjangerens mange filmer. Foreningen av Jannicke og fjellene er uunngåelige bærebjelker i det den tradisjonelle historien om den gale morderens jakt på ungdommer som befinner seg på feil sted til feil tid. Selv med Viktoria Winges karakter som snur opp ned på sjangerens jomfruteori, står ikke Fritt Vilt på egne narrative ben. Dette spiller allikevel liten rolle da filmen har tilfredsstilt sitt publikum både i Norge og internasjonalt mye takket være sine få, men like fullt betydningsfulle originale elementer.

The Autopsy of Jane Doe (2016)

Til tross for amerikansk produksjon, vil jeg trekke frem denne ferske filmen regissert av mannen bak Trolljegeren (2010). André Øvredal har vist at han mestrer en originalitet i både manus, historie og regi gjennom både hva og hvordan han velger å fortelle. Øvredal har visst å spille på The Autopsy of Jane Does sterkeste element. Nemlig møtet mellom det rasjonelle og det overnaturlige. Dette er et narrativt grep som blant annet ble brukt ekstremt vellykket i The Exorcist (1973) hvor vi hele tiden rives mellom vitenskap og religion. I The Autopsy of Jane Doe holder Øvredal fullt fokus på de tre karakterene som befinner seg der nede i kjelleren og skviser sakte, men sikkert ut mistro av både vitenskapsmennene og publikum.

For å bygge frem språket som peker mot at noe utenom det vanlige er i ferd med å skje, anvender han mer tradisjonelle grep. Han etablerer kjelleren med lange, dvelende klipp. Alle rom, vegger, kroker og detaljer. Han etablerer til og med stedets eneste utganger som et klart frempek mot at noen vil ha en sterk trang til å ta disse i bruk veldig snart. Kjelleren er relativt liten, men ved bruk av speil og vidvinkel, virker korridorene lange og uoversiktlige. Det er som om han vil at vi skal bli kjent med hvert rom og hver vinkel slik at vi kan innfinne oss med å bli der nede de neste 90 minuttene. Det fungerer. Effekten ved å etablere filmen med tradisjonelt horrorspråk er at man som tilskuer får følelsen av at noe forferdelig er på vei. Kombinasjonen av den rasjonelle far og sønn som skal ta oss gjennom Jane Does kropp og historie, er en perfekt motvekt i å holde en nagende og uviss følelse ut filmens spilletid.

 
 

Annonse