- Noe av grunnen til at jeg begynte å spille i filmer, var rett og slett at jeg så Reprise, og ble så utrolig begeistret for den, forteller Ingrid Olava.
 

Reglene for frihet

Tekst: Aleksander Huser | Foto: Erik Burås | Publisert: 25.01.17

– Jeg ønsker å gjøre det som føles gøy og sant i øyeblikket, istedenfor å være strategisk i den ene eller andre retningen, sier Ingrid Olava.

Nå dukker hun opp i en av rollene i Kim Hiorthøys spillefilmdebut The Rules for Everything, snaut to måneder før hun feirer tiårsjubileum som plateartist.

- Da jeg leste manuset, tenkte jeg at det var en veldig annerledes historie, samtidig som humoren til Kim skinte gjennom. Manuset var preget av hans forkjærlighet for både det vakre og det skakke, og for det ekstraordinære i ting som er ganske vanlige, sier Ingrid Olava til Cinema.

Selv om hun først og fremst har markert seg som artist og låtskriver, har Ingrid Olava også dukket opp som skuespiller i et knippe filmer. I januar blir hun å se som en av de sentrale karakterene i den allsidige kunstneren Kim Hiorthøys langfilmdebut The Rules for Everything.

- Det som tiltrakk meg ved dette prosjektet, var at Kim hadde kunstnerisk frihet. Jeg visste at han kunne gjøre det han hadde lyst til, sier Ingrid Olava til Cinema.

- Om man skal utvikle et kunstnerisk språk, så handler det jo om å få testet ideene sine. Det er veldig kult at Norsk filminstitutt har øremerkede midler til dette, fortsetter hun, med referanse til at filmen er laget innenfor NFIs Nye Veier-ordning, som nettopp gir filmskapere rom til å eksperimentere med form og uttrykk.

 

Tydelig og allsidig

Hiorthøy har tidligere regissert flere kortfilmer og vært filmfotograf for både Margreth Olin og Dag Johan Haugerud, men er nok mest kjent som illustratør og musiker.

- Enten jeg hører på Kims musikk, eller ser en tegning, en videosnutt eller et platecover han har laget, så føler jeg at han vil meg noe. Han har en tydelig vilje og et tydelig univers som jeg også gjerne vil være i, om jeg kan. Og i denne filmen synes jeg at Kims allsidighet kommer fram på en ganske komplett måte.

The Rules for Everything er en flettverksfortelling, med utgangspunkt i den ti år gamle jenta Storm, som også er filmens forteller. Tidlig i filmen blir hun og moren plutselig alene, etter at Storms far og hans elskerinne blir påkjørt av en buss – rett etter at han har foreslått at den samme elskerinnen skal flytte inn med dem, fordi han vil dele livet med både kona og elskerinnen.

 

Døden kan være corny

Denne noe absurde situasjonen er et godt eksempel på filmens humor og lekenhet, samtidig som The Rules for Everything behandler et alvorlig tema. Og ikke minst er det en film som tillater seg mange tankesprang og digresjoner.

- Livet tillater seg jo også digresjoner, og er langt mindre lineært enn vi liker å redigere det til. Vi tror jo alle at vi har et sett holdninger som skaper atferden vår, men det skyldes i stor grad at vi tenker om oss selv og våre handlinger med tilbakevirkende kraft. Studier viser for eksempel at det å være utro kan være ekstremt tilfeldig. Men om du først ender opp med å være det, så ser du bakover og tilskriver alle mulige øyeblikk mer verdi for å forklare hvorfor du gjorde det, sier Ingrid Olava.

- Derfor synes jeg digresjonene er helt relevante i en film som Kim sin, sammen med de absurde og de såre elementene. Filmen får fram at også døden kan være absurd og corny, sier hun.

- Opplevde du at Kim Hiorthøy hadde en annen tilnærming enn andre regissører?

- Nå har ikke jeg jobbet med så mange regissører, da. Men han sitter på et vis og pusler sammen et stort kunstverk. Jeg skjønte fort at jeg ikke kom til å delta i lange spillescener eller en sånn stor karakterreise, men isteden være én av mange små brikker, hvor virkningen kommer av hvordan de settes sammen.

- Det kanskje mest eksepsjonelle med Kim, er at det er så fint å være rundt ham. Han er veldig tydelig, men på sitt varsomme vis. Kim har sikkert grublet mye på hvordan han skulle lage filmen, men det var inspirerende at han gikk inn i en såpass stor oppgave med en sånn ro. Det var en veldig god energi på settet, sier hun.

