Ringer og sykluser

Tekst: Kristian Krogstad | Publisert: 07.02.17

I kinoaktuelle Rings gjenoppstår karakteren Samara, og videokassettens forbannelse har fått en teknologisk oppgradering. Opphavet bak fenomenet derimot er flere hundre år gammelt.

SKREKKFILMSJANGEREN gjennomgikk store endringen i overgangen til det nye millenniet. På slutten av 1990-tallet var Hollywood inne i en selvrefleksiv periode med Skrik (1996), I Know What You Did Last Summer (1997) og Halloween H20 (1998). Disse populære filmene skulle etter hvert skape grobunn for ytterligere lek med sjangerens regler på et metanivå. Den europeiske gullalderen, med spesielt Frankrike og Spania i spissen, skulle først finne sin form noen år senere. Og det var i dette tomrommet at den japanske filmproduksjonen skulle skille seg ut og prege sjangeren. Med filmer som Ringu (1998), Dark Water (2002) og Ju-on (2002) tok japanske filmskapere skrekkfilmsjangeren tilbake til røttene. 

 

FOLKEEVENTYR

Vi kan følge en rød tråd flere århundre tilbake i tid og frem til kinoaktuelle Rings. Slik våre egne historiefortellere Asbjørnsen og Moe samlet inn norske folkeeventyr på 1800-talle, ble det også på samme tid utført en lignende innsamling i Japan av en omreisende samurai. Mens vår arv ofte forteller om tusser og troll var den japanske folkefortellingen full av spøkelser og demoner. Slike historier ble kalt Kaidan og var en samlebetegnelse på historier av overnaturlig art. Disse fortellingene ble senere gjenfortalt på grotesk og voldelige vis gjennom teaterformene no og kabuki. Oppsetninger med denne tematikken ble ofte vist på sommeren hvor de fungerte som en psykisk avkjøling i varme måneder. En videreføring av dette skjedde gjennom filmmediet tidlig på 1900-tallet med en rekke filmer som omhandler spøkelser, demoner og andre overnaturlige tema, såkalte kaidan-filmer.

 

DEN FØRSTE SYKLUS

Visuelle elementer fra denne tidlige perioden på starten av 1900-tallet skulle gå igjen da det vestlige publikum ble introdusert for japanske filmspøkelser med Forbannelsen og Onibaba i 1964. Her ble man kjent med det klassiske kvinnelige spøkelset i hvit kimono med langt svart hår og blekt ansikt. Gjennomgangstema i disse filmene var kampen for overlevelse i føydaltidens Japan, i et samfunn preget av krig og sterkt klasseskille.

I Onibaba overfører en krigermaske en forbannelse til en av fortellingens kvinner mens Forbannelsen var en antologi med flere historier av overnaturlig art. I hjemlandet ble sistnevnte en økonomisk flopp. De japanske anmelderne kritiserte filmen for å fremheve stil fremfor innhold og at dens rolige tempo var rettet mot det vestlige publikummet. Begge filmene ble hyllet av publikum, fikk stor internasjonal oppmerksomhet og endte opp med flere anerkjente priser.

 

URBANE HISTORIER

På 1990-tallet ble nye paranormale samtidshistorier samlet av nye omreisende. Dette var sentrale folkefortellinger om det overnaturlige i det moderne japanske samfunnet. Denne innsamlingen skulle etter hvert danne grunnlag for en ny bølge med japansk spøkelsesfilm med en lik kamp for overlevelse, men i et samfunn preget av modernitet og nyere teknologi. Den viktigste aktøren var Hideo Nakata som hadde regibakgrunn i den store videofilmproduksjonen på 1990-tallet. Forfatteren Kôji Suzuki så og likte hans film Joyû-rei (1996) om et kvinnelig spøkelses hevn. Etterpå spurte han om Nakata var interessert i å filmatisere hans nye roman Ringu. Nakata så potensiale i historien og for å forberede seg så han tre spillefilmer innenfor skrekkfilmsjangeren daglig i tre år. Med denne bakgrunnen tilførte Nakata filmatiske elementer både fra europeisk, amerikansk, og japansk filmhistorie inn i spillefilmen Ringu.

