- Jeg er ikke personlig sint og går rundt og sparker til møbler, men hvis vi skal lære noe av Trumps seier, så må vi innse at sosialdemokratiet er dødt, sier Ken Loach.
 

Mellom sprekkene

Tekst: Torgeir Blok | Publisert: 17.01.17

Ken Loach er en filmskaper som ikke er redd for å sparke borti politiske vepsebol, og hans siste film Jeg, Daniel Blake er intet unntak.

STOCKHOLM: Denne gangen er det sosialarbeidere og håpløst byråkrati som får gjennomgå, i en film som har blitt kalt et rasende oppgjør med britisk arbeiderpolitikk. Cinema tok en prat med den samfunnsengasjerte regissøren, og spurte hvorfor han er så sinna?

- Vi lever i en politisk situasjon drevet av industriøkonomi, hvor mennesker blir ydmyket, nedverdiget, og behandlet som arbeidsenheter som blir brukt og kastet, forklarer Loach.

Filmen handler om en eldre enkemann som får hjerteslag, og hvordan hans påfølgende møte med støtteapparatene ikke akkurat gjør livet hans enklere. Loach har selv blitt 80 år gammel, og innrømmer at han sitter inne med mye frustrasjon.

- Jeg er ikke personlig sint og går rundt og sparker til møbler, men hvis vi skal lære noe av Trumps seier, så må vi innse at sosialdemokratiet er dødt. Det var alltid et feilsteg, og det finnes ingen plass i politikken for sosialdemokrati. Denne tanken om en blandingsøkonomi der hoveddelen er privat, og at kapitalismen skal gagne arbeiderklassen, det har ikke fungert. Trumps seier er den siste spikeren i kista, og jeg tror det vil være et elektrosjokk for befolkningen. For hvis dette ikke får oss til å våkne opp, så vet jeg ikke hva som kreves.

Nyanserte problemer

Selv om han ikke legger skjul på sine politiske budskap, presiserer Loach at intensjonen med filmen var å skape en levende fremstilling av problematikken, hvor karakterene alltid sto i hovedfokus.

- Daniel Blake møter etter hvert en arbeidsledig alenemor som han forsøker å hjelpe. Forholdet mellom dem er ganske kompleks, og det er ikke noe romantisk affære. Selv om han er gammel nok til å være faren hennes, sitter hun ikke inne med noe av skammen hun ville hatt ovenfor en far. De er likestilte. Men siden han selv ikke har noe familie lenger, så innehar han en brønn av affeksjon som han må gi videre til noen. Derfor bryr han seg om henne, og da hun bestemmer seg for å tjene penger på et lugubert vis, så knuser det ham totalt. Alt dette måtte være nyansert, for hvis filmen bare var et politisk budskap, så ville ikke noen være interessert i å høre om den.

For å virkeliggjøre problemstillingene brukte Loach ekte sosialklienter og saksbehandlere til å spille sine respektive roller.

- Deres ekte erfaring var en enorm styrke. Det at de fleste var helt uerfarne som skuespillere gjorde det mye lettere, og vi trengte bare sette opp scenene, så visste de selv hvordan de ville reagert i virkeligheten. Jeg spurte dem hva de ville trenge av rekvisitter, og lot dem være ekspertene. Så var det bare å spørre dem hva som var galt i situasjonen vi hadde satt opp, og hvordan de ville forsøke å løse det?

Ekte nød

I løpet av filmen går hovedpersonene innom en matstasjon der frivillige deler ut donerte dagligvarer, og Loach avslører at også der var det både arbeidere og nødlidende ekte mennesker som spilte seg selv. Likevel har filmen møtt kritikk fra britiske politikere, og arbeids- og pensjonsminister Daniel Green har påstått at filmen ikke har noen tilknytning til virkeligheten.

