Damien Chazelle og Emma Stone startet suksessen til «La La Land» på filmfestivalen i Venezia. Her fikk Emma Stone prisen for beste kvinnelige hovedrolle.
 

En hyllest til musikalen

Tekst: Gunnar Rehlin | Publisert: 09.01.17

Da Damien Chazelle gikk inn til premierevisningen av La La Land i Venezia var han nervøs og skrekkslagen. To timer senere, og etter en ti minutter lang stående applaus, var nervøsiteten borte. Han forstod at filmen var blitt en stor hit.

VENEZIA: - Det kjennes spesielt godt fordi hele filmen var et sjansespill. Og jeg er svært takknemmelig overfor de som våget å satse på den, sier Chazelle når Cinema møter ham og hans kvinnelige hovedrolle Emma Stone dagen etter premieren.

- Ja, det er lett å forstå at det var et sjansespill. La La Land er en moderne musikal, der danse- og sangnumrene skjer i ekte miljøer, altså ikke i studio. Ta for eksempel innledningssekvensen. Kameraet panorerer langs et antall biler som står stille på en avkjøring på en av Los Angeles´ motorveier. Plutselig hopper en kvinne ut av en av bilene og begynner å synge. Hun følges av flere, og snart er bildet fullt av mennesker som danser og synger, de befinner seg på gaten eller på biltakene – og alt skildres i én eneste lang, virvlende tagning, uten et eneste klipp.

- Den scenen var tøff, fordi vi måtte stenge den delen av motorveien, siger Chazelle.

- Ideen med disse lange tagningene var å ikke klippe i dansen. Det var med på å gjøre alt mer realistisk, alt skjer foran kamera. Musikaler kan kjennes veldig kunstige, det kan føles som om de fjerner seg fra virkeligheten. Så det var viktig å skape en kontinuitet mellom dansenumrene og alt annet, uten at det ble klippet i scenen.

Han sier at hvis man ser nøye på innledningsnummeret, når kameraet på slutten befinner seg høyt oppe, så ser man at biler kjører på rampen under.

- Der hadde vi ikke stengt av, det gir scenen nesten en dokumentarisk følelse.

 

Drømmen

Hovedpersonene i La La Land heter Sebastian og Mia. Han er en pianist som forsørger seg av å spille musikk han ikke liker, og som drømmer om å starte en jazzklubb. Hun er servitør og drømmer om å bli skuespiller. De møtes, blir forelsket og vi følger dem i deres kamp om å realisere sine drømmer, noe som etter hvert kommer til å påvirke relasjonen deres.

Og fortellingen føres fremover ikke minst gjennom lysende sang- og dansenummer som utfolder seg på location, f.eks. i Griffith Park. Ryan Gosling spiller Sebastian og Emma Stone spiller Mia. Hun forteller:

- Nummeret i Griffith Park var vanskeligst, det skulle være én eneste lang tagning på et faktisk sted. Vi øvde i månedsvis, hver eneste helg reiste vi opp dit for å forsøke å forstå hvordan vi skulle få det til å fungere. Det var vanskelig, fordi det var et totalt annerledes miljø. Men det var også veldig deilig å se at det fungerte.

- Jeg tror at vi filmet 90-95 prosent på location. Det var fantastisk å kunne se opp uten å se mange blendende lamper. Det var en helt ny erfaring, det var kult.

- Jeg satte nylig opp ”Cabaret” på scenen, så derfra var jeg vant til å gjøre sang- og danse-nummerne uten avbrudd. Og for noen år siden lagde jeg jo filmen Birdman, som var én eneste lang tagning. Så man kan si at disse to erfaringer til sammen forberedte meg for La La Land.

Om noen skulle lure på hvor flink Emma Stone er som sanger og danser, så ikke lur på det noe mer. Hun er veldig flink. Når jeg spør henne om hvor god hun er, ler hun og sier:

- Si det, du.

Hun forteller at hun som barn var i teatret og så musikaler som "Cabaret” og ”Rent”, og at hun under oppveksten i Arizona var med i et ungdomsteater og om at hennes første erfaring med filmmusikaler var tegnede Disney-filmer.