 

Stoisk og direkte

Ingrid Olava spiller den unge jentas lærer, Edmundsson, som i tillegg til jobben i skoleverket er intet mindre enn regjerende verdensmester i sjakk. Et spill det refereres en god del til i filmen, særlig gjennom henvisninger til Ingmar Bergman-klassikeren Det syvende innseglet, om ridderen som spiller sjakk med døden.

- Edmundsson er veldig stoisk, og håndterer alle situasjoner fullstendig logisk og nøkternt. Og så tenkte vi at hun aldri kjeder seg, fordi det er så mye å tenke på hele tiden, sier Olava om karakteren sin.

- Hun ønsker å si ting som de er, og tar alle på like mye alvor, enten de er ni eller nitti. Det er kanskje litt rart å ikke ville beskytte barn mot ting som kan gi eksistensiell angst, men det synes ikke Edmundsson er nødvendig. Og det liker jeg jo, legger hun til.

- Gjorde du noen spesielle forberedelser for rollen?

- Jeg så Det syvende innseglet! Det var bare det, egentlig, svarer hun og ler.

- Og så hadde jeg noen forberedende møter med Tindra Hillestad Pack, som spiller Storm. Hun er en kjempeskjønn jente, som er veldig følsom, morsom og intelligent. Så det var en glede.

 

Heldig filmdebut

Olava debuterte selv som skuespiller i NRK-serien Det tredje tegnet fra 2001, som ble spilt inn da hun var 18 år gammel. Hennes første filmrolle var imidlertid i Oslo, 31. august fra 2011, og året etter spilte hun i Varg Veum – Kalde hjerter.

Det siste året har det blitt spesielt mye filmskuespill, da hun har spilt i tre kortfilmer (deriblant Ambulance, som ble vist på Kortfilmfestvalen i Grimstad i juni), i tillegg til Hiorthøys premiereaktuelle spillefilm.

- Jeg har jo drevet med både musikk og skuespill hele livet. Men jeg ble så opptatt av å spille piano på videregående, at det aldri ble aktuelt å søke teaterhøgskolen, svarer hun.

- Noe av grunnen til at jeg begynte å spille i filmer, var rett og slett at jeg så Reprise, og ble så utrolig begeistret for den. Da tenkte jeg at dette på er et Oslo og en virkelighet jeg kan, og som jeg på en eller annen måte ville være med på. Så traff jeg Joachim Trier, og fikk muligheten til å prøvespille for hans neste film. Og det må jo kunne kalles skikkelig flaks, at når jeg først skulle debutere på film, så var det i Oslo, 31. august.

 

Sannhet og tilstedeværelse

- Er det mest forskjeller eller likheter mellom å være musikkartist og skuespiller?

- Det er begge deler. Men film er jo forferdelig tregt og omstendelig. Noe av det aller fineste ved å være musikkartist, er at når jeg har skrevet en sang, så kan jeg teste den neste gang jeg spiller konsert, og få en følelse av hvordan den virker på publikum. Mens filmskapere må jo vente i årevis fra de setter i gang et prosjekt til de kan vise filmen. Slik sett er min bransje veldig takknemlig. Men på et dypere og mer kunstnerisk plan føler jeg at det handler om det samme. Det handler om sannhet – som for øvrig kan være naturalistisk, eller bli framstilt gjennom noe kunstig og affektert – det er ikke én vei til Rom der. Og så handler det om tilstedeværelse, som vel er det viktigste ordet, svarer hun.

- Når jeg er alene som artist, så er jo jeg både kilde og utøver, og er sjefen i alle ledd. I The Rules for Everything legemliggjør jeg derimot kun en liten brikke. Som er topp, men det er jo også en forskjell, legger hun til.

- Er det noe spesielt du ser etter i roller?

- Nå har jeg egentlig ikke sett så mye etter roller, men det handler vel først og fremst om hvorvidt jeg får en følelse av at filmskaperen har et prosjekt de brenner for. Det er ofte en god start. Og så er jeg veldig spent på hva folk mener at jeg kan brukes til. Jeg har ingen idé om at jeg kan brukes til hva som helst, men er åpen for forslag, sier hun med et smil.