- Han mente at jeg bare hadde plukket ut det negative, men egentlig har jeg gjort det motsatte. Alt er basert på grundig research, og det hele begynte med at manusforfatteren Paul Laverty og jeg dro på en slags reise gjennom elendighet, der vi møtte folk som satt fast i systemet. Vi fikk høre utrolige historier som ga oss en helt ny forståelse for fattigdom, og på nettopp slike nødhjelpstasjoner traff vi ikke bare mennesker som var i ferd med å sulte i hjel, men også de som forsøkte hjelpe med enorm generøsitet.

Loach forteller at det ikke skortet på tragiske skjebner, og mange av dem han møtte hadde havnet på skråplanet etter ett eneste tilfelle av uflaks.

- Ekteskap bryter sammen, noen mister kanskje jobben, andre blir syke, eller en fabrikk blir stengt ned, og plutselig er du overflødig. Da oppdager du at støtteapparatene som skal hjelpe deg, egentlig jobber imot deg, og du blir offer for et umulig byråkrati. Vi hørte stadig nye historier om fattige folk som led av alvorlig sult, og flere hadde faktisk dødd. Den aller første vi fikk snakke med var en gutt på 19 år som vi fant i et veldedighetshus. Han hadde ikke spist på tre dager og orket ikke å søke om trygd lengre fordi han hadde blitt ydmyket så mange ganger. Vi ble innledningsvis ganske sjokkert, men det var bare den første av en flom lignende historier.

Blant sosialarbeiderne de møtte i sin research, fikk de også høre historier om flere klienter som hadde tatt selvmord og gjort mye drøyere ting enn det som vises i filmen. Men både Loach og manusforfatteren var enige om at karakterene i filmen ikke skulle bli fremstilt som typiske ofre.

- Hvis Daniel Blake allerede var et offer i begynnelsen av filmen, så ville det ikke være noe rom for utvikling. Han er en fyr som har jobbet hele livet og har vært stolt av å betale skatt og bidra til samfunnet. Hans karakter er inspirert av en dame jeg møtte i Glasgow, som var 60 år og hadde jobbet hele livet i en butikk, uten at hun hadde tjent nok til å spare opp noe særlig. Hun var avhengig av hver lønning for å kunne overleve, så da butikken stengte, satt hun igjen med null og niks. Hun var for ung til å få pensjon og for gammel til å forstå seg på ny teknologi, så hun måtte jage desperat rundt etter jobber som hun ikke kunne utføre.

På den andre siden

Selv om de statlige organene fremstilles som kalde og byråkratiske i filmen, er det også en eneste saksbehandler som viser antydninger til sympatiske trekk. Loach understreker hvor viktig det er å huske at de som jobber på slike kontorer også er mennesker.

- Presset på dem er enormt, og det er forventninger om hvor mange de skal sanksjonere. Vi fikk faktisk se et dokument fra lederen av et jobbsenter, hvor han hadde listet opp alle de ansatte i rekkefølge av hvor mange sanksjoner de hadde utdelt. De tre på toppen var markert med gul tusj, og det stod skrevet at disse tre hadde gjort jobben sin, mens resten måtte jobbe hardere og sanksjonere flere. Så selv om ingen klienter hadde gjort noe feil, så krevdes det at folk sanksjoneres. Og hvis det ikke sanksjoneres nok, så får saksbehandlerne selv problemer og blir sendt til personalutviklingskurs.

Da Loach og Laverty fikk se dette dokumentet, trodde de først at det var et ekstremt og skandaløst enkelttilfelle, men etterhvert forstod de at slike handlingsmønstre er dagligdagse fremgangsmåter som alle sosialarbeidere er klar over.

- Hvis du er arbeidsledig, så kreves det at du må ringe arbeidskontoret. Fattige folk har derimot ikke råd til å betale telefonabonnement, så de må kjøpe kontantkort når de har mulighet. Men når de ringer sosialtjenestene må de alltid sitte i kø i halvannen time, helt til telefonpengene plutselig tar slutt, og når de da ikke har råd til å ringe opp igjen, så blir de sanksjonert.