 

Inspirasjon

- Så begynte jeg å se på MGM-musikalene, bl.a. Singing in the Rain. Og det er for øvrig en av mine absolutte favorittfilmer uansett, musikal eller ikke.

- Så før La La Land kikket jeg på den og på Top Hat og på That´s Entertainment. Den er jo en lang sammenklipping av alle bra shownummer fra MGM-musikalene og det var vidunderlig å se Esther Williams svinge seg over vannet.

For Chazelle har Jacques Demy og dennes Paraplyene i Cherbourg vært en stor inspirasjon. Han sier:

- Og også Gene Kelly, Singing in the Rain, The Bandwagon, Fred Astaire, ikke minst de tidlige Fred Astaire-Ginger Rogers-filmene. Og jeg har også latt meg inspirere av de tidlige, stumme Chaplin-filmer.

Vad er det som fasinerer ham med musikaler? Svaret kommer kjapt.

- De lar deg gjøre hva som helst. Det er en veldig elastisk genre. Man bruker den virkelige verden, men det er en annerledes versjon av den virkelige verden. Du tar et skritt bort fra virkeligheten, og det skrittet kan la deg gjøre hva som helst. Du kan gå fra å besøke stjernene til et dansenummer i trafikken. Du kan uttrykke deg på en måte som andre sjanger ikke gir deg mulighet til.

 

Romantisk og ærlig

Når jeg ser filmen tenker jeg på Woody Allens Manhattan, dette mesterlige kjærlighetsbrev til New York. Forskjellen er at Allen ga et romantisert bilde av sitt hjemsted, mens Chazelle ikke velger, han skildrer de mindre hyggelige sidene i LA midt i alt det romantiske.

- Fra begynnelsen av hadde jeg bestemt meg for at, selv om filmen er romantisk, så skal den også være ærlig om f.eks. køer, dårlige partyer og den overfladiskheten som finnes. Men utfra dette bygde jeg opp et kjærlighetsbrev. Byen er fortsatt magisk.

- Jeg elsker LA, men det har vært en opp-og-ned-relasjon. Jeg har bodd der i ni år. Først var jeg blendet av denne bisarre byen som ikke kjentes virkelig. Siden følte jeg meg uendelig ensom i noen år, og jeg begynte fable om å flytte derfra. Men så ble jeg forelsket i byen igjen. Det er et uendelig fascinerende sted.

La La Land hadde ikke fungert like bra som den gjør dersom det ikke hadde vært kjemi mellom hovedrolleinnehaverne. Men den gjør det. Som tilskuer gleder og lider man med dem. De har jobbet sammen tidligere, og Stone konstaterer enkelt at ”Ryan er en god venn”. Chazelle sier:

- Jeg kommer alltid til å være takknemlig over kjemien deres. De er et ikonisk filmpar. Jeg ville få frem en ny side i relasjonen deres, og de var fantastiske.

Filmens fotograf heter Linus Sandgren, og han er svensk. Emma Stone forteller at han lærte henne en setning på svensk, og sier på feilfri svensk med amerikansk brytning:

- ”Jeg forstår ikke svensk i det hele tatt”.

- Jeg var i Sverige tidligere i år og satt i nærheten av to personer som snakket svensk. Da sa jeg ”jeg forstår ikke svensk i det hele tatt”, og de skvatt og trodde at jeg hadde tjuvlyttet på dem og hadde forstått alt de sa. Det var veldig morsomt.

 

Pris i Venezia

Når prisene deles ut i Venezia er det Emma Stone som vinner for beste kvinnelige hovedrolle. Og når Oscar-nomineringene kunngjøres i slutten av januar kommer La La Land til å være en av de filmene som får flest nomineringer: film, regi, klipp, musikk, skuespillere, foto.

Selv lengter jeg etter å se den igjen, å få den amerikanske posteren, så jeg kan henge den opp på veggen, og til å få soundtracket. ”City of stars, are you shining just for me…”.

 
 

Annonse