REPRISE: Den faktiske psykiske lidelsen vi er vitne til, men skuespillet er ett av de elementene som rammer oss hardest og raskest i møtet med Philip.
 
BUDDY: Tematikken symboliserer et alvor i frykten som livet kan bringe med seg i mange former.
SYKT LYKKELIG: Det er komisk fremstilt, ingen tvil, men Kajas handlinger stikker dypt.
MOT NATUREN: Det er tilstedeværelse av en tiltaksløshet som skaper en reell problemstilling for Martin og som har gravd seg dypt inn i ham.
DE NÆRMESTE: Charlotte er en kompleks karakter som formidler mye til oss tilskuere om sine tanke og følelser.

Den norske psyken

Tekst: Marthe Aspelund | Publisert: 19.12.16

Filmspråket har uendelige muligheter gjennom sin formidling. Der det ikke ytres ord, kan et hav av stemninger og følelser fortelles.

Hvordan anvendes filmenes estetikk for å fremstille psykiske lidelser i norske filmer?

Våre norske filmskapere har lenge fortalt historier om forskjellige karakterer som opplever varierende følelser av nedstemthet og uro. Film har mulighet til å vekke bestemte følelser hos sine tilskuere. Filmteoretiker Greg M. Smith skriver om følelser i film, og hvordan filmspråket brukes til å bevisst trigge disse. Han bemerker at vi som tilskuere aldri bare kaster vekk stilistisk informasjon, men lagrer det i vår enorme visuelle hukommelse.  Her bearbeider vi de visuelle inntrykkene videre ved hjelp av våre egne assosiasjoner.

En films estetikk har altså potensiale til å både fortelle om - og vekke store og mektige saker i oss. Jeg vil se på hvilke triggere vi finner dersom vi ser på hvordan psykiske lidelser fremstilles i norsk film. Gjennom fem norske spillefilmer vil jeg ta en nærmere kikk på hvordan filmskaperne har formidlet dette temaet til tilskueren gjennom forskjellige virkemidler i sitt filmspråk.

Buddy (2003)

Stig (Anders Baasmo Christiansen) klarer ikke å forlate Tøyen. Dette er et av de komiske aspektene ved filmen, men idet Stig forsøker å gjøre noe med det som begynner å ligne en vits, viser det seg at det er et alvor som skjærer dypt. Hvordan fremstilles en psykisk lidelse gjennom en typisk sidekick-karakter som den du finner i kommersielle filmer? Og hvorfor finner vi behovet for denne halvfortalte sidehistorien?

Kristoffer og Geir flytter inn med Stig. ‘Det er så ryddig her. Det er som å flytte inn med en gammel bestemor’. Dette er vårt første hint om hvem Stig er. De andre kompisene fremstår som skruppelløse mennesker som tar en dag av gangen. De er Stigs rake motsetninger og driver hovedåren i filmens fortelling om det single kompislivet i Oslo fremstilt som en tiltrekkende storby. Oslo fremstilt som en slags elskerinne pakket inn i denne singeltilværelsen, gjør Stigs problem desto tydeligere. Han kommer seg jo ikke ut av Tøyen. På et tidspunkt finner Kristoffer Stig sittende på Tøyens t-banestasjon med en billett knugende i hånden. Kristoffer tar situasjonen rolig, og det er tydelig at de to har vært i samme situasjon tidligere. ‘Jeg skal på stand-up. Vil du bli med?’, spør Kristoffer til sist for å normalisere situasjonen så mye som mulig slik at kameraten ikke skal føle seg presset eller latterlig. Dette blir allikevel for mye for Stig som må gi tapt i kampen med å forlate Tøyen også denne gangen. Det virker på mange måter som om Stigs frykt brukes som et symbol på de to andre guttenes redsler i livet da de to opplever hvert sitt eget drama. Geir opplever et personlig drama gjennom sin fornektelse av farsrollen som skremmer ham. Kristoffer, på sin side, opplever et trekantdrama. Han er filmens hovedkarakter og gruppens mest attraktive medlem som seg hør og bør i en kommersiell dramedy som Buddy ønsker å være. Allikevel skal man ikke kimse av problemene og spørsmålene omkring kjærlighet som vi alle kan relatere til, og den bærer med seg menneskets frykt for å bli knust og sviktet på sitt mest sårbare.  Og for filmens målgruppe er det Kristoffer og Geirs problemstilling som kanskje er de mest relaterbare i løftet om en lettere film hvor man i hovedsak kan unnslippe livets største alvor. Stigs lidelse blir kun en brikke i denne filmen, da den tydeliggjøres gjennom kameratenes letthet. Samtidig symboliserer tematikken et alvor i frykten som livet kan bringe med seg i mange former. Enten det er sosial angst, foreldrerollen eller kjærligheten.

