«Nonnen og djevelen» fra 1961. Den vant juryprisen i Cannes og har vært i norsk distribusjon.
 
«Syndens engler» (1943) handler om selvhat kontra selvforelskelse

Nåde, nonner og djevler

Tekst: Dag Sødtholt | Publisert: 23.12.16

Polsk film, nonner og klostre er i vinden gjennom Anne Fontaines Agnus dei og fjorårets Ida av Pawel Pawlikowki. Vi byr på et moraldrama som kjemper seg fram til religiøs renhet, og en åndelig skrekkfilm der en hel nonneorden blir besatt av demoner.

FILMREGISSØRER elsker nonner. Nå tenker jeg ikke på såkalte «nunsploitation»-filmer – et ord- spill på «exploitation» eller «sexploitation», billige filmer som spekulerer i vold eller sex – der kåte nonner har alt annet på hjernen enn fromhet. Filmregissører er glade i nonner og klostre på grunn av mulighetene for stilisering og et «rent», aske- tisk visuelt uttrykk. Et kloster er uten ornamenter og fullt av nakne vegger og rom. Nonnehabitten er enkel og består gjerne av store flater av svart eller hvitt – naturligvis som skapt for svart/hvitt-film. Den ensartede uniformeringen byr på rikelige anledninger til å stille opp rollefigurene i stiliserte mønstre. Hettene dekker alt hår og trekker vår oppmerksomhet til ansiktene, som framtrer med begrenset spillerom gjennom et «vindu», under hetten og over de høye halsene på draktene.

Denne utgaven av Før Filmen Fikk Farger er hovedsakelig til ære for to polske arbeider. Nasjonaliteten på en av filmene er et anerkjennende nikk til den ustoppelige, nettopp avdøde Andrzej Wajda. Wajda har stått for noen av de mest minneverdige svart/hvitt-verkene i historien, for eksempel gjennombruddsfilmene for nesten 60 (!) år siden, Kanal (1957) og Aske og diamanter (1958). Men aller mest gjelder æren Pawel Pawlikowskis film Ida. Hovedpersonen her er en nonne og viktige deler av filmen utspiller seg i et kloster, og regissøren innlemmer omgivelsene i filmens visuelle utforming på besnærende vis.

SELVHAT OG SELVFORELSKELSE

Men først skal vi varme opp med et verk av fransk- mannen Robert Bresson, som har gitt et viktig bidrag til klosterfilmen. Men varme opp med en Bresson-film? Er ikke dette den ultra-asketiske filmskaperen som konstruerte sitt helt eget, meget eksentriske formsystem – tilsynelatende så knusk- tørt at de fleste senere Bresson-elskere har sovnet ved første møte med verkene? Men før klassikere som En dødsdømt har rømt (1956), Lommetyven (1959) og Min venn Balthazar (1966) laget han faktisk helt «normale» filmer. Men på et svært, svært høyt nivå.

Syndens engler (1943) er hans debut-langfilm, og det er ganske spesielt å se en Bresson-film hvis åpningsparti minner om film noir. Bygater svøpt i tåke, lyktestolper som illevarslende små monu- menter, skikkelser nærmer seg som om de nær- mest vokser ut av tåken, mystiske trenchcoat- kledte menn lurer i portrommene. Lenge er det et stort mysterium hva en gruppe nonner har å gjøre i en slik visuell verden. Deres oppgave er å lose en kvinne, som nettopp har sonet ferdig en fengsels- dom, forbi de truende mennene. Etter hvert forstår vi at nonnene er medlemmer av en religiøs orden som har spesialisert seg på å omvende kriminelle kvinner, for så å tilby dem en trygg framtid i klosteret. Mennene er kriminelle som har et uoppgjort regnskap med den løslatte fangen.

