- Jeg tror alle gode filmer utforsker de gode og onde sidene av vår personlighet, sier Isabelle Huppert.

Franske følelser

Tekst: Geir Kamsvåg | Publisert: 22.02.17

Isabelle Huppert er en gjenganger på filmfestivalen i Marrakech. Denne gangen for å hylle Paul Verhoeven – regissøren av Elle – som fikk festivalens ærespris.

(MARRAKECH) Selv har hun hovedrollen i filmen – som også er Frankrikes Oscar-kandidat.

Isabelle Huppert fikk den samme æresprisen i 2012 og satt selv i festivaljuryen i 2014. Elle er Paul Verhoevens første film siden Black Book (2006) og hans første franskspråklige film. Elle og Isabelle Huppert har allerede stukket av med en rekke priser: I desember fikk hun European Film Award for rollen i Elle og i januar fulgte hun opp med Golde Globe – i tillegg til en rekke andre priser på filmfestivaler over hele verden. Cinema møtte henne i Marrakech sammen med Varity´s utsendte for å snakke om rollen i Elle og henne kommende filmer.

- Hvordan ble du involvert i Elle?

 

Voldtekt

- Filmens produsent ba meg lese romanen ”Oh” av Philippe Djian. Jeg elsket boken og ble gledelig overrasket da jeg fikk vite at det var Paul Verhoeven som skulle ha regien på filmatiseringen. Det er en helt uvanlig bok, uforutsigbar og spennende fortelling som foregår på mange nivåer. Paul Verhoeven brakte ironi inn i filmen. Noe som også fantes i boka, men ikke like åpenbart. Han gjorde også en del andre forandringer. I boka leder Michèle et tv-selskap, mens hun i filmen styrer videospillselskap – noe som tillot mer brutale innslag fra spillverdenen i filmen.

Isabelle Hupperts karakter Michèle blir voldtatt i sitt egen hjem av en mann med finlandshette. Deretter rydder hun straks opp i rotet og gjenopptar sitt liv. Hun er en selvsikker leder for et vellykket videospillselskap. Hennes mannlige ansatte er vekselvis ergerlig over eller betatt av henne. Samtidig føler hun avstand til sønnen Vincent og hans gravide kjæreste Josie, som er både dominerende og utro. Michèle har også et vanskelig forhold til sin mor. Hun misliker morens narsissisme og forkjærlighet for yngre menn. Samtidig har Michèle pågående affære med Robert, mannen til bestevenninnen og forretningspartneren Anna. Samtidig utvikler Michèle en erotisk besettelse til sin nye nabo Patrick, en bankmann som er gift med den andektige og religiøse Rebecca.

Michèle er også datter av en seriemorder hvis frigivelse nærmer seg. Hjemsøkt av denne voldelige hendelse fra barndommen og det påfølgende mediavanviddet, er Michèle skeptisk til politiet og rapporterer ikke voldtekten av seg selv til politiet.

Tar kontroll

- Kjenner du deg igjen i Michèle?

- Jeg tror mange mennesker vil kjenne seg igjen i henne. Det første som slo meg med karakteren er at hun nærmest er en prototype. Hun er absolutt ikke et menneske du har møtt tidligere. Hun er ren oppfinnelse. Hun er ikke noe offer – hun er en kvinne som tar kontroll over det som skjer med henne. Hun er heller ikke den typiske hevneren som bruker typiske mannlige våpen for å oppnå hevn. For det handler om straff eller hevn, men hun gjør det på sin egen måte. Hennes opptreden er en blanding av den mannlige og den kvinnelige måten. På mange måter er det hun som innehar mannsrollen i filmen. Hun bor alene, hun er fryktesløs – en slags ensom cowgirl. Hun bor alene i dette store huset – og så kjøper hun et våpen. Jeg leste et sted at når hun kjøper våpen så er det som om hun kjøper parfyme. Det utvisker forskjellene mellom en mann og en kvinne på en interessant måte. Hun ikke er en karikatur av en kvinne som bekjemper en mann og er den hevngjerrige. På den annen side er hun litt mannen i historien. Hun er en veldig sterk person.

 

Sårbar

Isabelle Huppert har også fått strålende kritikker for sin rolle i Dagen i morgen som gikk på norske kinoer sist høst.

- I begge filmene er det noe sårbart ved karakteren. Er det slike roller du leter etter?

- Ja, det var det som tiltrakk meg i begge tilfellene. Det som skjer med karakteren i Dagen i morgen er noe som skjer med mange kvinner, men heller ikke hun opptrer som et klassisk offer. Hun gjør det som skjer til noe mye mer interessant. Hun fornekter ikke smerten eller lidelsen som oppstår når noen forlater deg eller ved at moren er døende. Men kanskje fordi hun er filosofilektor har hun nok intellektuelle ressurser til å gjøre det til noe som gjør henne sterkere. Hun kollapser ikke slik du kunne forvente. Mia Hansen er smart nok til å gjøre det til noe morsomt. Vanligvis når et par splittes slåss de om kaffemaskinen – og i dette tilfellet – om bøker og sånt. Måten historien utvikler seg rundt filosofi er interessant og veldig rørende også. Det er en slags melankoli. Det er ikke vanlig lykkelig slutt.

 

Katt og gal mor

- Selv om Elle og Dagen i morgen er helt forskjellige – er det lett å finne fellestrekk; for eksempel tilstedeværelsen av en katt. Måten Mia i Dagen i morgen leker med katten fungerer som en perfekt metafor. Forholdet til moren er som en byrde. Vi vet det, men samtidig med at katten rømmer på landsbygda blir er redde. Alle disse motsetningene. I Pauls film sa noen at katten nesten representerer regissørens synspunkt. Katten overværer voldtektscenen, og sier ingenting, selvsagt. Så i begge filmene har du en katt og en gal mor. Veldig forskjellig fra datteren. Begge filmene har en avslutning der ingenting er virkelig klart. I Pauls film finner den sted på kirkegården, som er et underlig miljø å avslutte filmen i. I Mias film handler det om en slags melankoli.

- Påvirker slik roller deg?

- Ikke i det hele tatt – håper jeg. Selvfølgelig får de meg til å tenke, men det skader meg ikke. En film kan underholde deg og få deg til å tenke. Jeg er som en tilskuer i mine egne filmer.

Isabelle Huppert har nettopp spilt inn Happy End med Michael Haneke som regissør. Filmen får mest sannsynlig premiere på årets Cannes-festival.

- Jeg har ikke sett den ferdige filmen ennå. Det jeg kan si er at det handler om en familie ikke så langt fra flyktningleiren som kalles ”Jungelen” ved Calais. Folk tror da med en gang at det handler om migranter, men det er ikke tilfellet. Den har sitt eget tema – det handler om en familien, en svært velstående familie. Som alltid med Haneke i videste forstand av ordet, har den har en sterk politisk dimensjon. Den er veldig kritisk til vår verden og sivilisasjonen, og den parodierer den måten noen mennesker lever på.

Jeg tror alle gode filmer utforsker de gode og onde sidene av vår personlighet. Jeg liker utsagnet til Cassavetes: at alle gode filmer handler om kjærlighet og fravær av kjærlighet. Jeg tror det er sant. Selv i tilfellet Elle og absolutt i Dagen i morgen. De fleste store filmer ligger i grenselandet til disse to polene.

 
 

Annonse