Om slik kronglete praksis blir bortforklart som uheldige, men uten overlegg, er Loach overbevist om at det er gjort bevisst.

- Hvis du er i arbeid og har spørsmål om skatteregler, så kan du ringe et nesten gratis telefonnummer for å få svar. Men hvis du er arbeidsledig og lurer på akkurat det samme spørsmålet, så må du ringe et annet nummer hvor du betaler blodpris pr. minutt. Og hvorfor er det sånn? Hvis jeg vet at det er slik, så vet jo de at det er slik også. Så hvorfor?

Sårbart arbeid

Forklaringen ligger i den politiske historien, og Loach peker på Margareth Thatcher som den store syndebukken.

- For å forstå hvordan vi har kommet hit, må vi se det i sammenheng med den politiske utviklingen etter krigen. Fra et britisk synspunkt hadde vi vunnet krigen sammen, og alle var avhengige av hverandre. Folk hjalp hverandre og vi var gode naboer. Hvis huset ditt var bombet, så kom du og bodde hos meg. Vi passet på hverandre, og den ånden levde videre etter krigen. Vi valgte en arbeiderregjering som etablerte denne følelsen av kollektivitet gjennom helsetjenester, bostøtte, transport, elektrisitet, kullgruver og stålindustri, som alle ble eid av folket, og tanken var at vi kunne klare dette sammen. Dette var derimot ikke forenelig med aggressiv bedriftsvirksomhet, så da Thatcher kom inn, sa hun at arbeidskraften var for kostbar. Og løsningen hennes var å gjøre arbeiderne sårbare. Hun innførte forbud mot fagforeninger, som førte til store streiker som regjeringen var bestemt på å vinne. Massiv arbeidsløshet gjorde at alle godt betalte arbeidere enkelt kunne bli byttet ut med desperate arbeidsledige som ville gjøre jobben for halve lønna. Og slik har det vært i nesten 40 år.

Loach retter også fingeren mot bemanningsbyråer, og sier at kampen om stadig billigere arbeidskraft for å opprettholde bedrifters lønnsomhet, har forpestet arbeidsmarkedet.

- Hvordan får man tak i billig arbeidskraft? Jo, ved å skru behovet av og på som en kran og si: "Vi trenger arbeidere i dag, men ikke i morgen. Vi har ingen forpliktelser til deg og vi trenger ikke å betale sykepenger, feriepenger, eller noe annet. Isteden betaler vi et bemanningsbyrå som sørger for en stødig strøm av nye arbeidere."

Usikker fleksibilitet

Denne oppblomstringen av bemanningsarbeid, hvor arbeidstakere alltid må være tilgjengelige, men arbeidsgiverne ikke trenger å garantere noe arbeid, har ført til stadig dårligere kår, ifølge regissøren.

- Et ord som blir mye brukt er "fleksibilitet", og arbeidere blir alltid fortalt at de må være fleksible for å få seg jobb. Men fleksibilitet betyr fullstendig usikkerhet for en arbeidstaker. Du kan ikke planlegge livet og vet aldri om du kan betale regninger eller fø familien din. Og dette er sluttresultatet av Thatchers innflytelse.

Selv om filmen utspiller seg i England, påpeker Loach at denne praksisen også har spredd seg utover hele Europa.

- Det er i dag massiv arbeidsledighet i flere land, og mange hopper fra det ene korte engasjementet til det andre, og klarer ikke å leve på de få pengene de tjener. Og da må staten komme inn og gi dem støtte, ellers sulter befolkningen. Men samtidig kan de ikke gi for mye, for da vil hele systemet falle sammen. Derfor er det et konstant press om å få støttemottakere ut av systemet, og enhver søknadsprosess blir gjort så innviklet at vi ikke engang forsøkte å forklare det i filmen. Grunntanken er at arbeid alltid er positivt, og hvis det ikke finnes noen jobber, må du derfor late som du jobber med å søke etter jobb. Saksbehandlerne selv jobber aktivt med å gjøre livene til støttemottakere så miserabelt som mulig, og skaper et byråkratisk mareritt hvor du er i konstant kamp om å overleve.