 

RINGEN STARTER

To jenter i midten av tenårene er alene hjemme og prøver å skremme hverandre med å fortelle uhyggelig historier. Den ene jenta forteller om en gutt som så en video han hadde tatt opp. Da videoen var ferdig, ringte telefonen og han ble fortalt at han skulle dø om syv dager. Den andre jenta forteller alvorlig og skremt at hun selv har sett denne videoen før hun bryter sammen i latter og innrømmer at det var en løgn. Samme kveld dør den andre jenta og hennes journalist-tante begynner å intervjue ungdommer om en myte som går ut på at noen ser en video og dør etter en uke. Slik begynner det som snart skulle bli en klassisk historie om søken etter en videokassetts forbannelse, samt den hvitkledde og langhårede kvinneskikkelsen Sadako. Den verdensomspennende suksessen til den første filmen førte til flere oppfølgere og nyinnspillinger, både i Japan og i andre asiatiske land. Hideo Nakatas film skulle dessuten sette presedens for den japanske skrekkfilmproduksjonen i årene som fulgte.

 

UTSPREDELSE

Den japanske produksjonen nådde sin topp rundt år 2000 med Séance, Spiral, Ringu 0: Birthday og Pulse, samtidig som fenomenet hadde spredt seg til nærliggende land som med thailandske The Eye (2002) og sørkoreanske A Tale of Two Sisters (2003). Ettersom få seere leser undertekster i USA, sto også en nærstående utbredelse av fenomenet for tur i Hollywood. DreamWorks betalte 1 million dollar for rettighetene til Ringu, ca. 80 % av originalfilmens produksjonskostnader, men nyinnspillingen Ring (2002) skulle bli den mest suksessfulle nyinnspilling av en skrekkfilm i amerikansk filmhistorie. Deretter kom en amerikansk syklus med en rekke filmer: The Grudge (2004) var en amerikansk nyinnspilling av Takashi Shimuzus egen film Ju-on: The Grudge som spilte inn over det tidobbelte av hva den kostet å lage. Den tredje store nyinnspillingen var Walter Salles Dark Water (2005) med Jennifer Connelly, men filmen lå nærmere dramaet enn skrekkfilmsjangeren og ble ingen stor suksess. Med den fjerde store amerikanske nyinnspillingen, Hideo Nakatas The Ring Two (2005), ble det konstatert at det måtte noe mer til enn å bare lage en nyinnspilling.

 

AMERIKANSK RING

Premisset med den første amerikanske nyinnspillingen er veldig lik den originale. Settingen er passelig nok flyttet til regntunge Seattle. Noami Watts spiller journalisten Rachel som ser en mystisk film på en videokassett, blir oppringt og får beskjed hun skal dø om syv dager. På samme måte som i originalen må hun prøve å komme til bunns i mysteriet. Regissør Gore Verbinski hadde laget en neddempet, men solid film som bygde opp spenningskurven uten å ty til sjokkeffekter. Til den andre filmen hyret man inn Hideo Nakata som hadde laget originalfilmene i Japan. Dessverre virker manuset halvgjort og skuespillerfremføringen til Noami Watts deretter. The Ring Two fortsetter historien til Rachel og sønnen Aiden. Nå har konseptet blitt flyttet et skritt videre hvor Samara ønsker å være Aiden, et spøkelse som ønsker en fysisk kropp, og vil at Rachel skal bli hennes mor. Bakgrunnshistorien til Samara utdypes, men det hele føles unødvendig og filmen bremser mulighetene for en amerikansk franchise. Historien er for svak og det er fokus på enkeltepisoder og sjokkeffekter fremfor en langsom, kvalitetsbevisst oppbygning.   

 

LOST IN TRANSLATION

Japansk fortellerkunst baserer seg på flere tusen år med folklore og overnaturlige historier mens den amerikanske folkloren har et flyktig opphav i de mange nasjonalitetene til de som utvandret. Kulturelle karakterer og tema som hadde blitt finpusset i japansk folklore gjennom flere århundrer lot seg ikke uproblematisk overføre til amerikansk. I The Grudge beholdt man den kulturelle og japanske settingen og Sarah Michelle Gellars karakter var en amerikaner på jobb i Tokyo. The Ring Two endret dramatisk på originalmaterialet fra spøkelset til et mer demonisk velkjent amerikansk tema. Det som gjorde J-horror, kortform for japansk horror, populært og anerkjent var den snikende psykologiske stemningen. Gradvis flyttet den amerikanske bølgen av nyinnspillinger fokus mot sjokkeffekter og overraskelseselementet, og ble dermed mer strømlinjeformet. Til tross for dette var filmene særs populære, også i Norge hvor rundt 200 000 kinogjengere så de to amerikanske nyinnspillingene. 