Reprise (2006)

I møtet med Philip blir vi som tilskuere sakte kjent med han og hans fortid med psykiske lidelser gjennom vennenes og Philips egne flashbacks. Det er her de klargjør at noe har hendt, men samtidig er det mye som vises i nåtid som bærer preg av at noe er ødelagt. Noe som de alle viser et desperat ønske om å reparere, men kan de det? Hvordan kommer vi stadig nærmere og nærmere hvordan Philip har det og hvem han egentlig er gjennom disse forskjellige fortellergrepene?

Først og fremst får vi glimt av en nær og vond fortid gjennom flashbacks fra både Philip og vennene. Vi lærer fort at noe har hendt. Ikke kun fordi vennene henter Philip på en institusjon, men på grunn av den spente stemningen som avløses med glimt av det som en gang var. Joachim Trier er per dags dato den mest utfordrende norske regissøren når det kommer til filmspråk. Spesielt fordi han utøver dette språket i dramafilmer. Derfor blir språket hans også så tydelig, mye lik den amerikanske regissøren Douglas Sirks melodrama fra 50-tallet, som summerer opp så uendelig mye gjennom karakterenes taushet, skuespillernes ansikt og filmens scenografi. Reprise lar oss føle på stemningene gjennom lyset som treffer Oslos gater og steder. Vi føler det gjennom Anders Danielsen Lies ansikt som fyller lerretet med sin enormt ekspressive og samtidig subtile mimikk. Hans tilstedeværelse er enorm. I stillhet forteller han oss om følelser av tap, sorg, smerte og melankoli. Det er en sårhet i blikket som veksler mellom disse universelle følelsene, og igjen de øyeblikkene hvor han endelig føler noe annet. Noe som føles velkjent og godt fra en tid hvor han forstod mer om seg selv. Som når han husker noe han og Erik har gjort som de stadig mimrer om, eller når han ser Kari – sitt livs kjærlighet. Kun når han husker det vonde som ligger og murrer i undergrunnen svikter ansiktsmusklene og han faller i en transe som vitner om skrekken for å havne tilbake i den bestemte stemningen igjen. Det samme gjelder Oslo 31. august (2011) og karakteren Anders. Lies evne til å endre stemning og formidle indre følelser vises for eksempel tydelig i en scene hvor han har en samtale med sin bestevenn om hvordan han «har det». ‘Det kommer til å bli bedre, alt kommer til å ordne seg (…) det gjør ikke det vet du.’ Replikken springer over fem sekunder og på denne tiden forteller han en verden av følelser i sin utførelse av denne setningen. ‘We didn’t need dialouge. We had faces!’, utbryter Norma (Gloria Swanson) i filmen Sunset Blvd. fra 1950. Lie bruker begge disse ressursene på ekstremt effektivt vis. Replikken ligger der som en overfladisk setning han nok alltid vil føle seg forpliktet til å si til en omverden som bare venter på at han skal ta seg sammen, samtidig som ansiktet formidler de virkelige underliggende følelsene.

Reprise forteller oss videre om sinnsstemninger som er i konstant bevegelse. Det vil dessverre ta flere sider å utfylle dybden av de tingene som utgjør den faktiske psykiske lidelsen vi er vitne til, men skuespillet er ett av de elementene som rammer oss hardest og raskest i møtet med Philip. Lies ansikt drar oss inn i de universelle følelsene han bærer på og skaper på den måten rom for potensiell følelse av identifikasjon om vi er åpne for dette. Triers konstante fokus på Lies ansikt virker som en klar invitasjon til nettopp dette, og det er et av filmens mange sterke estetiske trekk i dens formidling av sin tematikk.

Sykt Lykkelig (2010)

– Kaja – Sykt Lykkelig fremstår først og fremst som en komedie. Men i likhet med for eksempel Mike Leighs Another Year hvor man kan ha samme følelse ved første gjennomsyn, er det kun en illusjon. Dag Sødholts analyse av Sykt lykkelig i Montages i april 2015, knakk filmens virkelige stemning åpen og tydeliggjorde alt det vonde som renner ut i tematikken og fremførelsen av Kaja-karakteren. Det er Agnes Kittelsens overdrevne tolkning av Kaja som også gjør det hele så enormt sårt og markant. Kaja er dypt ulykkelig, men fornekter seg selv en forløsning. I stedet smiler hun, er ravende positiv og gir gjerne nyinnflyttede naboer oralsex når hun føler et øyeblikks genuin kontakt med et annet menneske. Det er komisk fremstilt, ingen tvil, men Kajas handlinger stikker dypt.