Demokratisk kontroll

Om situasjonen som avdekkes i filmen virker håpløs, har Loach også noen tanker om hvordan det kan forbedres.

- Du må ha en plan for økonomien, slik at alle kan bidra. Vi må produsere det vi trenger, slik at ingen regioner blir utelatt. Og dette må være planlagt i alle ledd! Du kan ikke la store konglomerater få seile sin egen sjø, for det vil alltid føre til elendighet. Så det må være en form for kontroll, og den må være demokratisk.

Selv om politikere har avfeid filmen, har historien om Daniel Blake likevel sparket i gang en offentlig debatt i England. Og da staten ville kutte uføretrygden med 30%, svarte fagforeninger over hele landet med å protestere, ved å organisere visninger av filmen. Likevel er Loach forsiktig med å ha for store forhåpninger.

- Det føles godt når noe kommer til nytte, så det blir interessant. Men jeg er bare en liten stemme i en symfoni av folk som står og roper. Dette er mitt lille bidrag, ikke noe mer. Alt kommer an på hva som skjer i ettertid. Hva gjør organisasjoner, sosialbevegelser og hvor hard er den politiske ledelsen? Det er som en kokende kjele: Hvis ikke dampen brukes til å drive noe, så fordunster den bare.

Dypere forståelse

Og det er heller ikke helt håpløst, for de politiske filmene til Loach har faktisk klart å forandre verden bitte litt ved flere anledninger tidligere, blant annet da han rettet kameraet mot hjemløse i tv-dramaet Cathy Come Home, og da han dokumenterte en 10 år lang rettssak mot McDonalds i McLibel.

- Hvis det blir gitt flere donasjoner og fattige folk får mulighet til å spise, så er jo det positivt. Men det er ikke derfor jeg gjør dette. Det handler heller om å forsøke å skape dypere forståelse for hvordan ting henger sammen.

Selv kommer Loach fra en liten industriby hvor hans familie har kjent frustrerende byråkrati på huden i flere generasjoner.

- Bestefaren min bestod egentlig eksamen for å gå på skole, men hadde ikke råd til skoleuniformen, så han måtte jobbe som gruvearbeider isteden. Moren min var først frisør, men da hun giftet seg med faren min på 1920-tallet, så ble hun husmor. Faren min jobbet som elektriker, og på den tiden var det enorm stolthet for mannfolk å kunne si at "Min kone trenger ikke å arbeide", selv om hun jobbet kjempehardt hjemme med å vaske og lage mat og alt annet. De hadde også nok til at jeg fikk mulighet til å dra til universitetet å studere juss, men jeg vill ikke ha blitt noen særlig god advokat, ler Loach.

Isteden har hans endeløse samfunnsengasjement ført til 50 års driftighet som politisk filmskaper, og man kan lure på hvorfor han ikke heller ble politiker?

- For det første er film et fantastisk medium, og jeg har alltid vært interessert i bilder og narrativ og karakterer i konflikt. Hvem kan vel gi slipp på alt det? Men en annen ting er at enhver som driver med film eller journalisme eller kunst, har muligheten til å fastsette prinsipper som de mener alle burde leve etter. Politikk er bare en taktisk byttehandel der en må velge sine allianser og si "Jeg vil støtte deg i denne saken hvis du støtter meg i denne", og du må ta et skritt frem og to tilbake i enhver situasjon. Mens i kunsten så er det rom for å be taktikken dra til helvetet og fastslå regler som er åpenbare. Og dette er også politikk, uten å være politiker.

 
 

Annonse