Syndens engler handler om selvhat kontra selvforelskelse. Når den ovennevnte prologen er over, forlates film noir-dimensjonen til fordel for et mer tradisjonelt moraldrama, der filmen bæres mer av dialog enn av stemning. Til klosteret ankommer Anne-Marie (en lysende Renée Faure), en ung overklassekvinne som stråler av religiøs iver etter å forlate den verdslige verden. Hun er ute etter utfordringer, og når hun får nyss om fengselets mest håpløse kasus, Therese (Jany Holt), er hun solgt. Siden hun mener seg uskyldig dømt, er Therese bitter og opprørsk, og det er utenkelig at hun kan la seg omvende. Når Anne-Marie forsøker å nærme seg Therese i fengselet, blir hun til sin fortvilelse møtt med en kald skulder.

Therese slipper ut og med iskaldt blod plaffer hun ned en mann som var skyld i at hun ble fengslet. Hun har nå klekket ut den slue planen å gjemme seg for loven i klosteret, under dekke av at hun har fått en religiøs oppvåkning. Anne-Marie blir overlykkelig, og kaster seg av all makt over oppgaven å bringe Therese fram til de aller høyeste, reneste religiøse sfærer. Bresson begynner imidlertid å stille spørsmål ved Anne-Maries uegennyttighet – er hennes religiøse iver mer en selv-sentrert øvelse i å demonstrere hvor god og flink hun er?

Vi kan ikke snakke om Kawalerowicz uten for et øyeblikk å komme inn på en fantastisk fargefilm. Faraon fra 1966 er et drama fra oldtidens Egypt, med polske skuespilleres skarpt meislede ansikter under ekstravagante egyptiske hodeplagg, noe som gir en uvirkeliggjørende, men høyst pirrende effekt. En av de få fordelene med de gamle kommunistiske statene i Østblokken er at man uten tanke på kostnader kunne beordre noen titalls tusen soldater til å være statister. Faraon er da også en av de mest storslagne filmene gjennom tidene, og finnes heldigvis i en utmerket DVD-utgave, som iallfall kan gi en pekepinn på hvordan det må være å se dette på stort lerret.

Faraon er storslagen ikke kun gjennom enorme kulisser og masseopptrinn. Hver eneste scene, som oftest er tatt i én lang tagning, er utformet med sjelden formalistisk og visuell idérikdom. Hans billedmessige mesterskap kan vi også se i filmen vi skal se på her, Nonnen og djevelen fra 1961. Den vant juryprisen i Cannes og har vært i norsk distribusjon.

Filmens internasjonale tittel er Mother Joan of the Angels og finnes i en nydelig, restaurert utgave på dvd-selskapet Second Run, utgitt i 2012. (Hold deg langt unna tidligere, ganske grusomme versjoner!) Filmen er bygget på en virkelig hendelse i Frankrike på 1600-tallet, der et helt kloster med nonner mener seg besatt av djevelen og endrer oppførsel i en ikke spesielt positiv retning. Saken er berømt, og en litterær størrelse som Aldous Huxley har skrevet en bok om saken, «The Devils of Loudon», fra 1952. Den eksentriske Ken Russell har også laget film over dette materialet, The Devils fra 1971. Det er dog vanskelig å tenke seg to mer forskjellige tilnærminger enn Russels utagerende og Kawalerowicz’ asketiske stil.

ÅNDELIG SKREKKFILM

Hovedpersonen i Nonnen og djevelen er en prest, feberaktig spilt av Mieczyslaw Voit, som skal delta i en større djevel- utdrivelse. Han skal ta seg spesielt av priorinnen, som visst- nok skal være besatt av hele åtte demoner. Han tar inn på et vertshus – med direkte utsikt til klosteret – som også huser en rekke tilreisende, sensasjonslystne mennesker. Men det er tydelig for alle og enhver at han martres av enorm tvil og virker stiv av skrekk overfor oppgaven.

Han inngår i et større team av djevelutdrivere og en av filmens aller beste sekvenser er et lengre «set piece» der en avdeling resolutte prester med steinansikt gir seg i kast med å djevelutdrive en hel flokk med nonner. De besatte nonnene geberder seg, snurrer rundt sin egen akse, kryper langs veggene med snerrende ansikt, og jeg vet ikke hva – alt iscenesatt på forbløffende fremmedartet vis. Det ligner til tider mer på en moderne danseforestilling eller performance-kunst enn en film. Opptrinnene blir desto mer spesielle siden alle er kledd i ensartede, hvite nonnedrakter, hvor deres heslige ansikter kun er synlig i en ganske smal stripe under hetten og over draktens tettsittende hals. I et av oversiktsbildene ser nonnenes øyne, blant alt det hvite, ut som sorte hull, inngangsporter til en nedadstigning i helvete.