Regissør Anne Sewitsky manøvrerer denne vanskelige balansen på en effektiv måte, hvor det blir en tilgjengelig film som legger denne tunge tematikken dypt i tilskuerens underbevissthet. Det er noe som gnager når man ser den, og det føles ukomfortabelt. For til tross for at det er en tilgjengelig film, er ikke Kaja en typisk ‘Hollywood karakter’. Hun er impulsiv i sine handlinger og formidler følelser subtilt med blikket som for eksempel scenen ved frokostbordet sammen med sønnen og mannen hennes, Eirik. De forsøker å stirre henne i senk som en del av en spøk de to har seg imellom, men denne spøken skaper bare ubehag for Kaja som blir sint og forlater bordet. Eirik vet hva dette gjør med henne, og velger allikevel å både utføre spøken og få sønnen med på sin side. Dette gjenspeiler på mange måter den gjennomgående bruken av komikk gjennom filmen.

 I denne scenen får tilskueren en større klarhet da det er to karakterer som forvolder Kaja smerte foran øynene våre. Vi ser at de forsøker å utøve komikk, men at det får motsatt effekt. I resten av filmen er det vi som observerer hvordan Kaja bruker denne komikken rettet mot seg selv. På den måten kan det raskt fremstå som komisk om vi ikke gjennomskuer hva som ligger bak adferden og handlingene hennes. En dyp sorg over et tapt liv som hun desperat forsøker å skape ut av fornektelse og fortrengning.

Mot naturen (2014)

Martins historie er først formidlet som en eksistensiell krise. Det er den også på mange måter, for den handler mer enn noe annet om hvem han ønsker han skulle ha vært, og den han føler han burde ha vært. Følelsen av utilstrekkelighet er allikevel det som dominerer og igjen affekterer hvordan han fungerer i forhold til seg selv og andre.

Det er tilstedeværelse av en tiltaksløshet som skaper en reell problemstilling for Martin og som har gravd seg dypt inn i ham. I Nord (2009) møter vi Jomar som i likhet med Martin kjemper både mot og for farsrollen på en og samme tid. Er det denne mangelen på evnen til å være far som er grunnen til nedstemthet, eller er nedstemtheten det som har ført til denne manglende evnen? For begge menn virker det som om det er en apati som sakte har bredd seg utover deres tilværelse som resultat av flere forskjellige årsaker, og ikke kun denne ene avgjørende. Denne nedstemtheten har ført dem til kanten på stupet og vekk fra sine barn og sine ektefeller til å nå befinne seg i ett med- og alene i- den norske naturen.

Naturen og fjellet brukes som verktøy i å tydeliggjøre Martins bevissthetsstrøm, men det er allikevel Martin som selv kontrollerer den. Han graver seg ned i jorden. Han velger å svømme. Han ligger under åpen himmel med overlegg og føler seg trygg i naturens rådende element. Det er i naturen han føler mestring. Det står tydelig i kontrast til tankene hans som blottlegger den usikkerheten og sorgen som finnes der. Utad virker han som en ressurssterk person som klarer seg godt i et hensynsløst miljø.

Hvorvidt Martins fase kan beskrives som en såkalt psykisk lidelse, kan diskuteres. Men som nevnt er det en betydelig nedstemthet som har gravd seg dypere over lang tid i Martins sinn. Han går i sirkler i tankene sine, og vet ikke hva han skal gjøre for å få det bedre med seg selv. Hva han skal gjøre for å rett og slett like seg selv. Han gjentar alt han burde gjøre, men det virker ikke som om livet eller han selv legger til rette for at dette er noe som skal kunne bli en realitet. For hva er det egentlig han vil? Det er samme tilfellet med Jomar, som har gjemt seg i en skiheishytte og ikke lenger engang orker å selge heiskort til barna som bruker bakken. Martin og Jomar har meldt seg ut. Inntil videre. Hvordan skal de kunne komme seg tilbake? De bruker naturen. Deres innbitte og nakne ansikt, bruker den norske naturen for å bane seg veien gjennom det bestemte punktet i livet hvor det nå virkelig gjelder. Det er ingen vei tilbake, kun hjem.

De nærmeste (2015)

Charlotte er en kompleks karakter som formidler mye til oss tilskuere om sine tanke og følelser. Hvordan gjør hun dette? Igjen er det Sewitsky som skildrer en av de mer interessant kvinnelige karakterene i norsk film, med god hjelp fra skuespillerinnen Ina Marie Wilmann.

‘Du suger ut all energien min. Du presser deg på oss!’. Dette er harde ord å høre fra din bestevenn som sprekker etter flere år med stillhet om sine ekte følelser for venninnen. Dette kulminerer mot filmens slutt hvor vi husker bryllupstalen Charlotte holder for Marte i begynnelsen, og klarer å få talen til å handle om henne fremfor brudeparet.