 

SPØKELSETS FUNKSJON

Det finnes ikke noen gud eller Satan i Japan, men i stedet er det et komplekst system av regler for oppførsel som passer inn i ulike sosiale situasjoner. I tradisjonell Vestlig tankegang setter de gode og onde kreftene med Gud og Satan rammer for våre handlinger. I Japan har spøkelsene samme funksjon. Et gjenvendende tema i kaidan-filmene fra midten av 1900-tallets er mannen som av ulike motiv erstatter sin kone med en ny kvinne. Konen blir drept av mannen eller tar sitt eget liv for deretter å hevne seg som spøkelse. Det moralske poenget med disse historiene er at man lever i uvisshet hvis man tar livet av noen, og at spøkelsene fungerer som en overhengende trussel som skal hindre folk i å gjøre noe galt. Japanerne trodde at spøkelsene til de døde kunne skade de levende, og at de som døde en tragisk død ville hevne seg på, ikke bare de som var ansvarlige, men også uskyldige som var i nærheten. Disse skikkelsene kom til Japan med buddhismen i det 17 århundre, og disse kunne fredeliggjøres gjennom ofringer eller ved at de fikk sin hevn.

 

VIRUSTEMAET

It Follows (2014) kan på mange måter sees på som en oppdatert versjon av The Ring. Slik videokassettens forbannelse krevde at man måtte spre budskapet videre, som en metafor på et virus, handler også It Follows om en seksuell overførbar forbannelse man må gi videre. I Onibaba ble viruset spredt gjennom en samuraimaske. I Ringu er det lignende viruset oppgradert til datidens moderne teknologi: en VHS-kassett. Samtidig blir det en kritikk av samfunnets teknologiske modernisering. Viruset kan også sees på som en metafor på naturens måte å hevne seg på mennesker slik som jordskjelv, tsunamier og vulkaner som hele tiden truer den japanske øya og dens befolkning. Etter tsunamien som rammet blant annet Thailand i 2004 har det vært vanskelig å få de asiatiske turistene til å vende tilbake. Årsaken er at de tror på spøkelser og hvis de ikke blir kremert vil åndene bli igjen på stranden. Virustemaet er stadig aktuelt i asiatisk film, senest med sørkoreanske The Wailing (2016) hvor en landsby blir utsatt for en forbannelse og et virus som sprer seg.

 

RINGS

Den tredje amerikanske filmen i serien er Rings som begynner 13 år etter det som skjedde i den første filmen. En ung kvinne blir bekymret når hennes kjæreste utforsker en mørk underkultur rundt en mystisk videokassett. Hun må ofre seg selv og se filmen for å redde kjæresten sin, men oppdager at det er en film i filmen som ingen har sett før. Ny teknologi har kommet siden de forrige filmene og viruset og forbannelsen har nye metoder på å spre sitt budskap: internett, e-post, webkamera og til og med de små skjermene om bord på fly. Konseptet er dog det samme. Den lille jenta i brønnen trenger sin hevn og ofrene som ikke vil spre hennes budskap må oppleve en grusom død. Samtidig som Hollywood relanserer kjente merkevarer for en ny type generasjon med ungdommer, har også japanske filmskapere laget et nytt tilskudd i stammen. I Sadako vs. Kayako (2016) møtes spøkelsene fra de to populære franchisene Ringu og Ju-on: The Grudge som i en slags japansk variant av Freddy vs. Jason (2003).

 

PARADOKSET

Filmen Ringu startet slik som videokassettens forbannelse et slags metaforisk virus. Fenomenet spredte seg til andre asiatiske land og videre til USA. Seere fikk øynene opp for asiatisk grøssere og i tillegg fikk japanske regissører innpass i Hollywoods filmproduksjon. I dag preges det digitale livet vårt av sosiale medier og en dominerende delingskultur. Aldri har det vært enklere å spre et budskap slik Sadako og Samara forsøker med sine VHS-kassetter. Det ironiske paradokset er at den retronostalgiske interessen rundt VHS-mediet nå er i vekst. 

 

 
 

Annonse