- Jeg tar det heller ikke veldig tungt om jeg ikke får rollen. Ikke at jeg er så kul at jeg ikke bryr meg, og jeg har selvfølgelig en drøm om en gang å få en stor rolle hvor jeg virkelig kan sette igjen et fingeravtrykk. Men først og fremst holder jeg på med mange spennende ting innen musikken, som er faget mitt. Og så kommer skuespillet i tillegg.

- Du har uttalt at du ofte får lyst til å spille i film når du ser filmer, men at du angrer når du kommer på filmsettet. Kan du utdype dette?

- Hehe, det handler vel om at jeg ikke kan dette, egentlig. Jeg vet jo også at en del profesjonelle skuespillere har en sånn bøyg av og til, for noen ganger kan det rett og slett være veldig flaut å late som. Når man ikke er helt i sonen, kan det være ganske fælt. Men det er også en nyttig erfaring, som du forhåpentligvis lærer av. Jeg merker i hvert fall at jeg blir roligere på dette fra gang til gang, svarer hun.

- Det er også en tung eskapisme i å spille skuespill som jeg liker. Så selv om det er skummelt, synes jeg egentlig det er veldig gøy.

 

Eksistensiell og gjennomsiktig

Olava forteller videre at hun etter hvert har fått stor interesse for teater, og at hun godt kunne tenke seg å bidra også på dette feltet. 

- Jeg er gift med en mann som jobber med teater, og følger en del teaterprosesser på tett hold. Mange filmfolk tror at alt på teater er veldig oppstyltet, men det er en misforståelse. Teater rommer jo alt fra små intimscener til store formater, med mange ulike grep. Jeg får ofte ideer om hva som kan være effektiv og fin teatermusikk, så om noen hadde spurt meg om å lage musikk for teater, så ville det ha vært dødsgøy. 

- Men du har ikke stått på teaterscenen som skuespiller?

- Nei, bortsett fra at jeg spilte i et lokalt spel en gang.

Innen musikken har Ingrid Olava etter hvert gått over fra engelske til norske tekster. Det begynte med at hun lagde filmmusikken til dokumentaren Glade jul, om ulike familiers julefeiring i en bygård i Oslo, som ble vist for første gang på NRK i jula for to år siden.

- Jeg lagde all instrumentalmusikken, og så ville regissør Ingrid Boon at jeg skulle skrive en låt til rulleteksten, som skulle være på norsk. Det var en overgang. Etterpå ser jeg at teksten er høvlet helt ned til beinet, fordi jeg på et vis måtte inn i sånne eksistensielle ting for å godta det. Jeg gjennomlyser jo morsmålet mitt mye hardere enn jeg gjør med engelsk. Men det var en utrolig fin opplevelse å kjenne at du blir varm i ansiktet av å synge noe som føles så gjennomsiktig. Etterpå innså jeg at det var en stor styrke, sier hun.

 

Jubileumskonsert i Operaen

Denne sangen, som heter Mens jeg sover, har nesten fått hele 1,5 millioner avspillinger på Spotify. Mange av disse i Brasil og Mexico, i følge artisten selv.

- Det er jo ironisk, etter at man har drevet og sunget på engelsk for å prøve å komme seg ut i den store verden! Men det var en veldig god førsteopplevelse å synge på norsk. Og nå lefler jeg litt med flere språk. Jeg synger også på svensk og fransk av og til, forteller hun.

- Det var også poenget med å ha mitt eget plateselskap, at jeg kunne følge intuisjonen på en renere måte og gjøre det som føles gøy og sant i øyeblikket – istedenfor å være strategisk i den ene eller den andre retningen, sier Olava, som nylig har begynt å gi ut musikken sin selv, etter å ha hatt kontrakt med det store plateselskapet Universal.

- Jeg vil synge egne låter, synge andres låter, synge solo, synge med band, synge med symfoniorkester… Rett og slett omfavne alt jeg blir glad av. Og det rommer også både filmmusikk og filmskuespill.

Den hittil mest sentrale delen av dette kunstnerskapet startet med debutplata Juliet’s Wishes, som kom i mars 2008. Dermed står Ingrid Olava snart foran sitt tiårsjubileum som musikkartist, noe hun skal markere med en konsert i selveste Operaen i Oslo.

- Først og fremst handler det om å lage en flott ramme rundt jubileet, og at Operaen er et nydelig rom å synge sangene sine og møte publikum i. Det føles jo veldig stort, og kanskje er det ”giant leap of faith” å tenke at dette er en god idé. Men det er jo bare en konsert! Og jeg gleder meg mest, altså, forsikrer hun.

 

 
 

Annonse