Dette har tydeligvis vært en tendens i forholdet mellom de to, og Marte har utøvd urimelig tålmodighet der hun skulle sagt ifra. Ikke bare for sin egen del, men for å hjelpe Charlotte. Charlotte har altså tydelig slitt i lang tid med en fraværende mor, og mennesker rundt seg som ikke har turt å være åpne og direkte med henne. Hun har falt inn i dette komfortable mønsteret, men ubevisst hele tiden søkt noe mer. Dette ‘noe mer’ finner hun tilfeldigvis i det som viser seg å være halvbroren hennes, Henrik. At dette utløses gjennom sex er vesentlig kun fordi det hjelper å videre illustrere Charlottes uendelig dype ensomhet og desperasjon for nærhet. Filmen åpner på psykologens kontor. ‘Vil du gå?’, spør Charlottes psykolog da Charlotte sier at psykologen irriterer henne. ‘Da kan du gå’. ‘Nei’, svarer Charlotte raskt, og ser på psykologen med store øyne som om hun er overrasket over hvor lite som skal til før hun gir henne opp. ‘Men du vil ha noen nær deg?’. ‘Ja’, svarer Charlotte. ‘Da er tiden vår ute’. Charlotte klarer ikke engang å finne tilhørighet hos sin egen psykolog. Dette er den første informasjonen vi tar med oss i de første minuttene av De nærmeste.

I neste scene opplever Charlotte nærhet med barna hun underviser i dans. Her brukes kun musikk, og Charlotte virker uanstrengt i samspill med barna. Neste klipp illustrerer enda et brått skifte hvor hun holder tale i bestevenninnen Martes bryllup. ‘Jeg er så glad for at jeg har deg og familien din. Glad for at du valgte meg’. Hun gir kjærlighetserklæringen med skjelvende røst og lange pauser. Marte vises i pausene, og er tydelig ukomfortabel, men venter tålmodig på at talen skal rundes av. Hvor vil Charlotte med denne talen? Den handler ikke om Marte og hennes nye mann, men om Charlottes plass i Martes liv.

Charlotte treffer oss her som sidestilt til menneskene hun har i sitt liv. Hva som er den egentlige grunnen til dette er enda uklart, men det er et tomrom som finnes i usikkerheten og lengselen hun uttrykker i denne talen. Ensomhet er noe alle kan føle på fra tid til annen i en eller annen form. Det virker som om Charlotte har følt på dette hele livet. Når noen kommer inn i livet hennes blir hun usikker og har en tendens til å reagere upassende på intimitet. Hun gjentar denne adferden med både Marte og halvbroren Henrik.

Det kan argumenteres at Marte og broren er de som utnytter Charlotte. Henrik kysser henne først, hun forøker å stoppe det, men når hun ser hvor såret han blir gir hun etter. Marte forteller aldri tankene hun gjør seg om Charlotte før det er for sent. Men det ligger noe i Charlottes måte å interagere med menneskene. Når Charlottes far dør trøster Marte venninnen på badet, men i lys av at Charlotte stjal Martes halskjede, både klemmer Marte henne og tar av halskjedet i én og samme bevegelse. Her svikter Marte venninnen, men det er tydelig å se hvorfor Marte blir ubekvem når det viser seg at Charlotte stjal halskjedet under bryllupsfesten og deretter unnlot å levere det tilbake. Intimiteten er noe Charlotte ikke klarer å håndtere og hun gjør ulogiske ting i den tro at hun på den måten ikke mister menneskene rundt seg. I en av de påfølgende scenene forteller moren hennes at hun ikke klarte å ta på Charlotte når hun var baby. Scenen er hjerteskjærende og forklarer samtidig så uendelig mye om Charlottes handlingsmønster.

Under en danseforestilling med barna sender hun barna ut i salen for å klemme familiene sine ved dansens slutt. Hun blir stående alene. Musikken havner i bakgrunnen, som under vann, mens vi kun hører pusten hennes. Pusten er også et element som er gjennomgående i alle sexscenene hvor vi hører både hennes og Henriks sammen. Den illustrerer deres fellesskap i korte intense øyeblikk. Ellers er Charlotte etterlatt fullstendig alene kun i selskap med sin egen pust i flere av de avgjørende øyeblikkene gjennom filmen.

De nærmeste anvender, likt de andre filmene, blant annet narrasjon, skuespill, karakterer, klipp og lyd for å illustrere karakterenes tilstand og faser. Vi fortelles en historie fra A-Å som samtidig formidler så uendelig mye mer gjennom sitt filmspråk.

 
 

Annonse