Sentralt blant nonnene står Johanna – hun med åtte demoner på lager – i en helt umenneskelig intens skuespiller- prestasjon av Lucyna Winnicka (regissørens kone på dette tidspunktet). Det er jo sagt at Djevelen er en taskenspiller som bruker list for å vinne over menneskesjeler. Spesielt i det første møtet mellom henne og presten, anvender Winnicka et subtilt minespill for å antyde det fordervede like under over- flaten i et ellers tilforlatelig ansiktsuttrykk. En genistrek i castingen er at alle nonnene har ganske brutale ansiktstrekk, minneverdig i en stilisert scene der alle nonnene defilerer ut av klosterporten (bortsett fra en av dem da, som snurrer rundt sin egen akse når hun går).

EKSEPSJONELT UFORUTSIGBAR

Det hele er filmet i strengt komponerte interiørscener eller nesten nakne utendørsbilder. De siste domineres av klosteret på en bakketopp og restene av et bål, der en lokal prest nylig ble brent, anklaget for å ha forårsaket djevelbesettelsene. Et avgjørende bidrag til at Nonnen og djevelen føles så foruroligende er dens visuelle uforutsigbarhet. Det er sjelden jeg har blitt så glad inne i meg som under DVD-gjensynet med dette verket. Dette er så langt fra autopilot det er mulig å komme, for det er nesten umulig å gjette hvordan neste scene vil bli visualisert. Samtidig som han opprettholder en følelse av asketisk strenghet, har Kawalerowicz til rådighet et usedvanlig rikholdig arsenal av filmatiske virkemidler. Hans bruk av bevegelige «point-of-view»-bilder – altså der kameraet viser det en av rollefigurene ser samtidig som det beveger seg – står definitivt ikke noe tilbake for Hitchcock. En annen idé som blir mesterlig utnyttet, er det tilbakevendende motivet med at nonnene fotograferes bakfra. Når hun snur seg, vil hun se relativt mild ut, bare litt degenerert, bent fram ondskapsfull, eller en fullbefaren, snerrende demon?

Noen av scenene på vertshuset blir i overkant stillestående. Her blir det gitt overraskende mye skjermtid til en lokal fyllik og to fattige tjenere – filmen skal tydeligvis ha et klasse- perspektiv (kanskje diktert av polske myndigheter?). Ellers er Nonnen og djevelen full av visuelle ideer. For eksempel i den tidlige scenen der hovedpersonen inne på sitt skitne rom åpner vinduet – der sprossene former et kors – og mørket inne blir plutselig avløst av klosteret oppe på bakketoppen, innsvøpt i et skimrende lys, som var det en guddommelig visjon (men også kilden til hans angst). Porter, vinduer og andre innrammende åpninger er et gjennomgående motiv – et meget vanlig virkemiddel i film, men her anvendt med sjelden virtuositet. Bruken av dybdedimensjonen i mange av innendørsbildene, der både forgrunn og bakgrunn samtidig er i fokus, er slående og estetisk dypt tilfredsstillende.

Den allerede intense filmen får enda en omdreining når presten får ideen om å redde Johanna ved å la demonene ta bolig i ham selv. For Nonnen og djevelen er også et eksistensielt drama om kjærlighet, tro og tvil. Tilskueren kan ikke regne med noen lett ferd fram mot klimakset i en film som stiller høye krav både i form og innhold, men som til gjengjeld gir tusenfold tilbake. 

 

Når det gjelder billedkomposisjoner og visuelle smakebiter generelt, kan jeg anbefale en tur innom nettstedet dvdbeaver.com, med filmens inter- nasjonale tittel som søkekriterium. Her kan du finne en rekke bilder tatt fra den restaurerte DVD-utgivelsen. Samtidig sammenligner nettstedet bildene med den tidligere DVD-utgaven, som viser en til dels enorm forskjell.

 

 
 

Annonse